Når en som tenker for mye tar bussen

Har du noen gang tenk på hvor mange akwarde situasjoner du kan havne opp i når du tar bussen?

F.eks., du vet alle de folka du kjenner bittelitt, eller, du kjenner dem egentlig ikke, de er bare venner av venner av venner? Du går inn på en buss med ikke for mange folk på og ser denne bekjente. Hva gjør du da? Jeg pleier å tenke noe sånt som dette: "Shit, skal jeg sette meg ved siden av ham eller ikke? Hvis jeg setter meg der blir det sikkert en pinlig stillhet for vi har ikke noe å si hverandre, men hvis jeg ikke setter meg der er jeg uhøflig? Kjenner jeg ham godt nok til å sette meg der? Vil han ha selskap? Vil han ikke? Skal jeg late som jeg ikke ser ham? Å, nei, han ser at jeg har sett ham!" . Det er uansett no chance på at jeg ikke skulle ha sett ham, for det er altfor få folk på bussen til det. For meg bli utfallet forskjellig. Noen ganger setter jeg meg ved siden av og som oftest må jeg lide meg gjennom en anstrengt samtale, eller jeg setter meg lengre bak for meg selv - etter å ha gått forbi den bekjente og sagt et 'hei!' eller gitt et smil eller et nikk.
Men når bussen er full og den bekjente sitter på sete nærmest midtgangen og du må stå eller sette deg ved siden av noen andre, da kan du trygt bare si 'hei' eller noe sånt. Og hvis det er fullt på bussen, men likevel skulle være et sete ved siden av den bekjente, da kan du faktisk late som du ikke har sett ham. Da jeg hadde en iPod som fortsatt levde var det enda lettere. Da kunne jeg og late som om jeg var i min helt egen verden. Eller, nei, jeg trengte ikke å late som en gang.

"Kjenner jeg ham godt nok?" er en setning som går igjen og igjen når man akkurat har begynt på ny skole eller i ny klasse og havner på en buss med bare ukjente bortsett fra den ene personen. Noen er jo slik at de kjenner mange på den nye skolen og da er man jo reddet fra slike situasjoner, for som oftest når man tar bussen til og fra skolen er det flere kjente på den, men det har aldri jeg gjort. Altså, jeg har aldri begynt på en skole hvor jeg kjenner folk veldig godt fra før av (og til tross for akwarde bussituasjoner, takk gud for det!).

La oss snu situasjonene. Nå er det du som sitter i en ganske tom buss og det kommer en bekjent inn. "Uæh! Han? Skal jeg flytte bagen min for å gjøre plass her? Eller skal jeg la den være? Å, jeg kan stirre stivt ut av vinduet sånn at han tror jeg ikke har sett ham!". Sistnevnte går lettere med musikk på øret, men egentlig kan du jo bare la den andre personen bestemme. Hvis han setter seg ved siden av deg og dere må ha en anstrengt samtale, er det jo ikke din skyld. Det er hans skyld. Altså føles det litt bedre, selv om det ikke er noe gøy heller. Men hør nå: Daniel hadde løsningen på dette! Sett deg på setet RETT BAK BUSSJÅFØREN. Det blir dritvanskelig for de som kommer inn på bussen å se deg. De ser deg ikke før de allerede har satt seg. Smart, hva?

Men jeg har ennå ikke sagt noe om hvordan det er å avslutte slike samtaler. Hvis dere skal av på samme busstopp er jo det greit, men hvis samtalen har gått i stå og dere er stille og så skal du av først, hva sier du da? "Nå skal jeg av, hyggelig å snakke med deg! Hadet!". Det var jo ikke noe hyggelig, det var bare pinlig!!!

Vi dropper de bekjente nå. Du sitter på bussen. Den er stappfull og det er bare ståplasser igjen. Det kommer en middelaldrende dame inn. Skal du reise deg og gi henne plassen? Skal du bli sittende og se om noen andre gjør det? Normal høflighet er å reise seg opp, sier du det? Det er bare det at du IKKE VET OM HUN ER GAMMEL NOK!!! Tenk om hun er en spreking og blir DØDSFORNÆRMA av at du vil gi henne plassen din! Hadde jeg vært en litt eldre, sprek dame som noen hadde tilbudt setet sitt for, da hadde jeg syntes det var ganske frekt. Hallo, jeg er ikke så gammel! Ser jeg sånn ut?! Å, skrekk og gru! Men tenk om dama er skrøpelig og vil sitte og du reiser deg ikke opp og alle synes du er skikkelig uhøflig? Dilemma!

Ok, nytt scenario: Du sitter ved siden av en fremmed fordi bussen var stappfull, men nå er den ikke full lenger og du sitter fortsatt ved siden av den fremmede. Skal du flytte deg til et setepar som er ledig? Hvis du gjør det tenker den andre personen kanskje "Lukter jeg ekkelt? Er det derfor hun flytter seg?" eller blir han bare letta? Eller tenk om du ikke flytter deg og den andre personen tenker "Herregud, her er plenty av ledige seter, kan hun ikke bare flytte seg?".

Eller når du sitter nærmest vinduet og du skal av og den fremmede ved siden av ikke skjønner at du skal av. Jeg pleier å sørge for at det er JEG som trykker på stoppknappen før det busstoppet, så skjønner den fremmede at jeg skal av der. Men det er ikke alltid du rekker det før noen andre kommer deg i forkjøpet. Eller, å, det kan hende du ikke har en stoppknapp tilgjengelig!!! Og det er ingen andre som trykker på stoppknappen. Da må jeg satse på at det er noen som skal på på det busstoppet. Det skjer ikke alltid, hvilket fører til at jeg noen ganger bare sitter der og kjører forbi det busstoppet jeg egentlig skal av på, sitter rett og slett på til noen skal av fordi jeg ikke tør å be den fremmede ved siden av meg om å trykke på stoppknappen for meg.

Også de gangene jeg trykker på stoppknappen, men bussjåføren glemmer seg bort og bare kjører forbi!!! Da må jeg rope ut over hele bussen "Du må stoppe her, jeg skal aaaav!". Å, flaut ass. Men det er enda flauere å ikke si noe, for alle ser jo at du var på vei ut for du står der jo, rett ved døra klar for å hoppe av bussen.

Og en ubehagelighet: Folk som tror de bare kan breie seg med beina. "Hvorfor MÅ du ha låret ditt så nærme mitt?! Merker du det ikke? Merker du ikke at du sitter så nær meg at du kan føle pulsen min, du randomme menneske på bussen?". Det er nemlig noe annet når veldig feite folk setter seg ved siden av deg, men det er akward det og. I say no more!

Andre stressmomenter:
-hylebabyer.
-bråkeunger.
-stressa, sinna mammaer.
-folk som er dødstreige på å betale når du har det jævla travelt.
-folk som går på et busstopp og hopper av det neste. DERE KASTER BORT TIDEN MIN JÆVLA LATSABBER!!! HÅPER DERE BLIR SÅ FEITE AT DERE IKKE KLARER Å GÅ NOENSINNE!!! "#¤#&/pu)pt%/e&u¤es
-når Metro-bussen har begynt å kjøre og det kommer noen løpende og banker på ruta. Hallo, neste buss går om 5 minutt for faen! Ta den!!! (Øh, jeg innrømmer det, jeg er skyldig i denne selv, men du vet, man ser bare splinten i andres øyne, aldri bjelken i sine egne eller noe sånt).
-når jeg er den eneste på bussen bortsett fra bussjåføren (hender som oftest sent på kvelden på hverdagene). Det er bare... rart.
-folk som stinker som sitter rett ved meg.
-når noen jeg ikke er god venn med setter seg ved siden av meg på det setet som er str. 1 og 1/2 menneske (finnes i en del Kristiansands-busser).
-å få giga-hosteanfall på bussen som jeg ikke klarer å stoppe fordi jeg ikke har noe vann med meg.
-sure mennesker som klager på bussjåføren når det ikke er han/hun sin skyld i det hele tatt.

Til tross for alt dette elsker jeg å ta bussen. Ja, jeg tar den jo tilogmed for gøy noen ganger! Selv om det etter å ha skrevet dette virker helt uforståelig.