Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil.