Jeder sei auf seine Art ein Grieche! Aber er sei's!

(Enhver får være greker på sin måte, bare han er det!)

- Goethe

Lørdag, fine anmeldelser og gode nyheter

Våknet opp på en lørdag, av meg selv. Jeg er blitt ganske flink til det i det siste, slutte å ha på vekkeklokka i helgen. Man trenger ikke å være helt fascist heller (mot seg selv). Men jeg våknet altså, til sol på verandaen og tenkte: Skulle hatt Klassekampen nå. Til frokosten.

Jeg leste det nyeste nummeret av Vinduet i stedet, om Tomas Espedal og en fin reiseskildring fra Balkan og Hellas. Spesielt gøy var det siden det ikke er så lenge siden jeg selv besøkte mange av stedene som var beskrevet. Bitola, Skopje, Athen.

Så fikk jeg vite at det var en anmeldelse av Evig barnefri i dagens Klassekampen (i Bokmagasinet), og da måtte jeg jo bare skaffe meg dagens avis. For å få tak i den måtte jeg sykle til nabokommunen. I Ås er det bare abonnementer som får lese Klassekampen.

Jeg kjøpte en is, en avis og satte meg på en benk utenfor kjøpesenteret. Jeg ble glad over at anmeldelsen var fin, og tenkte på hva jeg skulle si til folka som stod på partistands dersom noen av dem skulle komme og gi meg noe. En rose for eksempel. Da skulle jeg ha svart: Nei, takk, jeg vet allerede hva jeg skal stemme på. For er det noe som også gjør meg glad, så er det at Miljøpartiet De Grønne stiger på meningsmålingene og at de får velgere fra alle mulige andre partier. Det forbauset meg litt hvor glad det faktisk gjorde meg. Som oftest er jeg ganske oppgitt og pessimistisk, trist og sint, men det finnes altså gode nyheter også!

UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 11/8 - 2015. 

Grunt om Frankrike under islamsk styre

Houllebecqs dystopiske roman om hvordan Frankrike kunne ha sett ut dersom et islamsk parti tok over makta har endelig blitt utgitt på norsk, men om det er verdt ventetiden er ikke så sikkert. I Underkastelse ses skrekkscenarioet gjennom den patetiske akademikeren François' øyne. Patetisk fordi han i en alder av noen-og-førti finner ut at livet er meningsløst, som om det å bruke syv år på Huysmans forfatterskap ikke på noen måte har fått ham til å stusse over dette eksistensielle problemet tidligere. Hvordan er det mulig?! Dessuten er François' tro på parforhold både naivt og patetisk, selv om han også har sine argumenter for at det ikke er helt perfekt det heller. Da er det mye bedre slik det blir når det Muslimske Brorskap tar over makta: Fire koner, hvor stas er ikke det, nå kan han velge en eldre kone til å ta seg av husstell, mens resten av kvota kan brukes på femtenårige jenter som han kan gjøre andre ting med.

Flere ganger savner jeg synet på det tenkte politiske klimaet i Frankrike sett fra andre øyne enn de som lar seg innsvøpe i religionens forførende kappe. Hvorfor karakterene lar seg henfalle til islam blir ikke særlig godt beskrevet, annet enn at det ligger egoistiske mannsjåvinistiske grunner bak, noe som synes litt for enkelt, det må da være noe mer enn dét? Ingen av karakterene tar til motmæle for den nye regjeringen, og kvinnene er så godt som stemmeløse. Samtidig er jeg klar over at romanen er skrevet i førsteperson, og som enhver rasjonell leser bør vite, er ikke meningssynet i en roman det samme som forfatterens. Å lese romanen som et bilde på Frankrike eller/og den jevne europeer kan virke skremmende: «Hvis man ikke gjør noe med dette inntoget av religion nå, kan det bli for sent.» Men det man må huske på er at François ikke har noen venner og at han ikke bryr seg noe særlig om politikk. I verden utenfor ham ville de som tar til motmæle ha en stemme, og kvinnene ville ikke vært objekter. Idéen og tematikken bak romanen er med andre ord interessant, men sett fra François' synsvinkel er den liten og endimensjonal. 

Vi ligner litt på en bakteriekoloni

...er tittelen på essayet mitt i essaysamlingen Evig barnefri som ble utgitt på mandag. Den er redigert av Heidi Helene Sveen og utgis på Humanist forlag. Tittelen henviser til en sammenligning av vår befolkningsvekst med veksten av bakterier i en petriskål. 

Minerva har anmeldt essaysamlingen, og i dag har lederen i KrFU skrevet at han ikke synes noe særlig om at jeg slår et slag for færre mennesker i verden. Til det har jeg dette å si: Jeg ønsker aldeles ikke at det skal bli slutt på menneskene her på jorden, jeg ønsker bare ikke at det skal være så mange av oss. Jeg ønsker heller ikke at staten skal bestemme hvor mange barn hver familie skal få. Men det er en forskjell på at staten skal bestemme det eller om den skal slutte å oppmuntre til flere barn. Det er to forskjellige ting. Jeg har fått med meg Hans Rosling og hans teori om at befolkningen kommer til å stabilisere seg på 11 milliarder mennesker. Om det viser seg å stemme er det fortsatt veldig mange mennesker, og veldig mange mennesker vil ta sin plass her på jorden. Man kan si at det vil være mat nok til alle sammen, ok, la oss si det, men det vil ta en forferdelig mengde areal på bekostning av andre som var der først og har like stor rett til å være og leve på jorden som oss.

Ellers håper jeg at folk vil lese essayet mitt, som heldigvis lar meg si mye mer enn hva 5000 tegn i en kronikk på NRK Ytring lar en gjøre.

Augustblokk

Første studiedag etter ferien: Vi står i en ring med rylliker i hendene og ler av Sylvi Listhaug som vil plante ut svartelistet gran, gran som botanikkprofessoren røsker opp med forakt når vi er ute og går, de små som ennå ikke er blitt store trær.

Det føles ut som i forrige uke at jeg dro hjem fra forrige feltkurs i botanikk. Da vi satt i bussen hjem til Ås og jeg skulle treffe han som ikke lenger ville ha meg for å få et svar. Matt av å ha bladd i floraer i dagevis, sliten, trist, glad på samme tid over å ha lært så mye, lettet over å være ferdig. Det er sjeldent det bare er én følelse om gangen. Også nå, når jeg tenker at dette blir for mye for meg, jeg kan ikke ha et botanikkfag ekstra. Jeg hadde gledet meg, snakket om det, dette er det faget jeg gleder meg mest til. Men der vi sitter i klasserommet og der vi går ut i skogen og ser på blomster allerede første dag tenker jeg: Dette er ikke overkommelig. I morgen skal vi opp på fjellet og være der i dagevis. Jeg tenker: Allerede? Jeg var jo nettopp på feltkurs. Jeg har lyst, men også ikke lyst. Ikke glem floraene deres, sier ansvarlig lærer, og jeg tenker på floraen i sekken min som nesten gjorde meg helt gærn. Jeg elsker og hater den. 

Jeg tenker mye på det, skal jeg ta dette faget eller ikke. Det kommer på toppen av alt annet, det er ikke obligatorisk. Jeg kommer til å sitte med fag helt til tolv hver dag. Hva med alt det andre jeg også skal? Skrive, lese Zapffe og Simone de Beauvoir. Hva med hestene? Jeg kjefter litt på meg selv: Men botanikken! Hva med den? Jeg beroliger meg selv: Det er flust av andre botanikkfag, husker du. Holder det ikke med to? Du trenger ikke å ta tre. Men jeg har aldri begynt på et fag og så gitt det opp etter en dag. Ta det som dette: Du har ikke en gang begynt. Du fikk bare informasjon i dag. Så avgjorde du det. Nei, det er ikke tid, og hvorfor skal du gjøre noe du blir sliten av å tenke på? Du kan ta det en annen gang, når det passer bedre. 

Dessuten er det et annet fag som lokker istedet. Bevaringsbiologi. Politikk, jus og samfunnsspørsmål knyttet til naturvern. Jeg har mye mer lyst til det. Kom igjen, må du følge en plan? Du vet jo at tilfeldighetene fører med seg de beste tingene. Ditch planen. Gjør heller det du har lyst til nå. 

Jeg lar lystene få vinne. Jeg sender en E-post til ansvarlig lærer i botanikk og sier at jeg melder meg av kurset, jeg blir ikke med på fjellet for å se på planter. Jeg har mer lyst til å krangle med medstudenter om hva som er best for naturen. At jeg nettopp har hatt en kronikk om overbefolkning som har resultert i et hissig kommentarfelt, Twitter-meldinger og en haug av E-poster i innboksen er ikke nok. Dessuten er det alltid bra å ha kunnskapen på sin side når man mener noe. Jo mer, jo bedre. Jeg legger floraen i hylla, den får vente en liten stund til. I morgen begynner vi. 

Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. 

Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

- Marguerite Duras

Bøkene jeg leste i juli

I juli har jeg lest og lest, begynt på mange bøker, hoppet fra en bok til en annen, frem og tilbake; noen ligger oppslåtte, noe med bokmerker, noen har jeg nesten glemt at jeg har begynt på, noen leser jeg langsomt, har med dem i nettet hele tiden, leser her og der, noen setninger mens jeg venter på toget. Jeg har gjenlest bøker og jeg har vært på biblioteket og lånt alt som har falt meg inn. Jeg har bestilt bøker på nett og vært i bokhandelen og sett etter bøker. Jeg har forelsket meg i en roman og jeg planlegger å kjøpe en ny bokhylle. Jeg har ligget i en lavvo på fjellet mens regnet siler ned utenfor og lest dikt av Walt Whitman. Jeg har brettet eselører, markert med penn og hatt bøker oppslått mens jeg har skrevet. Jeg har solt meg på verandaen mens jeg har hørt på podcast med forfattere som snakker om hvordan det er å skrive og å leve. Jeg har gått turer med hunden og lengtet etter å komme tilbake til leiligheten, sånn at jeg kan lese videre. 

Det har med andre ord vært en bra litteraturmåned. 

PROSA
1. SOMMEREN UTEN MENN av Siri Hustvedt
2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
3. HVIS NOEN SER MEG NÅ av Benedicte Meyer Kroneberg
4. TORGET av Victoria Durnak
5. SAMMEN av Andy Jones
6. ARMADA av Ernest Cline
7. THE SECRET HISTORY av Donna Tartt
8. BERGENERS av Tomas Espedal

SAKPROSA
9. KITSCH OG KUNST av Hermann Broch
10. Å SKRIVE av Marguerite Duras

---

DEN KJIPESTE BOKA
Torget av Victoria Durnak. Hvorfor har jeg skrevet om her. 

DEN BESTE BOKA
Gjenleste Sommeren uten menn, og likte den enda bedre nå enn da jeg leste den forrige gang, som begynner å bli noen år siden. Kitsch og kunst var svært interessant og herlig å lese. Jeg har savnet å lese poetikk. (Jeg savner det så mye at jeg har søkt om å få ta enkeltemner på Blindern til høsten - ved siden av hovedstudiet mitt på Ås.) Men den virkelig aller beste leseropplevelsen var Bergeners av Tomas Espedal, og hvorfor har jeg skrevet om her. 

Tomas Espedal, eller kunsten å ombestemme seg

For mange år siden leste jeg Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Og jeg hatet den. Jeg mislikte den så sterkt at det farget alt jeg leste om Tomas Espedal, alt hva han sa og skrev i offentligheten ble farget av denne boka - til det negative. Jeg nektet å lese mer av ham og syntes han var svært oppskrytt. Der sykler Tomas Espedal, sa jeg til den daværende kjæresten min når han besøkte meg i Bergen, Norges mest overvurderte forfatter.

Så kom Bergeners, etter at jeg hadde flyttet fra Bergen. Den skulle jeg ihvertfall ikke lese. Tenk, en så opplagt referanse til James Joyce, finnes det noe mer pretensiøst enn det, tenkte jeg. Det er jammen meg å sette seg selv høyt. (At jeg selv en gang kalte et romanutkast for Sult, eller ingenting, hadde jeg helt glemt.)

Det gikk noen år før jeg dro på biblioteket og så Bergeners i en av hyllene og tenkte: Skal jeg gi Tomas Espedal en sjanse til? Den handler jo tross alt om Bergen. Og jeg har jo nettopp brukt ukevis på å skrive om Bergen, byen som som satte dype spor i min sjel - for å si det på svulmende vis. Mer enn å tenke på Bergen bare som en by, tenker jeg på Bergen som en tilstand, en periode, en følelse, en erfaring, en historie. Når jeg tenker på ordet 'Bergen' tenker jeg ikke på Bryggen, bergensdialekt, brostein og Fløyen. Jeg tenker på alt det andre. Når jeg sier til folk at jeg bodde tre år i Bergen og de spør hvordan det var, svarer jeg alltid at det regna hele tiden, som om det liksom skal forklare alt. Men det er ikke en hemmelighet, jeg er ikke særlig god til å snakke for meg, jeg er mye flinkere til å skrive. (Jeg husker noe eksen min sa da vi nylig hadde blitt kjærester: Hadde det ikke vært for bloggen din hadde jeg ikke visst at du var så mye, du sa ikke så mye i begynnelsen.)

Uansett, det at jeg selv skriver så mye om Bergen, gjorde at jeg bestemte meg for å lese Bergeners. Om ikke for å gi Tomas Espedal en ny sjanse, så ihvertfall for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Og det er jeg veldig glad for nå. Nysgjerrigheten er en god ting, den leder, som tilfeldighetene, ofte til noe godt!

For Bergeners er nemlig helt nydelig. Jeg leste første del før jeg måtte ut med hunden, og da vi gikk ute ville jeg bare hjem og lese resten. Bergeners handler om kjærligheten, hvordan man klamrer seg til den selv om det er slutt, om å skrive, om å stenge seg inne for å kunne bli fri, om Bergen og om regnet, om mennesker som bor der og om mennesker som ikke klarer å bo der, om ensomheten, om sove, om litteratur. Bergeners handler om Bergen slik jeg selv bruker ordet Bergen. 

Her er et utdrag;

"Det er mange som forlater byen, som flytter. Det er mange som ikke orker å bo for lenge i Bergen; man blir syk og livstrøtt av det frihetsberøvende regnet og den fuktige innestengtheten mellom fjellene. Man blir tvunget til å leve innendørs, alene eller i små familier. Man går fra hus til hus, fra lokale til lokale, fra bar til bar, fra inne til inne. Man kunne tømme byen for ale dens innbyggere og fylle den opp med helt nye folk, men byen ville forbli den samme."

Etterpå måtte jeg kjøpe boka til meg selv, hvilket er noe jeg nesten aldri gjør: Å kjøpe en bok som jeg allerede har lest. I tillegg til ca. alt annet av Espedal. Jeg vil bare lese alt. Sist det skjedde var da jeg gav Helle Helle en ny sjanse etter å ha mislikt Hus og hjem. Etter den andre sjansen snudde det helt, jeg dro på biblioteket og lånte alt hun hadde skrevet og leste og leste til det ikke var noe mer ulest. Fra å mislike henne ble hun til en av mine absolutte favorittforfattere. Det ligner litt på hvordan jeg har fått flere av de beste vennene mine: De har vært mennesker jeg mislikte sterkt i begynnelsen, for så å ende opp som noen av de viktigste menneskene i livet mitt. (Moralen her er: Man skal alltid gi mennesker og forfatterskap andre sjanser.)

Senere, samme dag, hørte jeg på bokpod med Espedal, og jeg ble bare enda mer begeistret. Hele sommeren har jeg fått høre av venner at jeg må legge bak meg kjipe ting som har skjedd istedenfor å klamre meg til det. Jeg har prøvd å si at grunnen til at jeg ikke vil gi slipp er at jeg skriver bedre når jeg holder fast på det. Intervjueren fra Cappelen Damm spør Espedal i hans hjem i Bergen om han ikke noen gang bare har lyst til å legge alt bak seg med en gang, bryte opp alt tvert og gå videre i livet. Og Espedal ler og svarer at det finnes nok mennesker som gjør det, men de er ikke forfattere.

Og så sier Espedal: At det viktigste en forfatter må kunne, er botanikk og geografi. Man må hele tiden lære nye ting når man er forfatter, og spesielt bør man lære seg botanikk. Wergeland var botaniker, Shakespeare var botaniker. Og jeg som har skrevet om gress og andre vekster i ukevis, kjenner at hjertet gjør et ekstra hopp av glede, jeg får følelsen av at jeg har gjort noe riktig. Det føles litt som å få ros av læreren.

Espedal sier i forfatterportrettet mange ting som jeg nikker av inni meg mens jeg ligger på verandaen og soler meg, mens jeg står inne på kjøkkenet og varmer opp restene av en grønnsakssuppe til middag. Det er aldeles herlig og oppmuntrende å høre på. (Selv om det han snakker om ikke nødvendigvis er særlig til gladsaker.) Og kjærligheten til litteraturen er så stor, og det passer så fint akkurat nå, nå som jeg selv kjenner på den igjen. (Jeg sluker litteratur for tiden. Bare i dag har jeg lest tre bøker.)

I morgen drar jeg på hyttetur, ut i skogen skal jeg. Jeg skal fiske og sykle, bade, plukke blåbær og skrive litt. Når jeg kommer hjem ligger det forhåpentligvis en pakke med resten av bøkene til Tomas Espedal og venter på meg på posten, og gjett som jeg gleder meg!