Forfatterne skriver og polene fortsetter å smelte: Om hvorfor litteraturen ikke forandrer verden

En gang i høst, da jeg nylig hadde tatt fatt på veien mot å bli biolog, var jeg en tur oppe på Grønt senter (i Kristiansand) for å høre forfatter Brit Bildøen snakke om klima og litteratur. Våren før hadde jeg gjort meg ferdig med et studium i litteraturvitenskap, fått grad og greier, flyttet fra byen jeg studerte i, og endelig bestemt meg for å gjøre det jeg så lenge hadde tenkt å gjøre, helt fra barnsben av, nemlig å bli biolog. Nå skulle jeg altså på et slags foredrag som handlet om begge deler, de to tingene som jeg er så glad i, natur og litteratur, to ting som ligger i nærheten av hjertet mitt og som jeg i grunnen finner igjen i alle de andre tingene jeg er opptatt av, f.eks. ski, som innebærer at jeg lengter etter snø, som også innebærer at jeg tenker mye på hvorfor det ikke er snø og prøver å huske tilbake til barndommen, på hvor mye vi lekte med snø da, eller om vi ikke gjorde det, tenker på votter og kalde isklumper som satt seg fast akkurat der i åpningen, mellom votten og mellom jakkeermet, eller kjeledressermet, kanskje, og som så smeltet, kom ned i en glipe, et mellomrom, ned der på huden; kaldt, over årene, en av livsårene, der hvor vi kan måle pulsen og som jeg lenge hadde problemer med å ta på fordi jeg følte meg så skjør der, og som jeg har lest så mye om i litteraturen, folk som kutter pulsårene fordi de ikke vil leve mer, folk har gjort det så mange ganger i fortellingene nå at det er en klisjé, men noen ganger funker det, ikke fordi selve bortgangen er så viktig, men fordi de vi leser om, de som er igjen, er farget av det som har skjedd, jeg kan med en gang komme på en novelle som handler om det, hvordan det er å miste noen slik, en novelle jeg har lest mange ganger. 

Men der sitter jeg, det er kveld, vi er ikke så mange, det kostet egentlig penger å komme inn, det visste jeg ikke og tømte lommeboka på bordet foran han som satt med vekselen, uhm, dette er alle pengene jeg har, sa jeg og visste at det var langt til nærmeste minibank, kom ikke til å rekke det før foredraget begynte; Det går så bra, så, sa han, vi arrangerer ikke dette for pengenes skyld! Vil du ha kaffe?, melk? sukker? Ja, takk, sa jeg, og kommer altså til å sitte der med en kaffe, bena i kryss, det kommer ikke så mange flere, er det bare vi, i underkant av tjue stykker, flere av dem har jeg sett før, under andre foredrag som jeg har vært på, som ikke handlet om litteratur og som ikke var i regi av Norsk forfattersentrum, men i regi av Naturvernforbundet eller lignende; det er nok ikke litteraturen de er her for, tenker jeg, selvsagt alltid med forbehold, jeg kan være forutinntatt. 

Og Brit Bildøen leser, hun leser fra boka si Adam Hiorths veg som handler om miljøverneren Jon Utskott som legger ut på sin årlige sykkelreise fra øst til vest, bare at denne gangen blir turen litt spesiell, noe annet enn de andre gangene; han har sagt ja til at en dokumentarfilmskaper får bli med. Og det er morsomt, for miljøverneren er sta og arrogant, eksentrisk, vet best, er eldst; dette er egentlig hans greie, denne sykkelturen, og Adam Hiorth er bare en liten jypling med kamera, hva vet han om å lage mat på stormkjøkken? Folk ler, trekker på smilebånd (det er mer min greie), og etterpå snakker Brit Bildøen om forfatternes klimaaksjon, som hun er med i, og hva er egentlig det, en haug med folk som skriver som synes det er dumt dette som skjer med klimaet?

For de spør, publikum spør, hva mener Brit Bildøen egentlig, og hva gjør forfatterne i denne aksjonen egentlig, hva er egentlig poenget? Hun svarte vagt, synes jeg, det var ikke noe spesifikt, nei, det var en slags bevisstgjøring da, av at det er klimaproblemer, men vet vi ikke det da? Er ikke det noe alle vet? Fra før av? Trenger vi en forfatternes klimaaksjon for å skjønne det? Og etter spørsmålene som kom fra salen (rommet med stoler) å dømme, var det ikke bare jeg som tenkte de tankene, var det ikke bare jeg som stilte meg de spørsmålene, bevisstgjøring, så verden skal reddes ved at litteraturglade mennesker skal få lese om hvor kjipt den globale oppvarmingen er, er det det forfatternes klimaaksjon er? That's it, liksom?

Så går det noen måneder, det blir vinter, jeg lengter etter snø, jeg lengter etter snø bare mer og mer, holder på å gå på veggene før den endelig kommer og jeg kaster meg ut i den nesten hver dag, ved enhver anledning, før den igjen smelter bort, noen uker etterpå og det blir vår og jeg går inn i verktøys- og utstyrsrommet i kjelleren for å finne fram sykkelen min, ser skiene på arbeidsbenken og kjenner et savn, gikk det over så fort, hvem vet når de skal ut igjen neste gang. Vinteren er over, nå er det vår, jeg hjelper min mamma med hagearbeid, raker løv under solen mens jeg hører på Kulturbanken på P2, hvor det bl.a. er en reportasje om noen kunstnere som har laget instrumenter av is, og også de snakker om miljøet, bevisstgjøring, ja, de spiller på instrumentene på skoler, isen, hva skjer med den mens de spiller, jo, den smelter, er et symbol på vår klodes is, smelter vekk fra oss, det blir bare varmere og varmere, og P2 spør barna som har sett konserten om dette med isen og de svarer at det er noe med miljøet, de er ganske små, barna, og kunstneren sier at dette er bidraget hans, det er kunst og musikk han driver med, ikke klima. Og igjen tenker jeg: Ok, bevisstgjøring; bevisstgjøring bevisstgjøring bevisstgjøring opp i mente. Samtidig er jeg klar over at publikum her var barn, de er små, er mye de ennå ikke vet, og at joda, ok, de har kanskje utbytte av dette, lærer kanskje noe, men å forholde seg til is i et konsertrom er ikke natur. Det er unaturlig. Naturen kommer inn i rommet som noe fremmed, det kan være spennende det, men det viktigste er jo å vite at naturen er noe ekte, noe som vi ikke har kontroll over, at det faktisk er den som former over oss, ikke motsatt. 

Men selvsagt, vi trenger kunst og litteratur. Det er ikke det. Jeg har bare problemer med tro at litteratur kan forandre verden. 

Ja, litteratur kan forandre enkeltmennesker, og enkeltmennesker kan gjøre noe; litteratur kan farge oss, lære oss, gjøre oss mer reflekterte, si oss noe om livet, virkelig ta ting på kornet og avsløre sannheter, lette på sløret, absolutt gi oss noe, men litteraturen alene holder ikke. Jeg kan lese om kjærlighet i all verdens bøker, men det er ikke derfra jeg får den. Jeg kan lese om all verdens ulike mennesker i bøkene inne på rommet mitt for meg selv, men jeg kan ikke forbli der, jeg må ut og treffe ekte mennesker. 

Og det samme gjelder for naturen. 

Denne uken lå det nyeste nummeret av Bokvennen i postkassen, og temaet for det var nettopp dette: Kan litteraturen forandre verden? Over halvparten av artiklene i nummeret var viet "Klima, økologi og vårt felles ansvar." I lederen blir Forfatternes klimaaksjon nevnt. Jeg kjenner at dette orker jeg ikke å lese, blir litt irritert, alt dette rabalderet omkring Forfatternes klimaaksjon, er ikke dette bare en masse styr for ingenting, et tomt skall, jeg tror ikke noe på dette. Jeg tror ikke litteratur kan redde miljøet på noen som helst måte, hele opplegget får meg til å tenke på politikeres tomprat, de sier så mye, men gjør ingenting. Forfatterne også, de skriver så mye, men hva har de egentlig gjort? De har bare skrevet noe. Ord på papir, på en skjerm. Noen dager senere er det lørdag og jeg får Bokmagasinet i postkassen, også der handler det om litteratur og natur, i kommentaren skriver Silje Bekeng om temaet i Bokvennen, hun nevner spesielt en artikkel skrevet av Trond Arnesen. Jeg har ikke lest den, men jeg leser den da. Trond Arnesen er dr. scient, førsteamansuensis og lærerutdannet i botanikk og miljøfag. Han skriver om at vi vet hva som skjer med naturen, vi vet det, intellektuelt. Vi er fullstendig klar over at vi trenger blomster og dyr, at vi dør uten plantene, vi er jo ikke dumme. Så stiller han spørsmålet: Er dette nok? Er det nok at vi vet? Ligger ikke engasjement i følelsene? Jo, det er jeg enig i, men jeg tror ikke nære følelser til naturen kommer gjennom litteratur, som han mener, skriver videre om. Jeg kan føle mange ting når jeg leser, men jeg kan ikke lese meg opp til den følelsen det er å stå på toppen av et fjell og se ut over vidda, kanskje blåser det litt i håret. Trond Arnesen skriver at litteratur er viktig for at vi skal få følelser for hvor viktig naturen, miljøet, er for oss, hvor dyrebar den er, alle artene, alt som vokser og gror; at det vil skje så lenge noen klarer å skrive godt om den. At det er derfor initiativ som Forfatternes klimaaksjon er viktige. Arnesen nevner også nettstedet Harvest som et eksempel på et godt initiativ, et nettsted hvor (hovedsaklig mannlige) skribenter skriver om friluftsliv og natur. Fra omtrent første stund, da nettsiden ble lansert for circa ett år siden, syntes jeg den var klein. En gjeng med byfolk skriver om naturopplevelser, hvor tøffe, men samtidig myke de er; at de egentlig helst vil gå over vidda på ski, men må passe på unger og gå rundt et vann med barnevogn istedet. Jeg får flashback til da Ari Behn fikk sitt første barn og sa at han helst ville ut i skogen og skyte en bjørn. Jeg må bare le, det er som om naturinteressen er noe de kler på seg, noe de trer over seg, noe de liksom har funnet fram til, noe unaturlig som de nå holder på å lære seg, som om de egentlig ikke er sånn, bevares, egentlig er de kulturelle mennesker, det er egentlig det de er, det holder ikke å bare gå ut i naturen, de må skrive og mene noe om den også, bare for å vise at de har sine gamle kulturelle jeg i behold. Som om naturen ikke er verdt noe i seg selv. 

Det får meg til å tenke på Friedrich Schillers litterære(!) teori om naiv vs. sentimental diktning. Om hvordan grekerne diktet naivt, de skrev ikke om naturen fordi de var en del av naturen, mens alle dikterne siden skrev sentimentalt, de skrev om naturen fordi de hadde fjernet seg fra den, sivilisasjonen og kulturen hadde skapt en avstand.

Det er lenge siden Schiller levde og det er lenge siden han skrev dette, lenge før global oppvarming og bil ble allemannseie, men jeg nevner det likevel, alt dette som skrives om naturen, jo mer vi skriver og leser om den, jo mer fjerner vi oss fra den. Vi kan lese om hvor mektig den er, men man skjønner det ikke det før man står på fjellet og det blåser snø overalt, er helt hvitt og man ser ikke en meter foran seg; at det begynner å gjøre vondt i fingrene fordi det er vanskelig å komme seg fram, vanskelig å bevege seg, så vanskelig at man nesten stopper opp, skia klistrer seg til den nye snøen, og man blir kald og man faktisk lurer på om det er nå man skal grave seg ned, for det det man har lært man skal når man har gått seg vill i vinterfjellet. Vi kan lese nyheter om tsunamier andre steder på kloden, steder de fleste av oss ikke har vært, og tenke: Tenk at vann kan være så mektig!, men ikke virkelig forstå det før vi bader i bølgene og det kommer en bølge som er litt større enn de andre, som man kaster seg uti, fordi det er gøy, men som man kaster seg uti feil og bli skubbet inn på stranda av, så hardt at det begynner å blø fra knærne, og det var bare den lille bølga der, nærmest ingenting, og skrubbsår på knærne, det tåler alle, men likevel er det en smakebit på hva naturen kan gjøre med oss ved en annen anledning. 

I Bokvennen skrives det også om at mye av det som er skrevet om miljø, natur og klimaproblemer er moralistisk og skremmende, dommedagsprofetier, at det motvirker saken, at vi ikke burde skremmes til å handle, men handle fordi vi har følelser for naturen, fordi vi er knyttet til den. Jeg ser ikke hvordan det første utelukker det andre; når det som skrives er skremmende og moralistisk, er det ikke for å skape dårlig stemning, det er fordi noen faktisk tror at verden kommer til å gå under hvis folk fortsetter på den samme måten. Det kan minne litt om kristne misjonærer. Hvis man går rundt og virkelig tror at folk som ikke tror på Gud og Jesus kommer til å havne i helvetet, er det da så rart at de går ut i verden og prøver å få folk til å tro, forsøke å redde de andre, selv om det er dødsirriterende? Noen tenker så mye på arters undergang og problemene som klimaendringene kommer til å medføre, at de bare ikke klarer å holde kjeft, de må si noe, så får det bare virke skremmende og moralistisk, de prøver bare å si: En dag kommer vi til å miste alt dette hvis vi ikke gjør noe.

Men i motsetning til tro, er ikke global oppvarming noe vi ikke vet. Det er et faktum. Vi vet dette nå, vi trenger ikke å bli fortalt det mer nå, vi er bevisstgjorte for lenge siden. Folk skriver og polene fortsetter å smelte. Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.