Selv om Skomsvolds forrige roman,
33, var en skuffelse, var det ingen grunn til å senke forventningene til
Meg, meg, meg, en barnebok denne gangen. Jeg er alltid litt skeptisk til bøker myntet på den yngre garde, ofte er de kjedelige og jeg føler jeg virkelig må legge godviljen til for å forestille meg boken fra en yngre persons synsvinkel, og selv da tenker jeg alltid: Men ville jeg
virkelig ha likt denne boka hvis jeg var elleve år? For min del er hele premisset falskt. Den jeg er nå er nemlig ikke løsrevet fra den jeg var da jeg var elleve år. Jeg skal ikke måtte gå ut av mitt voksne selv for å dømme en roman skrevet for yngre. Det antyder at mitt elleveårige jeg ikke er like viktig som den jeg siden er blitt. Jeg vet ikke om jeg var helt klar over dette før jeg leste
Meg, meg, meg.
Meg, meg, meg tar nemlig barn alvorlig. Den behandler barn som de individene vi allerede da var. Det er ikke sånn at vi nødvendigvis finner oss selv i tenårene. Ihvertfall ikke jeg. Jeg var meg selv lenge, lenge før det. Alle de tingene jeg ble opptatt av som barn, er de samme tingene jeg liker bedre enn andre ting nå. Hester, matematikk, romaner. Jeg har kanskje vokst av meg barneallergiene mine, men jeg har ikke vokst av meg interessene mine og alt det jeg filosoferte over som 11-åring. Skomsvold skriver altså ikke om
et barn, hun skriver om et individ
som tilfeldigvis er elleve år.
En dag forleden satt jeg i bilen med en venn og diskuterte tro. Jeg fortalte henne at jeg har visst siden jeg var tolv år at det ikke fantes noen gud, enda jeg har vokst opp i et hjem som ikke tror det samme. Det var altså ikke noe jeg fant ut av i ungdommen. Jeg tenkte over disse tingene på egenhånd som barn, i mange år, før jeg kom fram til det endelige som jeg ikke har veket fra siden. Også Marte i
Meg, meg, meg tenker på disse tingene. Noen av resonnementene er selvsagt farget av at livserfaringene og kunnskapen ikke er stor nok, men likevel fullt ut logiske med det grunnlaget elleveåringer har. Noen av dem er også så morsomme at jeg begynner å le der jeg sitter på toget på vei hjem.
- Hva er egentlig vitsen med å gi henne mat? sa pappa,
sist vi kjørte til hytta på fjellet.
- Det er bra for pinnsvinene i veikanten, sa jeg, før jeg
kastet opp for tredje gang.
- Den enes død er den andres brød, sa mamma.
I romanen begynner Marte å skrive. Hun skriver fordi livet er fullt av bekymringer. Det skal nemlig være sikkert og visst at livet er fullt av bekymringer, selv om man bare er elleve år og vokser opp i et godt og stabilt hjem. Disse bekymringene og følelsene som følger er reelle og ikke til å kimse av. Skomsvold kimser ikke av det i det hele tatt, men behandler dem med den største respekt og humor. Sånn som bare Skomsvold kan.
Tankene mine går til Astrid Lindgren og hvordan hun også skriver med den største respekt for små individer, og det er ingen tvil om at Skomsvold er i samme kategori. Jeg kan levende huske hvordan det var å lese min aller første roman, Mio, min Mio, og etterpå proklamere at jeg skulle bli forfatter. Da var jeg seks år. Det var da jeg begynte å skrive, og det har jeg heller ikke sluttet med siden. Gjenkjennelsesfaktoren i Meg, meg, meg er altså stor. Marte som ber om fred til å skrive og som advarer sine foreldre om at det ikke er en lykkelig historie hun holder på med.
Jeg håper virkelig ikke at folk lar seg avskrekke av sjangeren boka er plassert under. Meg, meg, meg er nok en liten roman i fysisk størrelse, men i innhold og litterær kvalitet har den alt. Den er rett og slett nydelig.
