Den virkelige avhengigheten min

Jeg har alltid trodd at jeg har vært ganske uavhengig.

For eksempel røyker jeg. Noen ganger røyker jeg 20+ på en dag, mens jeg andre ganger kan gå dagesvis uten, tilogmed uten å tenke på det. Har jeg ikke penger eller noen i den umiddelbare nærhet som kan bomme bort til meg gjør ikke det noe. Noen ganger har jeg rett og slett ikke lyst på det i det hele tatt. Jeg kunne sluttet tvert, men jeg har ikke lyst. Akkurat som når noen velger å unne seg sjokolade, unner jeg meg røyk. Det er med andre ord ikke avhengighet.

Jeg har og avvent meg fra alt som er ikke-vegansk, og det gikk fint (med tanke på at jeg en stund spiste tolitersbokser med pistasjeis på én kveld).

Men nå har jeg skjønt at min avhengighet ikke ligger i fysisk konsum (vi sier det på den måten). For i går kveld mistet jeg mobilen, og det må være det at dette har skjedd tjue ganger før (enten mistet, blitt frastjålet eller ødelagt) som gjør at jeg klarer å holde meg så rolig som nå. Det er nesten teit hvor avhengig jeg føler meg av mobiltelefon. Ikke er jeg noen viktig person som alle må ha fatt i for at verden ikke skal kollapse. Jeg ringer så lite at jeg fortsatt bruker kontantkort, jeg hater å snakke i telefonen, jeg bruker Facebook til å fortelle folk om ting, ja, jeg sender ikke meldinger hver dag en gang. Hvorfor føler jeg meg så avhengig av mobilen? Det er jo ikke det at den er så dyr eller noe, jeg har aldri skjønt det med å ha en fancy mobil.

Jo, for selv om jeg ofte lager avtaler på Facebook, så er ikke det det samme. Det gjør meg ikke 24/7-tilgjengelig. Jeg vil være tilgjengelig! Jeg vil vite når det skjer noe gøy når det skjer noe gøy, ikke når jeg er hjemme fra handleturen og kanskje kunne rukket bussen hvis jeg hadde fått beskjed da, men siden jeg dro hjem først, måtte jeg vente i to timer til neste. Og man avtaler jo aldri møtested lenger, man ringer og spør "Hvor er du?". Hvis man ikke har gjort det på forhånd når man ikke har mobil, kan det hende jeg ikke får møtt de jeg skal møte likevel (nåja, det er som oftest 7-11 uansett)!!! Og tenk om det kommer invitasjoner jeg ikke får! "Elizabeth Wurtzel sniffa kokain på badet og Lars Burmeister lå naken på sofaen, ja, hvor var du forresten?". Og alle jobbsøknadene jeg har sendt rundt!!! Tenk om jeg går glipp av en jobb fordi de ikke har kunnet kontakte meg. Flaks at Toys'R'Us ringte meg tidligere på dagen i går for andregangsintervju.

Også motsatt vei. Jeg kan ikke kontakte noen, og hvordan skal jeg nå vite hvor mye klokka er? Og så glad jeg er for at ingen av utboksmeldingene mine lagrer seg automatisk. Det gjorde det på en mobil jeg hadde da jeg gikk i førsteklasse på vgs, og da jeg mistet den i løvens hule skal jeg si deg jeg fikk panikk! Og en ting til, som er så fjortis som det går ann å bli: jeg hadde så mange gøye og fine meldinger på mobilen!!! Uæh. Ja, faktisk. Det er som brev, det er jo ikke noe stas å miste gøye og fine brev i en husbrann. På toppen av kransekaka svidde jeg nettopp av penger til nytt kontantkort.

Hvis de ikke har funnet den på Challa (jeg skal dit i kveld og spørre), må jeg kjøpe meg ny mobil, få meg nytt nummer og sørge for at alle som betyr noe får det. Også må jeg få tak i en masse andre numre. Æsj. Jævla stress. Kunne ikke mobilen bare bli ødelagt, da hadde jeg i hvertfall hatt SIM-kortet.

Jeg DØR!

Bare én ting hadde vært verre å miste, og det er brillene mine. Som har skjedd før. I fylla. Jeg vil helst ikke gå inn på hvordan det skjedde, men jeg måtte altså klare meg uten dem i to dager før jeg fikk dem igjen, og med -6 i styrke på det ene øyet og -4,5 på det andre og skeive hornhinner i tillegg er det et handicap og jeg føler meg helt lost. Og det at blinde hører så mye bedre stemmer ikke på meg, når jeg ikke ser føler jeg meg døv også. Og derfor blir jeg ganske stum også, jeg kan jo ikke svare på noe jeg ikke har hørt. Å gå uten briller i to dager føles ut som om jeg setter livet på vent i to dager. Så ille er det.

Men bortsett fra denne tragiske adskillelsen (jeg forstår ikke hvordan det skjedde! Jeg hadde jo akkurat snakket med Helene på telefonen!), så føler jeg meg friskere nå enn jeg var i går før jeg svinset ut i kveldsmørket med kjole på og hvitvinsflaske i veska (jeg vet det er høst og at jeg vil bli forfatter, men helt siden min ente løp-ut-av-bussen-en-holdeplass-for-tidlig-for-jeg-må-spy-NÅ-hendelse i begynnelsen av min tid som myndig har jeg aldri drukket rødvin). Det hadde jeg ikke trodd, men det er nå facts.

Vi sees kanskje etter at jeg har tatt turen til Expert og fått orden på livet igjen.