Hun ventet på sommeren, hun gjenkjente den i hver duft, hvert gjennskinn i Seinen, hun ante alt lukten av støv, av trær og jord som snart ville omgi boulevard Saint-Germain, om natten når de store kastanjetrærne avtegnet seg mot en rosa himmel og nesten skjulte den helt, og hun tenkte på gatelyktene som alltid ble tent for tidlig, ydmyket i sin profesjonelle stolthet når de gikk over fra rollen som vinterens kostelige veivisere til sommerens halvparasitter - fanget mellom en dag som aldri ville bestemme seg til å helle og morgenrøden som allrede småtrippet på himmelen av lengsel etter å bre seg utover den.

-Fra Françoise Sagans Nederlagets time