HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 27.10.2015

Vittig og rørende farsportrett

Den danske suksessforfatteren Hanne-Vibeke Holst har skrevet en roman om sin far. I følge henne selv har alle de andre romanene hun har skrevet vært øvelser i å skrive før hun endelig kunne skrive denne. Hun har øvd godt, for Heretter er jeg ingen er et nydelig, sympatisk portrett av modernisten Knud Holst. Gjennom å lese brev og å snakke med sin fars venner og bekjente, har Holst skrevet en roman om et menneskes stigning og fall. Samtidig som hun ikke skyver noe under teppet, skriver hun med en stor kjærlighet. I motsetning til mange andre romaner om fedre, handler ikke denne romanen om Holsts relasjon til sin far, det handler faktisk om ham. Det handler ikke om å bære nag til en barndom med en far som tar stor plass. I så måte kan den ligne litt på Meg eier ingen av Åsa Linderborg, et annen velskrevet portrett om en far, selv om denne riktignok var skrevet fra datterens ståsted og hvis handling var lagt til arbeiderklassen, et sted Knud Holst reiser fra allerede som barn, når han får legen til å gi ham papirer for fritak fra gymtimer og annen fysisk aktivitet. Han skal ikke jobbe med kyr eller på fabrikk, som sin far, nei, han skal bli forfatter og «vitenskapsmann med mikroskop og laboratorium»!

I grunnen er den norske oversettelsen av tittelen ganske misvisende. Tittelen leder en kanskje til å tro at romanen er mer deprimerende enn den egentlig er. Knud Holst er nemlig langt i fra ingen. Han verken er eller blir det. På dansk er tittelen Knud, den store, og med det må menes alle positive konnotasjoner.

Foruten Holsts imponerende evne til å forlate seg selv og skrive seg inn i et annet menneskes liv, er hun vittig og smart. Det er ofte morsomt å lese Heretter er jeg ingen. Slik romaner bør være – alvorlige og morsomme om hverandre. Livet er nemlig sjeldent bare én av delene.

Det er en flue i leiligheten

En flue har surret rundt i leiligheten siden før helgen. Jeg våkner opp lørdag morgen og kjenner den krype rundt på føttene mine utenfor dyna. Jeg har sovet dårlig. I alkorus og med mareritt, et så fælt et at jeg husker det dager etterpå. Jeg blir likevel liggende å tenke på mulige rømninger fra det fryktelige scenarioet i drømmen, halvveis våken, halvveis i søvne. Jeg glemte å åpne vinduet før jeg la meg, men rullegardinen er dratt ned. Noen ganger glemmer jeg å rulle det opp etter at jeg har stått opp, slik at planten ved skrivebordet mitt ikke får lys mens jeg har dratt min vei for dagen og ikke legger merke til det før jeg er hjemme igjen på ettermiddagen og ruller det opp, det er fortsatt et par timer igjen med lys.

Men når jeg står opp er det med en anger, alle tingene jeg sa i går som jeg kunne ha latt være å si. De stadig gjentagelsene. Det verste er når de andre er så sindige. En halvdel sier pytt, pytt, en annen sier at jeg kan da bedre. De stiller omtrent likt. Og som oftest er jeg den jeg foretrekker, men alltid er det det dårlige som overskygger det gode. For hver gang man ytrer noe slemt eller gjør noe dårlig må man si noe hyggelig og gjøre noe snilt ti ganger. Jeg går i dusjen og snakker, nynner for meg selv, på den måten overdøver jeg mine egne tanker, en liten stund.

Den har vært her lenge, fluen. Setter seg noen ganger på hendene mine, halsen, ansiktet, når jeg ligger på sofaen og leser. Jeg kommer på fluefangerne i stallen, papir med klister som hang over spiltauene, hestene som rister på halen og på hele kroppen når det lander en flue på dem. Jeg lar smøret og osten stå på bordet etter frokost, synker dypere ned i sofaen, tidsnok må jeg komme meg opp igjen, men ikke ennå. Jeg leser om en reise på Island, vil bare fortsette med det. I stedet må jeg stå opp, gå på butikken og så tilbake. Gjøre meg klar til en foreningsfest, plutselig ble det så mange foreningsfester. Jeg kan jo ikke akkurat si nei, jeg er nestleder og økonomisk ansvarlig. Det kan være ubekvemt å tenke på økonomi, men slettes ikke vanskelig. Stort sett helt greit.

Snart dør den, sier jeg på søndag. Hvordan vet du det, sier min bror som er på middagsbesøk. Fordi den har vært inne så lenge og det er snart ikke mer næring å få. Men det er det jo, av skitne tallerkener som ikke blir lagt inn i oppvaskmaskinen med en gang. Ikke lenge, aldri særlig lenge. Jeg har et mye ryddigere hjem enn jeg trodde jeg kom til å ha når jeg ble voksen. Min bror og jeg er ikke sikre på om noen av oss kommer til å kjøpe oss hus når vi blir eldre, vi liker ikke å eie så mange ting. Et hus gir bare rom til flere ting. Også er det så mye å ordne, sier jeg, selv om jeg må vedkjenne at jeg liker å bruke høytrykksspyleren og male husvegger i solskinnet mens jeg hører på musikk.

Fluen er der når det blir mandag, men ikke like påtrengende mens jeg sitter i sofaen og flisespikker på en semesteroppgave om lav og forurensning. I morgen skal den leveres, og vi skal ut i skogen og se på mose. Lav vil være et tilbakelagt kapittel, nå skal vi over til mose. Nå som jeg endelig hadde begynt å få teken på lav, men slik er livet, man løper hele tiden, plutselig er det man holdt på med over. Jeg legger merke til det når jeg tidligere på dagen titter ut av vinduet på laboratoriet, de gule bladene har begynt å falle, grenene er mye mer nakne nå enn i forrige uke. Jeg skriver ferdig tre journaler mens jeg registrerer været utenfor og krangler med folk på twitter. Deretter går jeg ut, spiser brødskiver på vei til en øvingstime.

Noen ganger føles dagen kort, når den egentlig er lang og jeg er sliten når jeg kommer hjem. Etter middag titter jeg i skapene etter noe godt, selv om jeg vet at jeg ikke har noe, disse skapene er bare mine, jeg har ikke noe lager av søte ting. Det er likegreit finner jeg ut etterpå, jeg bare tror jeg vil ha det, mens jeg venter på at kroppen skal ta til seg middagen og heve blodsukkeret på en bedre måte.

Vi sees på torsdag, sier K når øvingstimen er over. Du mener mandag, sier jeg, for det føles ut som om helgen snart er her, at det er torsdag i dag. Nei, det er bare mandag i dag, sier hun. Å, sier jeg.

The lady in the Rolls-Royce car is more damaging to morale than a fleet of Göring's bombing-planes.
- George Orwell

HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 6/10 - 2015

Vakkert om vennskap og Napoli

Historia om det nye namnet er bok nummer to i Napoli-kvartetten til forfatteren som gjemmer seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Romanen begynner der hvor den forrige sluttet; hovedpersonene er ikke lenger barn, men unge kvinner. Selv om livet ofte er kjipt, trått og vanskelig, beskriver Ferrante det med en livsbejaenhet som man sjeldent ser maken til nå til dags. Hovedpersonenes vilje til livet, nygjerrigheten og kunnskapstørsten deres er forfriskende. Romanen myldrer av liv. Jeg skrev det samme om bok nummer en, Mi briljante venninne, og det gjelder i denne også: Man kan levende se for seg Napoli og Ischia. Gatene, rommene, strendene, kjøttvarebutikkene. Når man begynner å lese er det som å trå på italiensk jord. Likevel er det ikke dét som er det beste med denne romanen, men skildringen av karakterene, relasjonene mellom dem og vennskapet mellom hovedpersonene. Også dette fortelles om med stor troverdighet og tyngde. Faktisk er både denne og Mi briljante venninne noe av det beste jeg har lest om vennskap mellom to mennesker. Her er et utdrag: «Men ho hadde merka det like frå den augeblinken eg stod framfor henne, og no risikerte ho bråk med arbeidskollegaer, og bøter, for å forklare meg at eg ikkje hadde vunne noko som helst, at i verda var det ingenting som skulle vinnast, at livet hennar var like fullt av varierte og tåpelege eventyr som mitt, og at tida ganske enkelt flaut av stad utan noka meining, og det var fint berre å sjå kvarandre no og då for å kjenne den vanvitige lyden av hjernen til den eine gi vanvitig gjenlyd i hjernen til den andre.»

En hører fra tid til annen de verste litteraturkritikerne si at ingen skriver store romaner lenger, men det er ikke sant. Elena Ferrante gjør det. Dette er vakkert, dette grunnen til at man leser, dette er det litteratur skal være.

Til sist vil jeg si noe som kanskje kan virke overflødig nå, men som jeg synes er verdt å nevne likevel: Kristin Sørsdal har gjort en svært god oversettelse til nynorsk. Språket flyter lett og fint, det er en fryd å lese.

Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.

[Svetlana Aleksijevits]

Hver torsdag begynner jeg litt senere på universitetet, og jeg har derfor gjort det til en vane å løpe en mil før jeg pakker sekken med matpakke, pc og bøker. Jeg løper kanskje ikke så mye resten av uka, tiden strekker seg liksom ikke til, forsvinner i bøker som skal leses, matematikkøvinger som skal forberedes, statistikkoppgaver som skal gjøres, labjournaler som skal skrives og, må jeg innrømme, øl som skal drikkes og venner som skal treffes, men de to ekstra timene på torsdag morgen får jeg uansett ikke brukt til noe annet. Til nå har det vært fint vær, vakre trær, høst og soloppganger i rosa og tropisk oransj, Når jeg kommer tilbake hører jeg på radio mens jeg går i dusjen og lager frokost. I dag var det Nobelprisen i litteratur de snakket om. De snakket om at den burde bli mer folkelig. Jeg tenkte: tenk om de hadde bedt om det samme om de andre Nobelprisene. Tenk om man skulle be Nobelprisene i medisin og fysikk om å være mer folkelige. Jeg tenkte: Hva er vitsen med en høytragende pris dersom den skal være folkelig? Et oxymoron. Middelmådighet har vi nok av fra før av, det er en grunn til at normalfordeling heter normalfordeling i statistikken. De fleste og det meste er rett og slett middelmådig. Det er nok av middelmådighet i livene våre, hvorfor kan vi ikke heller feire at noen faktisk er bedre enn oss andre? Hvorfor ikke kjenne litt på ydmykelsen av å ikke ha hørt om forfatterne som vinner prisen? De færreste av oss er særlig oppdaterte på hva som skjer innenfor fysikk, medisin og økonomi. De færreste av oss vet ikke en gang noe om grunnlaget for noen av disse prisene.

(Jeg husker i fjor, på denne tiden av året, da jeg gikk rundt på vinmonopolet med min ekskjæreste og skulle anbefale ham en rødvin, hvordan han prøvde å forklare meg hva Nobelprisvinnerne i medisin fra NTNU hadde vunnet prisen sin for, han som slet med naturfag på videregående skole-nivå prøvde å fortelle meg hva ekteparet Moser hadde funnet ut om hjernen. Hvordan jeg hørte på ham med et halvt øre, slik jeg så ofte gjorde da vi var sammen, nesten alltid hørte jeg på ham med et halvt øre, tenkte egentlig alltid på andre ting når han snakket. Noen ganger tenkte jeg for meg selv: Før eller siden må han komme til å oppdage at jeg faktisk aldri hører etter på hva han har å si. Men han skjønte aldri mitt bedrag. Ikke der vi gikk rundt på polet heller, og jeg så etter en amerikansk rødvin som den gang var min favoritt. Jeg sa hm, sier du det. Overbærenhet, ikke kritikk, han hadde ikke lenger noen betydning for mitt daglige liv.)

En ukes tid før Nobelprisen i litteratur skal deles ut har jeg noen venner på besøk for vin og middag. Jeg saumfarer bokhylla mi for bøker å låne bort til M. I en av hyllene kommer jeg over Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevits og sier: Se, jeg har faktisk denne boka. Antiatomkraftverkpropaganda, sier jeg. Konteksten er at jeg er for atomkraftverk og det var omtrent slik vennskapet vårt begynte: En høylydt diskusjon om atomkraftverk (og sexkjøpsloven). Om folk bare kunne mer fysikk slik at de virkelig forstod hva atomkraft er, da hadde de vært mindre redde, sier jeg stadig vekk. Jeg forteller M at at jeg skrev en artikkel for et miljøvernblad om kullgruver i Tyskland som de ikke ville trykke, og at teorien min om hvorfor var at jeg hadde stilt kritiske spørsmål til nedleggingen av atomkraftverk i Tyskland. Hvor absurd det er at miljøvernerne kjemper med nebb og klør mot kullgruver, når grunnen til at det blir flere kullgruver i Tyskland er at de har lagt ned atomkraftverkene, som er et resultat av motstand fra den samme gruppen av mennesker. 

Bønn om Tsjernobyl handler nemlig om ekte mennesker, mennesker som opplevde atomkraftverkulykken på nært hold. Aleksijevits har brukt journalistikk til å skrive sakprosa. Hun har intervjuet en haug med mennesker og skrevet en bok om dem. Tar jeg ikke feil, er det det hun også har gjort i de to andre bøkene som er oversatt til norsk. Hvor folkelig er ikke det? Jeg lurer på om de som tidligere på dagen ønsket seg mer folkelighet nå er fornøyde. Eller mente de en folkelighet som kan måles i antall mennesker som har hørt om prisvinneren? Hun er ihvertfall ikke en obskur forfatter. Svært leselig for alle. Historie og skrekkhistorier om strålingsulykker selger som hakka møkk. 

Jeg husker jeg leste den for litt over et år siden, da jeg besøkte H i Oslo etter å ha løpt Birken i Lillehammer. Vi gikk tur i Østmarka og trente yoga på stuegulvet etterpå. Hun lagde en fransk løksuppe med blåmuggost til middag. Vi drakk øl i Sofienbergparken og jeg fortalte min eks at jeg hadde vært i Lillehammer og han trodde jeg hadde vært der i anledning litteraturfestivalen, som om det å dra til et sted for å løpe ikke var en realistisk hendelse. Nei, det var for å løpe, sa jeg. Det var ikke for å dra på litteraturfestival, en litteraturfestival hvor Aleksijevits forøvrig var på programmet. Det var som om han så ned på det, bruker du kroppen, men ikke hjernen, som om det å bruke kroppen utelukker det andre, en for lengst avleggs (og ganske dum) holdning. Og dessuten: Som om litteratur ikke først og fremst handler om å lese. 

Når jeg kommer hjem senere på dagen legger jeg meg i senga og slukker lyset. Rullegardinen er allerede nede, jeg glemte å ta den opp da jeg våknet og det fortsatt var mørkt ute. Planten i vinduskarmen har stått i mørket hele dagen, den må stå i mørket litt til, for jeg skal ta en time på øyet før middag. Men først må jeg sjekke hvem som fikk litteraturprisen i år. Det er gått flere timer siden den ble delt ut, men jeg har gjort andre ting.