Ås, 17. januar 2017

Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.

En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.

Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.

Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 

Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 

Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)

Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke.