Snart er det bare to måneder igjen av året og til jeg skal være i mål med mitt manneprosjekt. For et par uker siden tok jeg en liten opptelling, ble litt stresset av det og bestemte meg for å ta i et lite tak. Hvordan? Jo, jeg bestemte meg for å få opp tallet litt kjapt ved å lese et par diktsamlinger. Er det juks, sier du? Ikke i følge mine regler, jeg har aldri sagt noe om at bøkene jeg leser må være romaner, så jeg leste følgende:
Djup redsle. Djup ro av Karl Seglem
Kjente på økosorgen, likte jeg-personens beskrivelse av å komme hjem fra en reise i Asia uten å ha sett blå himmel: eg skal heim / eg skulle heim / utan å ha sett / blå himmel i austen. Det er også noe jeg har tenkt under og etter en reise i Asia, sist jeg var i Indonesia tilbrakte jeg tre uker i Jakarta uten å se en eneste flik av blått.
Elementene av Morten Claussen
Tja, jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg skjønner hva diktene prøver på, å koble sammen det lille og det store i verden, et liv i en bydel i Oslo med fjellene, vindene, himlene, månen. Jeg følte meg temmelig likegyldig mens jeg leste, helt til jeg kom til følgende strofe: Tro ikke / det er mørket / når jeg snakker / om sorg / ikke si fugler / når du mener / flukt. Kanskje fordi første linje (og delvis andre) straks bragte tankene mine til André Bjerkes "På jorden et sted", for så, ganske overraskende, når fuglene kommer inn, å være noe helt annet. Å, tenkte jeg, hva skjedde nå? Hvem sier fugler når de mener flukt?
Det trenger ikke være så fint for min del av Stian Johansen
Jeg er svak for premisset å skrive om noe annet ved å skrive om mat, og jeg likte det også her. Mitt favorittdikt var den med tittelen "kyllingsalat i barnehagen / Kongo-Brasil-dagen". Følte meg truffet, for å si det sånn. I et annet dikt blir jeg-et instruert i hva han skal gjøre på kjøkkenet av ei kvinne som insisterer på at potetene skal være kokte, fordi norsk husmannskost er å mose / kokte poteter i sausen, sier hun, hvilket høres ut som noe jeg sier hver gang min livspartner heller vil lage fries, potetmos eller gratinerte poteter, med ost i eller på. Hvorfor kan ikke potetene for en gangs skyld bare være kokte? Kokte og kjedelige!
Nå har jeg bare ti bøker igjen før jeg når målet. En gylden anledning til å endelig lese John Steinbecks Of Mice and Men!*
*En veldig tynn roman, for dere som ikke vet det. Omtrent hundre sider lang, bare – er det kanskje derfor den har ligget i stabelen så lenge, den har simpelthen forsvunnet mellom tjukkere bøker?
