I leiligheten

I det siste har jeg sovet dårlig. Jeg vet ikke om det er fordi hunden bjeffer og maser på oss altfor tidlig om morgenen, eller om det er noe annet. Jeg tenker på at jeg må si fra til leieboeren at han må flytte ut, for P skal flytte inn. Egentlig har han vel allerede flyttet inn, jeg kan ikke huske sist vi sov over hos ham. Det hender vi stikker over til kollektivet hans for å spise middag med vennene hans eller hente noe, men også det begynner å bli ganske lenge siden nå. Det er uansett ikke plass til leieboeren lenger, vi tråkker oppå hverandre og dessuten skal vi kanskje ha en hund til. Hundene skal holde hverandre med selskap mens vi ikke er hjemme. Det er ikke det at vi ikke er så mye hjemme, i grunnen er vi ganske mye hjemme, sånn blir det når man driver med de tingene vi driver med, men likevel føler jeg på det dømmende blikket til leieboeren, sitter dere her igjen, som om det vi gjør er å slappe av på sofaen hele dagen, hvilket ikke er sant, vi leser og leser og leser og skriver, det er det vi gjør hele dagen.

I noen uker har leieboeren en jente som ofte er på besøk, nesten hver dag lager de middag sammen før hun på kvelden drar. P og jeg har teorier om jenta, er hun kjæresten til leieboeren eller bare en venninne? P mener det er kjæresten, jeg mener det er venninnen, siden hun alltid drar hjem om kvelden. P er uenig, for han har nemlig sett at de har kysset, det har ikke jeg, men når han sier det kan det hende jeg har hørt at de har kysset. Det kan hende at hun har en jobb som er langt unna og som hun må dra til tidlig om morgenen, sier P. Joda, kanskje, sier jeg. Etter hvert blir det klart at de har et slags romantisk forhold. På 17. mai kommer P og jeg fulle inn i leiligheten mens leieboeren og jenta nettopp har blitt ferdige med å spise en gryte full av blåskjell. De drikker hvitvin og skjenker i hvitvin til oss, selv om P har fått mer enn nok allerede. Heldigvis er de på vei ut, de skal til Oslo.

I den påfølgende uken ser vi lite til henne. Vi lurer på om de kanskje har slått opp, eller om hun bare er travel og leser til eksamen, for hun har fortalt oss at hun studerer økonomi ved det samme universitetet som oss. Jeg mener det siste er usannsynlig, men en morgen når jeg våkner av at hunden bjeffer, hører jeg dem inne på rommet hans. Døren inn til dem er halvåpen og jeg går inn på badet, det er tidlig om morgenen på en lørdag, jeg skal rekke et tog til Fredrikstad. De har antagelig våknet av hunden de også. Stadig bekymrer jeg meg over at hunden plager dem, som om det ikke også er leieboerens sitt valg å bo her. P og hunden har vært her i mange måneder. P skjønner ikke hvorfor jeg bekymrer meg så mye over andre. Jeg tenker på at jeg sa fra til leieboeren før han flyttet inn at jeg hadde en kjæreste med hund som var her fire dager i uka, og at han svarte at det var helt greit. Men P er her sju dager i uka, og hunden er ikke bare en hund, men en ganske bråkete, ung hund. (For ett år siden var hun en liten valp.)

Etter at vi røpte for hverandre hva vi følte om den andre, var det helt umulig å være borte fra hverandre mer enn nødvendig. De eneste gangene vi ikke har sovet sammen har vært når den ene har vært bortreist. En dag kommer vi til å bli lei av hverandre, sier P. Ingenting varer for alltid, men det er ikke noe vits i å leve når man tar sorgene på forskudd. Det kan hende det vil være døden som gjør at det blir slutt mellom oss, før vi rekker å bli lei av hverandre, sier jeg.

Jeg bekymrer meg for at leieboeren synes det er rotete og skittent i leiligheten. Det er hundehår overalt, å støvsuge hundehåret er som sisyfosarbeid. Overalt ligger det rot, å rydde det bort er også sisyfosarbeid. På kjøkkenbordet ligger sakspapirene som Sogn og Fjordane politidistrikt har sendt til meg. Selv om jeg har studert litt juss og i det hele tatt er et belest menneske, er jeg ikke helt sikker på hva de mener å si meg, men jeg orker ikke å tenke på det. Jeg lar papirene bli liggende fordi jeg tenker at det kan hende jeg orker å tenke på det på et senere tidspunkt. (Forutsatt at jeg ikke glemmer at papirene eksisterer, og derfor må de bli liggende.)

Jeg går frem og tilbake til butikken med hermetikk og glass sammen med hunden. Skapet under kjøkkenbenken er fullt. Noen som bor her bretter ikke sammen melkekartonger og eggekartonger. Jeg vet at det ikke er P, for vi drikker ikke melk og vi kjøper aldri så mange egg på en gang. Vi kjøper de små pakningene med seks egg i, enten er det jeg som lager quiche eller så er det P som lager pasta carbonara. Jeg har lært meg å lage quiche uten å bruke oppskrift. Det er noe med deigen og eggeblandingens forvandling i ovnen som jeg fascineres av, at hvetemel, smør, vann, egg og fløte i ovnen blir til noe helt annet. Til 17. mai-frokosten lager jeg quiche med spinat og sopp. Fortsatt har jeg ikke hentet paiformen, jeg håper den ikke blir glemt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare tar meg en tur med hunden for å hente den med en gang jeg tenker på at jeg har glemt paiformen hos noen andre. (Det er fordi jeg aldri kan gjøre noe med en gang jeg har tenkt på det, alle tanker må liksom mørnes først.)

Jeg sier ikke i fra til leieboeren om eggekartongene og melkekartongene. Jeg føler jeg har mast altfor mye om at søpla skal sorteres allerede, og er det noe jeg ikke vil være så er det en masete kjerring. Jeg vet ikke om det er tilfeldighetene eller om det er noe med det, men da jeg bodde med en annen jente maste jeg aldri, nå som jeg bare bor sammen med gutter tenker jeg masete tanker stadig vekk. Inni meg tenker jeg stadig hvorfor legger han ikke tallerknene rett inn i vaskemaskinen? Det er ikke alltid jeg sier det (jeg vil jo ikke mase!), og jeg gidder ikke å rydde opp etter andre. Jo mer rot, jo mer rotete tillater man at det kan bli. Når det allerede er rotete, gjør det ikke noe at man roter litt til.

En dag er jeg lei av å leve i rot og skitt og går i gang med å vaske hele leiligheten. P kommenterer at plantene trenger vann. Jeg sier at jeg ikke skjønner noe av plantene, før vannet jeg sjeldent og de ble ikke tørre, nå vanner jeg omtrent like mye som før, men de blir likevel tørre. Han sier at det kan ha noe med at jeg før bodde med N, og at hun kanskje vannet plantene også. Nå bor jeg ikke lenger med N og tror at plantene vannes like mye som før, mens de egentlig vannes mye sjeldnere. Eureka. Jeg setter dem ut på verandaen mens jeg støvsuger og vasker gulvene. Når plantene står ute ser jeg tydelig at de har vokst i én retning, mot lyset som kommer utenfra. Leiligheten er en ganske mørk leilighet. Jeg tenker at jeg skal la plantene stå ute en stund, slik at de får lys fra alle kanter og begynner å vokse litt mer jevnt. Etter at jeg har vasket og ryddet hele leiligheten kjenner jeg at noe har lettet fra skuldrene. Jeg setter meg i sofaen og spiser iskrem mens jeg skuer ut over arbeidets resultater, som en annen Mustafa, bare uten Simba.