Bøkene jeg leste i august: Våpen, hipster-Oslo og granateplesuppe

I august har jeg flytta til et nytt sted og begynt på et nytt universitet. Nærmere bestemt Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Skrev dette i fjor høst, nå er jeg her. Endelig, for innerst inne har jeg jo hatt lyst til dette så mye lengre, jeg har bare ikke gjort det før nå. Jeg har også flytta inn i egen leilighet. Blitt kjent med masse folk, utforska skogene i nærområdet og sykla masse, bare for å se. Var også på utferd til Hamar med biologiklassen. Skrevet journaler opp i mente, allerede i morgen har jeg fem studiepoeng i boks. Etc, etc. Det har skjedd så mye i det siste at det har blitt lite lesing. For å være helt ærlig liker jeg det veldig godt. Ihvertfall akkurat nå. Snart kommer høsten og vanene, det blir nok mer lesning da. Akkurat nå er det bare så mye annet. 

PROSA co
1. A FAREWELL TO ARMS av Ernest Hemingway
2. FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth
3. MAGNHILD av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
4. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
slutt
TEGNESERIER
5. AYA av Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
---

DEN BESTE BOKA MELLOMA Farewell to Arms. Ikke det beste jeg har lest av Hemingway, men jeg har tenkt på den relativt ofte i ettertid. Selv om det må innrømmes at jeg så Hemingway & Gellhorn ikke så lenge etterpå og kanskje hjalp den også meg med å tenke på A Farewell to Arms. 

DEN KJIPESTE BOKA
Boka til Vigdis, usj.

Den ene bokhylla i den nye leiligheten. Gir det et halvt år, så er det stappa der.

. 

(August)

Står på jordet og noterer ned oppførselen til to utvalgte sauer hvert femte minutt, jeg har to stykk som har gått i hver sin retning, det er derfor vi står midt på, har gjort det vanskelig for oss selv. Vi snakker om gård og gårdsbruk; én skal leve av det, to skal drive en liten gård på deltid, jeg skal ha småbruk for gøy, bare noen hester og geiter. Noen kommer fra gård, kan mye mer om beiteforhold og sauer og kyr enn det jeg kan, jeg som kommer fra byen, har bodd i byen hele mitt liv, til nå; har trasket asfalt og kjøpt overprisede ting på 7-eleven til alle døgnets tider, har hørt lyden av kollektivtrafikk utenfor vinduet til sent på kveld, ungdommer som hoier og skåler med ølflasker, sittet på bibliotek og lest og ønsket meg andre steder, sett flere duer og måker enn husdyr. Det eneste jeg kan ganske mye om, det eneste jeg er på linje med de andre om, er det jeg vet om hester, og hjertet mitt svulmer opp hver gang jeg ser en, som om jeg liksom ikke skulle være vant til dem, er som en tiåring i hjertet, tenker på den tiårige meg og vet hun hadde blitt glad og fornøyd, at jeg endelig har begynt med det hun så for seg. Har tatt med meg salen som har ligget og støvet i kjelleren til mamma og pappa siden hesten min døde, ikke fordi jeg har tenkt til å bruke den i nærmeste fremtid, skal ikke kjøpe hest igjen sånn med en gang, om noen år, men har tatt den med som et slags symbol på at årene uten hest i livet er over, som går hånd i hånd med bylivet og alt jeg gjorde som ikke var dette her, et liv jeg egentlig ikke ville ha og som til slutt knuget så mye i brystet at jeg ble syk og full av en anger, har ikke hastverk med å legge den ned i boden, når jeg går forbi kjenner jeg en lukt av noe velkjent, en ro, det er beroligende. Og når foreleseren i husdyrfag forteller om hvordan dyr gjenkjenner kjente, ikke bare av sin egen art, men også andre arter, tenker jeg på hesten min som alltid kom bort til meg fra paddocken, ikke til de andre, bare meg, og i boksen, fordi jeg var jeg og ingen andre. Var ikke fordi jeg hadde med en bøtte mat, som sauene vi skal studere atferden til, som vi må lokke til oss fra enden av det store jordet, for å komme bort til oss, hvorfor skulle de ellers komme bort, de kjenner oss ikke, kanskje muligens foreleseren, og vi står der, ser på dem i to timer, i to timer står vi der i solskinnet og ser på sauene, hva de gjør, for det meste ligger de og hviler eller spiser, det er mest de to tingene, av og til breking, av og til løping, en gang ser vi gjensynsglede, sauer som ikke har sett hverandre på en stund som løper mot hverandre, speiding, nysgjerrige tryner, på oss, hva gjør vi her, hvorfor står vi rundt dem, vil vi være med i flokken? Vi står der og henger og noen av oss står midt på jordet, sauene våre er på hver sin side, heldigvis gjør den ene ikke mye ut av seg, sover mest. Vi snakker om radio, hva vi hører på og alle hører på kjasekanaler eller musikkanaler og jeg sier jeg hører på P2, unnskylder: det er mye kultur der, men de andre skjønner ikke hva som er interessant med det; har nettopp nettopp revet ut Oktobers høstliste og hengt den opp på veggen hjemme fordi det er så mye der jeg vil lese, jeg blir helt oppglødd, men er ikke noe vi snakker om her, er ikke et tema, og det er helt greit, tenker ikke på litteratur hele dagen lang som før, alles eksistensielle kriser, død og livets meningsløshet, tenker mer på den fantastiske verden, hvordan ting blir til, alt som finnes og lever, tenk at alt dette finnes!, oppstått av seg selv, grunnstoffer, over millioner av år, blir rørt og står under store trær når det regner, holder meg tørr, tenker på planteliv, og kanskje når jeg kommer hjem spiser jeg en brødskive og hører jeg på podcasts om bøker før jeg legger meg.

Institutt for plantevitenskap

Våkner opp tidlig en mandag morgen, spiser opprevet brød i mangel på brødkniv, smører på peanøttsmør med lommekniven som jeg kjøpte under en mellomlanding i Sveits, visste den skulle komme til nytte når jeg en dag skulle flytte til Ås og bli biolog, innerst inne på flyplassen på vei hjem fra Athen i desember totusenogtolv da jeg ennå studerte litteraturvitenskap visste jeg det kanskje, at jeg en gang skulle få en tilværelse hvor ting var mer praktisk enn bare tenkende, selv om det kanskje ikke var akkurat slik jeg tenkte det, sveitserkniven som smørekniv på et shabby kjøkken hos Studentsamkipnaden, i påvente på å flytte inn et annet sted.

På kjøkkenet snakker jeg med en spanjol som er biolog, nå skal hun ta master, hun har sett at jeg har et klistremerke fra Sea Shepherd på pc-en og hun sier at hun en dag vil jobbe for Sea Shepherd og jeg sier at det skal jeg også og at litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å bli biolog var Sea Shepherd. Jeg forteller at jeg studerte litteraturvitenskap og hadde en eksistensiell krise, følte meg nytteløs og at livet ikke hadde noen mening, bestemte meg for å bli biolog og faktisk gjøre noe, og har bare vært her i ti dager, men føles allerede som jeg gjør noe, har telt kronblader, gjort fire forsøk, hatt på meg hvit frakk med penn på ytterlomma på brystet og laget gele til gelektroforesekar som man bruker når man skal studere DNA og som jeg tidligere bare har lest om, snakket om på videregående muntlig eksamen i våres, men ikke gjort på ordentlig, i virkeligheten, ikke før nå. Og mange ganger snakker vi om det, ei annen jeg snakker med, som er fra samme by som jeg, sier at hun studerte til å bli ingeniør i Stavanger, oljebyen, men hun kunne ikke gjøre det likevel, hun måtte heller gjøre noe for miljøet, så hun flyttet hit i stedet, begynte på miljøfysikk og fornybar energi, og jeg blir glad, synes det er fint at det er slik, at det er så mange som bryr seg om det som er viktigst. Hvis ikke her (jorda), hvor ellers?

Hun sier hvis jeg vil ha mat, bare ta, hun har så mye og hun flytter om to dager, endelig. Jeg sier takk, men nei, jeg skal også flytte om to dager og jeg var på dumpsterdiving i går, har nok av naanbrød, ferdiglasagne, tomater og nøtter. På andre siden av stasjonen forklarer jeg, ved den gule åkeren, i den bygningen som jeg har sett på fra bussen som jeg tok fram og tilbake fra Oslo, før jeg installerte meg på sovesal, der skal jeg bo. 

Jeg skal ha planter på balkongen, en jungel, inne også, veldig gjerne en kjøttetende plante, men har ennå ikke funnet ut hvordan den får mat innendørs, må kanskje sette den ved siden av en fruktkurv eller la en banan stå litt for lenge rett ved siden av. Vil så gjerne ha et sitrontre, fordi det er så fint. (Og fordi gin fizz er en god drink.) Vil så gjerne ha planter som slynger seg oppover stolpene på balkongen, i taket over, hvorfor ikke alt dette, balkongen er sydvendt, sol lenge. Potter med urter; basilikum, gressløk, oregano, timian. Avokadoplante, sukkulenter, blomster. Vet ikke en gang om jeg har grønne fingre, men tror man kan bestemme seg for det hvis man vil, hvis man begynner å tenke på planter som de levende organismene de faktisk er og ikke bare noe som vokser som ikke angår oss, litt sånn som meg før, da jeg var yngre, klarte ikke en gang å holde en kaktus i live. Husker en gang vi hadde vært på lang sommerferie og mamma var helt hysterisk da vi kom hjem fordi det ikke hadde regnet og ingen hadde vannet plantene i hagen og halvparten var døde, gule, uttørkede; jeg tror hun gråt, og hun ble sint, skulle aldri på sommerferie igjen i sitt liv, ville jo bare være sammen med plantene sine. Og vi andre, som ikke tok det alvorlig, "det er bare planter!", men som jeg forstår bedre nå, kanskje fordi jeg skjønner bedre hva som ligger bak, hva de består av, hva de lever av og hvordan, at maskineriet deres er like flott som dyrenes, minst, nei, egentlig flottere, fordi uten dem hadde det ikke vært noe oss. Som jeg selvsagt alltid har visst, men som jeg ikke før (ganske) nylig virkelig har tenkt på, all variasjonen, hva de går gjennom og hvordan ulike planter tilpasser seg det som er rundt dem, det er så mye mer enn det vi får vite bare ved å kaste et blikk på dem. 

We profess ourselves to be the slaves of chance.
- Fra Shakespeares The Winter's Tale

[...] as spelled out in Newton's first law of motion (This not dissimilar from the law of cat inertia: 'A cat at rest will tend to remain at rest unless acted upon by some outside force such as the opening of cat fodd, or a nearby scurrying mouse.')
- Fra What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff av Marcus Chown

FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth

Fordeler og ulemper ved å være til må være en av de dårligere bøkene av Vigdis Hjorth jeg har lest. Jeg ser den noe skjulte sarkasmen, måten Hjorth gjør narr av visse menneskeskikkelser på, som er så typisk henne, bare så veldig mye tammere her enn jeg har lest i andre av hennes romaner. Nina Færøvik er en enslig kvinne som starter opp et pensjonat på Tjøme. Med seg har hun sin ti år gamle datter Agnes. Gjestene er som karakterer tatt ut av en roman av Tove Nilssen, ikke de som handler om å vokse opp i Norge på femti- og sektitallet, men de som handler om skilte kvinner i førti-femtiårsalderen. Gjestene på pensjonatet er en røre av menn og kvinner som er nyskilte eller/og utro, menn og kvinner som prøver alt de kan for å få barn uten å få det til, eldre menn som tar med seg yngre damer på ferie fra familien, folk som drikker og snylter drikkevarer. For Nina, hun synes alt er så hyggelig, hun ser for seg et pensjonat hvor alle er venner og har det kjempehyggelig, øl og gin & tonics serveres på huset, hun lar gjestene dra med et «jeg skal betale snart». Naiviteten hennes kjenner ingen grenser, alt er så bra så. Nina er alltid i godt humør. Nina vil ikke lage uoverenstemmelser og dårlig stemning, mens forholdet til banken får knuter på tråden. Jeg kan ikke huske å ha lest ordet 'kos' i romanen, den er fra 2005, men det ville vært favorittordet til Nina hadde det vært like (krampeaktig) vanlig da som nå.

Jeg elsker kos, sier en venn av meg en dag vi sitter på en uterestaurant og har spist middag, sjømat og pizza. Vi drikker ølen vår mens noen bestemmer seg for å kjøpe dessert. Jeg hater kos, svarer jeg. Alt skal ikke være så hyggelig hele tiden. Det har en tendens å bli for mye. Ting må være litt vanskelig i livet, sier jeg. Det er det samme denne romanen mener. Når noe kjipt skjer, så er det kjipt. Det er ingen mening med det. Når noe kjipt skjer er det ikke for å gjøre deg sterkere siden, selv om du kanskje blir nettopp det. Du vil ikke at noen du elsker skal dø for at det skal gjøre deg hardfør. Du vil ikke bli dødssyk og komme deg fra det. Helst skulle ikke livet inneholdt noen av disse tingene, men det gjør det. Og det er jævlig. Det er ikke noe poeng i å skjønnmale noe. Gi det som er vondt en mening, si guds veier er uransakelige og ta i mot hva enn som skjer med åpne armer. Nei. Livet er ikke en Paulo Coelho-roman.

Nina er den litt irriterende venninnen som tror på de fine tingene i livet. Som hauser opp en kopp kaffe som lykken. (Det er så mange som forveksler glede med lykke.) Nina er en av de som gikk og så Mamma Mia på kino. Hun som kunne ha brukt Facebook til å poste interiørbilder, av pensjonatet, se så koselig det er her. Men samtidig er det noe rart ved henne, og hun irriterrer meg ikke så mye som hun burde gjøre, en kvinne av hennes kaliber. Kanskje er det det som gjør satiren så tannløs? Jeg kunne tenkt meg at denne mangelen på irritasjon var et tegn på Hjorths sindighet og til tross for sarkasme, varhet (og respekt) for andre mennesker, de menneskene som manøvrer livet på en annen måte enn fortelleren og leseren (romanen åpner med en prolog hvor fortellerstemmen forteller om første gang vedkommende hørte om Nina Færøvik), men samtidig er det uten brodd. Historien om Nina Færøvik gir meg ikke noe særlig. Det er ufengende. Hva som skjer med henne gjennom romanen engasjerer meg ikke. Hun er en veik person. Fra begynnelse til slutt. Romanen likeså.

Vepsesommer

Hver dag jeg våkner tenker jeg: hvorfor sitter jeg ikke ute i hagen mer enn det jeg gjør. Sommeren er ikke over selv om det er blitt august, det er bare tropevarmen som (endelig) er over. Drar fortsatt på meg shorts og T-skjorte, stikker føttene i slip-ons i brunt skinn. Lager frokost, rister brød, har på makrell-i-tomat og jarlsberg, agurkskiver. Tar med avis og bok ut. Så husker jeg det. Det er vepsen. Jeg har såvidt rukket å sette meg ned før fire stykk svirrer rundt meg, summingen deres som skjærer meg i øret, aggressiviteten, de er overalt. Flyr langs ubeskyttet hud, bena og armene, svirrer rundt hodet. Vil de ha maten min, er jeg en trussel, forstyrrer jeg, her jeg sitter og spiser, har sommeren vært så lang at de trodde de skulle være døde for lenge siden? Klekket ut tidlig, en gang i mai, april, altfor tidlig, varmen som trengte inn til hunndronningen i dvale, sa: nå kan du lage deg et bol og en sverm. Altfor tidlig. Er det det altfor lange livet til vepsen som gjør den så sint og påtrengende, er det derfor den ikke bryr seg om jeg kommer til å vifte med armene, det er bare enda bedre, da kan den stikke meg og dø. Er vepsen klar for et slags selvmord, har den gjort det den skal med livet sitt, er den lei av å være slave? 

Kan det ikke bare bli høst, er det som de mener. Kan det ikke bare bli høst, sier jeg på telefonen til E. Jeg er så lei av dette her. Det virker ikke som han skjønner hva jeg mener, alle mennesker liker vel sol og varme, og en dag kommer det jo til å ta slutt, vi bor jo ikke på Jamaica, sier han. Jeg lurer på hvorfor han sier akkurat Jamaica, ingen av oss har vært der. Jeg tenker på reggae og grønn og gul og kokosnøtter og menn som bruker ord på frukt for å beskrive kvinnelige kroppsdeler. Jeg vil ha på meg langbukser igjen, sier jeg. Kanskje han synes jeg klager. Han sier det er fint med høsten da, da begynner ting liksom på nytt. Ja, sier jeg, for de som går på skole eller studerer ihvertfall, kanskje ikke like mye for de som ikke gjør det. Har han glemt alle de årene han ikke studerte, tenker jeg. Da ville han ha sagt det samme om det var noen andre som kom med den påstanden. Du må huske at ikke alle studerer. Sagt det med en liten nedlatenhet. Å, du, bortskjemte middelklassejente. Tror du virkelig livet ditt er representativt for alle? Det er så typisk ham, tenker jeg, men jeg vil ikke diskutere det mer. Vi har blåst ting opp i proporsjoner før.

Han sier han leser spalta til Vigdis Hjorth i Bokvennen. Han sitter på toget på vei til vestlandet. Jeg leser også Vigdis Hjorth, sier jeg. En av hennes litt dårligere bøker. Den ligger oppslått på magen min. Jeg ligger i hammocken, det er blitt så sent på dagen at vepsen ikke er like påtrengende som tidligere. Solen har vandret over på den andre siden av huset, jeg ligger i skyggen. Noen sider har vært så lite fengende at jeg bare har skummet gjennom dem. Da jeg så romanen tilfeldig på biblioteket visste jeg ikke en gang at hun hadde skrevet en bok med denne tittelen. Nå vet jeg hvorfor. Han forteller litt om sommeren sin, jeg forteller ikke om min. Sier bare at vi gikk til et annet utested den gangen vi plutselig møttes på Vaktbua, tilfeldig, det var derfor jeg forsvant. Det var en fin dag, sier jeg, men han vet ingenting om hva jeg gjorde den dagen, før han kom gående med en venn inn i kaféens uteområde og jeg gjenkjente ham; konturen, skjegget, T-skjorta, måten han gikk på, annet enn at S og jeg drakk øl ved husveggen. Utvekslet noen ord før han satte seg ved et annet bord. Så rart, sa S senere, at det er blitt sånn. Ja, sier jeg. Rart, men ikke trist. Ikke trist, ikke vemodig. Det bare er sånn.

Selv i vannet følger vepsen etter oss, svirrer rundt hodene våre mens vi svømmer. Det er bare én ting å gjøre: Dukk! Svøm under vann! Jeg har aldri vært særlig god på å svømme under vann, og i ferskvann må jeg holde meg for nesen. Alle stupebrettene i Kristiansand er tatt vekk. Vannstanden har minket, det har vært stupeulykker hvor folk har truffet bunnen og sykebilen har kjørt til bryggekanten. Jeg har aldri stupt, kanskje fordi jeg er så redd for at slike ting skal skje. Jeg hopper bare fra halv meter eller flåter. Jeg er ganske pysete sånn. Men jeg er ihvertfall ikke redd for tang lenger, som noen andre er. Det er bare havets gress, sier vi til de som er skeptiske. Tenk på hvor skummelt det egentlig er i gresset hvis du ser nøye etter, men likevel ligger vi i det hele tiden, sier vi mens vi dupper i vannet og de redde står på land og ser etter et sted å komme seg ut som ikke er for ille. Det er kanskje flere skumle vesener i gresset enn i tangen, sier vi. Det er bare å tråkke uti! 

I det minste har det vært få brannmaneter. Vannet har vært altfor varmt, de har sluppet seg selv ned i dypere vann.

DIKT

Rosen falmer
og rosen blusser opp
igjen, det er naturens
vis, men hvor

skal rosen ta veien
for aldri å miste
sin prakt?
Til diktet. Ja.

- WILLIAM CARLOS WILLIAMS, gjendiktet til norsk av Jan Erik Vold

Bøkene jeg leste i juli: Helgener, gresstrå og kjærlighet

Nå er sommerferien snart over. Her er det som ble lest i juli. 

PROSA
1. BRAVE NEW WORLD av Aldous Huxley
2. DEN ONDE LYKKE av Tove Ditlevsen
3. THE GOLDFINCH av Donna Tartt
4. THE GATHERING av Anne Enright
5. LEAVING THE ATOCHA STATION av Ben Lerner
6. METAMORFOSE av Christopher Nielsen
7. NIGHT FILM av Marisha Pessl

SAKPROSA
8. AGAINST LOVE: A POLEMIC av Laura Kipnis
9. THE BLING RING av Nancy Jo Sales
10. HEAVENLY BODIES: CULT TREASURES & SPECTACULAR SAINTS FROM THE CATACOMBS av Paul Koudounaris
11. SEXUAL SELECTIONS av Marlene Zuk
12. WE NEED TO TALK ABOUT KELVIN av Marcus Chown
13. ESCAPE FROM CAMP 14 av Blaine Harden

POESI
14. GRAS av Åsmund Bjørnstad
15. LOVE av William Carlos Williams, gjendiktet av Jan Erik Vold
---

DEN BESTE BOKA MELLOM
The Goldfinch av Donna Tartt. 800 sider, alle sammen verdt det. Har allerede lastet ned mer av Donna Tartt til E-boka etter dette første, vellykkede møtet. Ellers likte jeg Leaving the Atocha Station godt, som en moderne versjon av  Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser. 

Begge diktsamlingene var også fine. 

DEN KJIPESTE BOKA
Den onde lykke av Tove Ditlevsen. Herregud, hvor mange noveller om det samme temaet, ekteskapelige uoverenstemmelser, går det an å skrive om? Hele denne novellesamlingen er oppgulp av det som egentlig er én historie. (Har skrevet litt mer om boka her.)

The Gathering var heller ikke noe særlig. Den vant visst Bookerprisen i 2007. Hvordan den klarte det vet ikke jeg. 

If you wish to make an apple pie from scratch you must first invent the universe. 
- Carl Sagan