FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth

Fordeler og ulemper ved å være til må være en av de dårligere bøkene av Vigdis Hjorth jeg har lest. Jeg ser den noe skjulte sarkasmen, måten Hjorth gjør narr av visse menneskeskikkelser på, som er så typisk henne, bare så veldig mye tammere her enn jeg har lest i andre av hennes romaner. Nina Færøvik er en enslig kvinne som starter opp et pensjonat på Tjøme. Med seg har hun sin ti år gamle datter Agnes. Gjestene er som karakterer tatt ut av en roman av Tove Nilssen, ikke de som handler om å vokse opp i Norge på femti- og sektitallet, men de som handler om skilte kvinner i førti-femtiårsalderen. Gjestene på pensjonatet er en røre av menn og kvinner som er nyskilte eller/og utro, menn og kvinner som prøver alt de kan for å få barn uten å få det til, eldre menn som tar med seg yngre damer på ferie fra familien, folk som drikker og snylter drikkevarer. For Nina, hun synes alt er så hyggelig, hun ser for seg et pensjonat hvor alle er venner og har det kjempehyggelig, øl og gin & tonics serveres på huset, hun lar gjestene dra med et «jeg skal betale snart». Naiviteten hennes kjenner ingen grenser, alt er så bra så. Nina er alltid i godt humør. Nina vil ikke lage uoverenstemmelser og dårlig stemning, mens forholdet til banken får knuter på tråden. Jeg kan ikke huske å ha lest ordet 'kos' i romanen, den er fra 2005, men det ville vært favorittordet til Nina hadde det vært like (krampeaktig) vanlig da som nå.

Jeg elsker kos, sier en venn av meg en dag vi sitter på en uterestaurant og har spist middag, sjømat og pizza. Vi drikker ølen vår mens noen bestemmer seg for å kjøpe dessert. Jeg hater kos, svarer jeg. Alt skal ikke være så hyggelig hele tiden. Det har en tendens å bli for mye. Ting må være litt vanskelig i livet, sier jeg. Det er det samme denne romanen mener. Når noe kjipt skjer, så er det kjipt. Det er ingen mening med det. Når noe kjipt skjer er det ikke for å gjøre deg sterkere siden, selv om du kanskje blir nettopp det. Du vil ikke at noen du elsker skal dø for at det skal gjøre deg hardfør. Du vil ikke bli dødssyk og komme deg fra det. Helst skulle ikke livet inneholdt noen av disse tingene, men det gjør det. Og det er jævlig. Det er ikke noe poeng i å skjønnmale noe. Gi det som er vondt en mening, si guds veier er uransakelige og ta i mot hva enn som skjer med åpne armer. Nei. Livet er ikke en Paulo Coelho-roman.

Nina er den litt irriterende venninnen som tror på de fine tingene i livet. Som hauser opp en kopp kaffe som lykken. (Det er så mange som forveksler glede med lykke.) Nina er en av de som gikk og så Mamma Mia på kino. Hun som kunne ha brukt Facebook til å poste interiørbilder, av pensjonatet, se så koselig det er her. Men samtidig er det noe rart ved henne, og hun irriterrer meg ikke så mye som hun burde gjøre, en kvinne av hennes kaliber. Kanskje er det det som gjør satiren så tannløs? Jeg kunne tenkt meg at denne mangelen på irritasjon var et tegn på Hjorths sindighet og til tross for sarkasme, varhet (og respekt) for andre mennesker, de menneskene som manøvrer livet på en annen måte enn fortelleren og leseren (romanen åpner med en prolog hvor fortellerstemmen forteller om første gang vedkommende hørte om Nina Færøvik), men samtidig er det uten brodd. Historien om Nina Færøvik gir meg ikke noe særlig. Det er ufengende. Hva som skjer med henne gjennom romanen engasjerer meg ikke. Hun er en veik person. Fra begynnelse til slutt. Romanen likeså.