Og nå kan jeg ikke skrive særlig mer uten å bli sentimental, så jeg burde kanskje droppe det. Bortsett fra at jeg må nevne at jeg lærte meg å være smartere enn hesten etterhvert (faktisk ved hjelp av nevnte landslagsrytter), så jeg endte ikke med å ødelegge noen vidunderhest med uerfaren idiotiridning, bare for å ha det på det rene, for det er virkelig ikke noe fint når altfor uerfarne ryttere ødelegger hester som er altfor bra for dem. I månedene før Lesto døde gikk det sykt bra og jeg hadde større planer som aldri ble noe av. Uansett, etter to år døde han fin og feit. Neida, han ble aldri feit, han tok for mange bukkesprang (spesielt når vi skulle ri på sprangstevner, jeg tror han syntes det var veldig gøy igjen etterhvert, det ble faktisk så vilt med bukkesprang på oppvarmingsbanen tilslutt at jeg måtte binde en rød sløyfe i halen på ham**) og løp for raskt til å bli det, men han kom i godt hold etterhvert – i motsetning til da vi kjøpte ham og kunne se antydninger til ribbein.
Hadde han vært et menneske hadde han vært mer enn en smule arrogant, det er jeg helt sikker på, så full av seg selv, men med god grunn, for han kunne hoppe nesten sin egen mankehøyde og var skikkelig bildeskjønn: skinnende svart med hvitt bles og hvite sokker på alle bena og bølgete man og hale, han skulle vært modell i Hööks. Pluss en fanskare med småjenter enda yngre enn meg selv, og ustoppelig mye oppmerksomhet fra de eldre (til irritasjon for noen av de andre hesteeierne på min egen alder, spesielt husker jeg en gang det ble arrangert et stort ridestevne på ridesenteret og det var ikke nok bokser, så noen av hestene måtte flytte på spiltau i noen dager – og siden spiltau er så små var det ponniene som måtte det, men Lesto slapp fordi han var så ømfintlig, noe som førte til at hun ene ponnieieren prøvde å flytte rundt på hestene på egen hånd fordi hun ble så jævla sinna fordi hennes lille araberhest måtte stå på spiltau, hun ble så sinna at hun kastet rundt hele utstyrskurven min, enda jeg ikke hadde bestemt noen verdens ting, det var jo stallmesteren som hadde bestemt dette). Det må også nevnes at han alltid la ørene flatt bakover og glefset etter dem som jeg ikke likte noe særlig, det høres litt for out of this world- aktig ut, men har nok sin naturlige forklaring: kanskje gikk pulsen min bittelitt fortere og han merka det (dyr er jo mer var for sånt enn oss) og skjønte at noe truende var i nærheten. Det er jo allment kjent at hvis man blir redd oppå hesten, så føler hesten at du er skjelven og redd og blir det den også. Apropos så var Lesto redd for ganske rare ting: oppslåtte paraplyer og barnevogner når vi red på tur. Forøvrig på tur gikk han aldri i søledammer, det var mye heller å foretrekke å hoppe over dem. Ikke ville han ha melasse heller, vi kjøpte en hel dunk til ham, det er jo bare sukker og alle hester elsker det, men Lesto? Neimen om han ville ha det (til de andre hestenes glede), han ville heller ha eventyrsjokolade. Kort og godt: han var en divahest. Og jeg lot ham være det, jeg stelte ham sikkert én time hver dag, så han hadde alltid blank og fin pels og aldri noen floker i manen (og jeg jukset aldri med sånn flokespray fra Natusan) - enda han likte å rulle seg i sanden-, og jeg vaska bena hans med grønnsåpe sånn at de hvite sokkene aldri skulle bli gule. Jeg pusset salutstyret én gang i uka og tok tilogmed messingpuss på stigbøylene og alle spennene. Jeg har aldri vært så flittig i mitt liv som da jeg hadde Lesto. Hele klisjéen om at det å ha hest lærer unger å ta ansvar, var ikke bare en myte – i hvertfall ikke når det kom til meg.
Så ble jeg visst litt sentimental likevel, det var ikke til å unngå. Jeg var jo bare tretten år, og det er helt forferdelig lenge siden og etter at Lesto døde kom jeg meg liksom aldri helt i gang igjen av forskjellige grunner; kanskje en av dem var at jeg brakk armen da jeg falt av en hest jeg prøvered i Danmark da vi skulle kjøpe en ny en, eller kanskje jeg ble gammel og snart skulle begynne på videregående, eller kanskje Lesto var den eneste hesten jeg red på i to år sånn at da han ikke var der lenger skjønte jeg plutselig ikke hvordan man red på hester lenger (det er faktisk sant, for sammen med Lesto tok jeg Rideknappen 5, og da jeg mange år senere, en gang jeg var seksten-søtten, tenkte jeg skulle begynne å ta ridetimer igjen, sånn i det minste, sa ridelæreren etter den første timen at jeg burde ta timer sammen med de som skulle ta Rideknappen 3, og etter det kom jeg aldri mer tilbake), det ble så vanskelig og klønete og jeg har ofte tenkt på at jeg burde omgås hester igjen, det er så gøy, men så har jeg tenkt på akkurat dette sistnevnte og liksom ikke orket det og mitt hestesavn har blitt snudd rundt til spesifikk Lesto- savn, og det er litt sånn nå også, men jeg har likevel tenkt til å give it a shot igjen, jeg har nemlig besluttet at jeg må bli rik likevel, for jeg må jo ha hest igjen en dag, men sånn i mens jeg venter på at det skal skje (ingenting har hastverk her i livet), så har jeg besluttet meg for at jeg skal anskaffe meg hest på delfôr til høsten, bare jeg finner en og det håper jeg jo, for jeg gleder meg kjempemasse allerede!
*I altfor mange tegnefilmer beveger hestene seg helt forferdelig. De beveger seg faktisk ikke sånn i virkeligheten, det ser jo helt retard ut. Bortsett fra i Spirit- filmen altså. Der har de gjort seg flid. Skikkelig flid. Hestene beveger seg akkurat som de gjør i virkeligheten, men det skulle jo bare mangle siden det nettopp er en hestefilm og siden de dro opp på Rocky Mountains for å se på ville mustanger først. Forøvrig så elsker jeg denne filmen, jeg har sett den hundre ganger – og den første gangen jeg så den var jeg godt over søtten år.
**Alle som driver med hest vet at en rød sløyfe i halen på hesten betyr at den sparker bakut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar