I once heard Colson Whitehead say that he liked to write fiction because he liked to make things up, and it occured to me that I hate to make things up. Or maybe I like to make things up, but I hate the feeling that I'm making something up. Until something I've written has the status of memory to me, it's just not in any way finished. It has to feel as though a totality that was hidden from me is being revealed. The whole thing has to all work at once.
- Deborah Eisenberg, utdrag fra intervju i The Paris Review 204, Spring 2013

[...] Restene fra frokosten sto på kjøkkenbordet, og hun hadde fått beskjed om at hun ikke skulle tenke på å rydde opp der. 
   I de fleste leilighetene sto det igjen sånne rester. Hun greide ikke la være å se på dem og forestille seg hvordan morgenen hadde vært de forskjellige stedene. Det var noe sympatisk og mildt over brødsmuler og osteskorper. Noe nesten barnslig og stumt. Mennesker som hadde spist før de dro av gårde. Noen ganger ønsket hun at hun var dem.

- Utdrag fra Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle

Bokfrokost lxxxv

si

Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle.
kaffe (snart, når den er klar).
havregrøt med spinat, spisskummen og hampfrø.

FURUSET av Linn Strømsborg

Jeg har aldri vært noen fan av Linn Strømsborg. Jeg leste Roskilde, likte den ikke noe særlig, jeg leste Øya, likte ikke den noe særlig heller, ei heller tekstene på bloggen hennes, men jeg prøvde liksom, jeg vet ikke hvorfor (kanskje skrev hun noe jeg likte, kanskje ble jeg påvirket av alle andre som var så begeistra). Nei, til slutt tenkte jeg nei, jeg gidder ikke å lese Furuset. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det likevel. Jeg leste Furuset, jeg leste Furuset og hørte på Kent, jeg leste Furuset om noenogtyve Eva som er ferdig med en mastergrad og vet ikke hva hun skal med livet sitt; Eva som flytter hjem igjen til sin mor og far på Furuset hvor hun vokste opp, etter fem år i et kollektiv på Bislett som er oppløst fordi noen drar til Paris, noen blir par og flytter sammen, to og to; hun flytter hjem til stedet hvor hun gikk rundt som femtenåring og hørte på musikk på mp3-spilleren og drømte om livet: [...] de kunne spilt i Dawson's Creek eller Beverly Hills 90210 og jeg tenker ikke over at karakterene i de seriene skal forestille 15-åringer, for de spilles av voksne mennesker og livene som portretteres er uansett ikke livene vanlige 15-åringer lever, en vanlig 15-åring leser Ringenes herre og smugkikker på de 20 år gamle gutta over gjerdet, hun er tynn og har nesten ikke fått pupper ennå, hun har langt, pistrete hår som blir enda mer uregjerlig av all badinga, og et stort hjerte som banker inni den tynne brystkassa, som slår mot ribbeina i takt med musikken hun hører på og alt hun vil er å bli sett av noen, av de eldre gutta og jentene som ler så høyt, som hun tenker lever disse livene hun ser på film og leser om i bladene [...] 

Eva flytter hjem, får seg en jobb på en bensinstasjon og finner tilbake til gamle venner hun ikke har truffet siden hun dro, enda Bislett bare er en busstur unna, bl.a. Jo, bestevennen fra barndommen, som har blitt igjen på Furuset og jobber på lageret på IKEA. De spiser pizza og snakker mye om hvordan å dra fra steder og om å bli igjen på steder:

   "Alle steder er helt like," sier jeg. 
   "Hva mener du?"
   "Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
    "Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
   "Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
    Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar. 

Når man er ung lengter man alltid etter andre steder, så drar man og finner ut at savnet etter noe annet ikke blir borte. Man lengter stadig vekk etter noe. Denne romanen handler om det. Den handler [...] om å være fra et sted man har hatet så intenst og lengtet så mye etter å komme vekk fra, men når man så har rømt tilbake, skjønner man at det kanskje er likt over hele linja, at alle steder er de samme, det er søndag overalt, og Joakim Berg ville kanskje nikka, kanskje stukket hendene i lomma fordi han frøs, kanskje stoppa opp og kjent på nattelufta, kanskje gjort mange ting jeg ikke klarer å se for meg, men en ting vet jeg at han ville sagt. En ting er helt sikkert. 
   Jag vet precis vad du menar.

Og det vet jeg også.

Jeg kjenner meg igjen når jeg leser Furuset. Overnattinger hos bestevenninner, prating og leiefilmer til fire på morraen og poser med smågodt, med lengselen etter andre steder, etter å bli voksen. For så å bli voksen og skuffelsen over det.

   "Ja, eller..." Han legger hendene på fanget. "Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen, men det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?" 
   Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.
   "Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette." Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.
   "Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig," sier Jo. "Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?"
   Jeg trekker på skuldrene. 

Mange er samtalene mellom Eva og Jo. Men hun snakker ikke bare med ham, hun snakker også med sin far, og sin mor; spesielt liker jeg samtalen hun har med sin mamma om hvordan hun (moren) traff faren, om tilfeldigheter, og slik er det jo som oftest, det bare ble sånn. En lignende historie om kjærligheten forteller en gutt Eva treffer i København, som hun drar til for å gå på konsert med Kent. Og når hun drar igjen er det litt trist, litt melankolsk, eller, hele boka er det, men ikke uten et håp; det er aldri noe som er helt jævlig, men som oftest er det jo ikke det når livet er vanskelig. Og også dét handler boka om. Denne stemningen, som jeg kjenner igjen fra andre tekster av Linn Strømsborg, men som i Furuset føles mer modent. Det er som om Strømsborg har blitt mer voksen i Furuset enn i Roskilde. (Men hvem er jeg egentlig til å si det, jeg er like gammel som Eva, eller kanskje er det nettopp derfor, jeg kjenner meg så godt igjen og jeg vil jo gjerne være voksen.)

Selv sier Eva om kjærligheten:
   "Jeg har aldri hatt lyst på kjæreste," sier jeg. "Eller, ikke etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen var alt jeg ønsket meg, en kjæreste."
   "Har du hatt noen da?"
   "Et par," svarer jeg. 
   "Men du har aldri hatt lyst på kjæreste når du har hatt dem?"
   "Jeg har aldri lyst til å ha kjæreste, men jeg har alltid lyst til å være sammen med dem jeg liker litt bedre enn alle andre. Så da er det blitt sånn likevel."
   "Hvorfor vil du ikke ha kjæreste?"
   "Fordi det blir krangling og man blir trist, og når man blir trist som kjæreste blir man mye tristere enn når man er trist alene, og ingenting varer jo evig og før eller seinere må man gå fra hverandre, eller reise fra hverandre, og da blir man enda tristere."

Word, sier jeg, og jeg vet jo at man ikke skal bedømme en roman etter hvor mye man kjenner seg igjen; det er useriøst, men akk, jeg føler Linn Strømsborg, nei, jeg føler ikke, jeg mener det faktisk: at hun har fanget noe ekte, og er dette ekte livet til noen født på (slutten av) åtti-tallet, så be it, det er mange av oss.

(Men egentlig tror jeg flere kan ha godt av denne boka, altså. Hvem har vel ikke en gang lengtet til noe annet.)

(Jeg kommer forresten til å høre på Kent hele helga nå.)

Frigjøringsdagen

I dag er det først og fremst frigjøringsdagen. Husk det. (Hvis ikke vinner Arbeiderpartiet.) I den anledning vil jeg sitere noe jeg nettopp leste i Kurt Vonneguts Breakfast of Champions:

SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.

Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt. 

Bokfrokost lxxxiv

søndag

mango.
grønn te.
Folkelesnad av Agnes Ravatn.

Samtale på Café Sør

Jeg treffer to venner jeg sjeldent ser på en kafé, men først møtes vi på et torv, jeg har akkurat hoppet av det forsinkede toget (40 minutter grunnet dårlige signaler på strekningen Vegårdshei - Gjerstad), jeg har kjøpt en tjuepakning og en karamellsjokolade som jeg spiser og K sier oi sjokolade når vi sees på torvet og jeg sier ja? og spør (med karamellsjokolade i munnen) hvordan J har hatt det i Oslo (hun er på vei vekk, hun er på vei nordover), hun sier fint. Jeg kjøper en kopp svart kaffe (det billigste er også det beste) og tør ikke snakke om noe som helst, så jeg snakker om hvordan jeg ikke likte Spring Breakers helt, at jeg skjønte konseptet og det regissøren ville, på en måte, men at det ikke funket for meg, men at jeg liker Britney (her rister K på huet) og at jeg likte den scenen med pianoet og at Vanessa Hudgens er hot og at jeg aldri har tenkt på henne som det før nå og at den scenen med James Franco og Selena Gomez i garasjen var ubehagelig og føltes ut som noe jeg selv har opplevd på fest mange ganger (J er enig), og jeg sier at jeg forleden så The Place Beyond the Pines (den var ok) og at jeg skal til Finland i sommer, at jeg har fått et stipend, hele tiden en smule redd for at jeg snakker for mye om meg selv, og jeg spør hva K skal til sommeren; hun sier hun ikke skal jobbe og at det dermed blir den første sommeren siden hun var søtten at hun ikke jobber, at hun skal til Narvik og at hun skal på et mestringskurs, mens J, som ikke lever etter sesonger og hva sesongskiftninger innebærer, spør jeg ikke om hva hun skal til sommeren, for henne er året delt opp annerledes. Jeg sier jeg skal studere realfag til høsten, hvis jeg kommer inn, det kan jeg si, og vi begynner å snakke om realfag og det deilige med matematikk som innebærer klarer svar og løsninger (er det riktig så er det riktig), i motsetning til svevende humanistiske fag (som vi alle har mer eller mindre erfaring med). J tegner Pytagoras setning på en serviett for å komme på den igjen, jeg sier jeg sysler med algebra på fritiden og vi drikker opp kaffen og J må gå, hun skal rekke flytoget, så vi går alle sammen fra kafeen, går nedover gatene sammen; jeg røyker en sigarett og på et hjørne snakker vi litt til før vi skilles; J sier jakka mi er fin, jeg sier den er søsteren min sin, hun ler av meg og S, sier hun, dere, som om S er navnet på søsteren min, nei, det er det jo ikke, hva heter hun igjen. P sier jeg. Ja, det stemmer, sier J, men S er jo din egentlige søster. Så sier J at jeg må skrive brev til henne da, og jeg sier at jeg faktisk allerede har skrevet et halvt brev til henne som ligger i sekken min her og jeg heiser den ene siden av kroppen opp, liksom for å vise fram den grønne Fjällräven som jeg har hengende på ryggen, inni der ligger brevet som ikke er ferdig ennå. Så drar hun og K og jeg sier hadet til henne. Jeg spør hva K skal, hun skal på Subway og spise middag og hun skal ta trikken dit, men jeg vil heller at vi skal slå følge og gå sammen, kan vi ikke, det er jo samme retning, og hun sier jo og vi røyker sigaretter sammen mens vi går og snakker om hvor gamle vi har blitt, og vi føler oss virkelig som gamle damer, men det er helt greit, det er ikke som om vi ønsker noe annet. Deretter kommer vi til et veikryss, jeg sier her skilles våre veier, hehe, og så klemmer vi hverandre og jeg aner ikke når vi sees igjen, og så går jeg oppover Trondheimsveien og passerer dagligvarebutikker og kurver med frukt og grønt og engster meg for en rastløshet som jeg vet kommer til å slå til, og jeg tenker at livet er litt som et dataspill og at jeg har rundet alle levelsene på det og at jeg trenger et nytt et nå.