Det gamle året og det nye

2018 var året jeg endelig romandebuterte, noe som var en lettelse, men som også føltes selvsagt - selvsagt skulle det skje en gang. Det var heller ikke slik som jeg i blant har trodd, at om jeg bare endelig debuterte, så skulle alt ordne seg. Det gjør jo ikke det. Angsten som følger med det å skrive begynner jo bare på nytt; hva med denne gangen, får jeg det til nå? Og ikke bare det, men det må være bedre, bedre denne gangen, eller så er det ingen vits. I sommer begynte jeg å skrive på noe nytt, men det ble ikke noe lettere av å ha skrevet en roman før, kanskje blir det aldri det?

På tampen av 2018, dagen etter at jeg forlot tjueårene og fylte tretti, flyttet vi til England. Vi har brukt de siste dagene på å gjøre den nye leiligheten vår i Cambridge hjemlig. Vi har handlet møbler (brukt, selvsagt) og feiret nyttårsaften, gått rundt i nabolaget og sett. Dagen før nyttårsaften hilste vi på en av naboene, han gav oss to rødhøns som hadde blitt skutt dagen før. Så lærte vi enda noe nytt før året var over: å ribbe fugl. En venninne som jeg ikke har sett på halvannet år var dessuten på besøk i noen dager, vi lagde vasilopita, en gresk nyttårskake med appelsin, honning og mandler. I kaken la vi en mynt (pakket inn i aluminiumsfolie), den som får den får et år med hell og lykke, men det var ingen som tok kakestykket med mynten i. 

Jeg har bare ett nyttårsforsett, og det er for moro skyld: å bake en ny kake hver måned. 

Det blir nok av andre ting å gjøre. 

2018 var også året jeg giftet meg, noe som i motsetning til det å debutere, aldri var noe jeg hadde regnet med skulle skje i livet. Eller for å være mer nøyaktig: jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne skulle være så heldig å oppleve kjærlighet på den måten (jeg klarer ikke å beskrive det på noen måte som yter det rettferdighet, det er liksom for stort og fantastisk - det er jo som i fortellingene, i mytene, i romanene, eller til og med bedre). 

For omtrent ett år siden tenkte jeg at året som nettopp hadde gått, hadde vært et godt år, og det samme om året før det igjen, og det var også dette. Livet er så bra, det er ikke bare noe jeg tenker på når årstallet skifter, men året gjennom, noen ganger tror jeg nesten ikke på det, noen ganger er jeg så bekymret for at det skal gå over: at han ikke skal følge med i trafikken og bli påkjørt og at jeg skal miste ham, eller tusen andre fæle ting som kan skje, fiktive hendelser som spiller av i tankene mine. Jeg er så glad, og derfor i blant også redd. 

Ikke at det aldri skjer kjipe ting, det gjør det jo, men livet er grunnleggende godt. 

Godt nytt år!