mandag 7. april 2014

En verden uten oss

Nylig avsluttet jeg sakprosaboka Verden uten oss av Alan Weisman. Den er ganske gammel egentlig, utgitt for første gang i 2007, jeg husker jeg leste en anmeldelse av den og at jeg noterte den ned bak øret, men hadde glemt den helt til jeg så den norske utgaven på biblioteket for et par måneder siden. Og nå har jeg altså lest den.

Boka er et forsøk på å beskrive hvordan verden ville ha sett om vi mennesker skulle forsvunnet fra kloden, hva hadde skjedd da? Hva hadde skjedd med atomreaktorene? (For tiden tar jeg et fysikkfag og har lest masse om kjerneenergi og blir helt svimmel hver gang jeg tenker på at uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år.) Hva hadde skjedd med skyskraperne? (Manhattan er bygd på en sump, så de ville sunket ned.) Hva hadde skjedd med husdyra våre? (Katten ville klart seg best, den er vant til å jakte og drepe selv om den bor i hus sammen med oss og krøller seg i fotenden av senga og vil ha kos.) Hva ville ha skjedd med all plasten som vi har laget? (Allerede nå er havet fullt av bittesmå plastpartikler som evolusjonen ennå ikke har klart å skaffe mikrober til å bryte ned.)

Noen ting visste jeg godt fra før, mens andre ting var mer nytt for meg. F.eks. at den demilitariserte sonen mellom Sør-og Nord-Korea er grunnen til at noen arter fortsatt finnes, for der er det ingen mennesker som forstyrrer dem. Eller at Dartmoor-heiene i England ikke er naturlige, men blitt sånn etter at folk brant ned skogen for å gi plass til husdyr. Og at Panamakanalen er laget ved at to kontinentalplater er skjøvet vekk fra hverandre(!). (Etter at jeg leste dette følte jeg at det var allmennkunnskap som jeg burde ha visst.)

Men det som begeistret meg mest, var noe jeg leste nærmere slutten av boka. Forfatteren hadde intervjuet en Les Knight, grunnleggeren av en bevegelse kalt Voluntary Human Extinction Movement. Som jeg aldri hadde hørt om før, noe som er ganske rart, i og med hvor opptatt jeg er av apokalypsen, verdens undergang, overbefolkning, miljøvern og andre arters ve og vel.

VHEMT (gruppens forkotelse) er nemlig en bevegelse med slagordet "May we live long and die out". Det er en haug av folk som synes at folk må slutte å lage barn. Før eller siden kommer naturen til å ta knekken på oss, tror de, og det er også jeg helt sikker på, sånn som vi holder på og tror at vi eier verden og er bedre enn alle andre arter. Vi bare turer frem og tror at alle andre og alt annet i verden eksisterer for oss. VHEMT mener at siden vi uansett kommer til å dø ut, kan vi jo likegodt dø ut på en god måte. Det er ikke snakk om å drepe noesomhelst, bevegelsen er ikke for krig, sykdom, sult etc., men rett og slett bare for at vi slutter å reprodusere oss. Vi skal leve, men ikke skape liv. Jeg er også veldig for det, og har tenkt mye på det, snakket mye om hvor kjipt jeg synes det er at staten betaler fødselspermisjon og at alt legges til rette for å få barn, når det å få barn er så miljøfiendtlig som det er, noe som, har jeg fått erfare, er ganske upopulært å mene. Tingen er at jeg ikke synes det er noe flott at folk blir gravide, jeg synes ikke det er noen bra samfunnstjeneste å føde unger; jeg synes faktisk det er det mest egoistiske i hele verden. Enda et menneske som skal forbruke, ta plass, kreve sitt av det som egentlig er alles. Ofte blir jeg møtt av kommentarer som at hvis folk skal respektere mitt valg om å aldri få barn, så må jeg respektere at andre velger å få barn. Nja, sier jeg. Jeg respekterer ikke at folk dreper, lyver og gjør andre uetiske handlinger, og det å få barn setter jeg inn under den samme kategorien.

Jeg kan ikke gjøre noe med at folk gjør slike ting, men jeg kan mene at det ikke er noe greit. Og hittil har jeg følt meg ganske ensom med disse meningene mine, blir stort sett sett på som ganske usympatisk, tror jeg, men så har jeg altså funnet ut at det er mange som tenker sånn som jeg. Og det gjorde meg ganske glad.



Her, fra Wikipedia:
The Voluntary Human Extinction Movement (VHEMT[A]) is an environmental movement that calls for all people to abstain from reproduction to cause the gradual voluntary extinction of humankind. VHEMT supports human extinction primarily because, in the group's view, it would prevent environmental degradation. The group states that a decrease in the human population would prevent a significant amount of man-made human suffering. The extinctions of non-human species and the scarcity of resources required by humans are frequently cited by the group as evidence of the harm caused by human overpopulation.
Fra VHEMTs egen side:
Q: What will the world be like when our population starts getting smaller?Everyone and every living thing on this planet will benefit from an improved human population density. The promise of abundant living will once again be more than wishful thinking.
Shortages of resources are caused by longages of consumers, so the fewer we number, the greater our material wealth could be. Social justice demands a more equal opportunity to exploit Earth’s resources. A dubious goal, more easily achieved when there are fewer people to redistribute resources to.
Conflicts arise primarily out of resource shortages, so peace becomes more likely with fewer people occupying the same lands and drawing from the same wells.
Children will be more respected and better cared for as there are fewer of them. The appalling numbers of children dying today could be reduced to an ugly page in the history books.
Housing will become plentiful without building more houses. A sustainable civilization will be possible when we stop taking more than is being regenerated by Nature.
Naturally, Nature stands to gain even more in the long run by a phase-out of the human species. As fewer people inhabit an area, less damage is done to wildlife’s habitat. Restoration will be possible when cities shrink and green spaces are expanded. Eventually, extinctions will become less common as habitat is restored and preserved for wildlife.
The sooner we stop increasing the demands we make on Earth’s biosphere, the greater the diversity of species of plants and animals we will leave, and the healthier Gaia will be.
All of us can join in the fun of imagining for ourselves what our world will be like when our numbers are shrinking instead of growing. What would it be like to be among the last people on Earth?
A few of us alive today might see the day our density peaks, but, barring a tragic dieoff, none of us will be around to see fewer than seven billion again. We can only dream. 
Her kan man lese mer.

Noen vil kanskje si at det er misantropi, men jeg sier heller altruisme.



En dag kommer jeg til å dø, og tanken på at det er natur, snø og dyr igjen føles definitivt bedre enn at jeg skal ha noen etterkommere. Etter to generasjoner hadde jeg blitt glemt uansett.

Det er tilogmed slik at jeg tenker på dette når jeg tenker på hva jeg skal studere til høsten. Jeg vurderer nemlig bioteknologi, men er klar over at jeg da kanskje ender opp som en som hjelper folk med kunstig befruktning, og det kan jeg jo ikke, det strider mot mitt etiske syn. Det finnes allerede nok mennesker på jorda.

Jonathan Franzen skriver forresten mye om temaet overbefolkning i Frihet. Glemmer aldri når den unge dama Walter Berglund har en affære med sier at hun har sterilisert seg for den gode sak. (Også fordi at påfølgende sexscene er blitt kåret til verdens kleineste litterære sexscene, eller noe sånt.) I tillegg skriver Franzen i Freedom, fugleinteressert som han er, om sangfugler som er truet av huskatter. I Verden uten oss står det også om det, noe om at hvert tredje hus i verden har en katt. (Usikre tall, muligens jeg husker feil, men det var mange!)

Og mens vi snakker om natur, helt til slutt, dette leste jeg i D2 i dag og ble skikkelig misunnelig:


1 kommentar:

Anonym sa...

Hei!
Jeg leser bloggen din av og til og synes du ofte skriver interessante innlegg. Jeg har faktisk tenkt at det beste som kan skje jorden er at alle eller de fleste mennesker på mystisk vis blir sterile og synes VHEMT virker som en spennende idé. Siden jeg ikke selv har lyst på barn og aldri har hatt det (er 27 nå, men hvem vet om instinktet tar over en gang? Det er i alle fall det folk sier; at lysten til å få barn dukker opp, etterhvert. Hm.) er det vanskelig for meg å sette meg inn i de som på død og liv vil ha barn og til og med tyr til kunstig befruktning for å videreføre sine gener. At kroppen ikke er i stand til å få barn på naturlig måte er jo kanskje et tegn på at det ikke er meningen? Og har man ventet så lenge at man er for gammel til å få barn betyr det kan hende at man ikke prioriterte det i utgangspunktet og at det kanskje ikke er et sterkt ønske så mye som det er en "del av pakka" og noe som er forventet av en? De kan jo i alle fall adoptere og ikke bidra til flere liv. De som så gjerne ønsker seg barn blir sikkert gode adoptivforeldre. Det at enkelte som sliter med å få barn ikke ønsker å adoptere sier vel noe om at det er mer egoisme inne i bildet enn de liker å innrømme? Forøvrig synd at det er blitt så vanskelig å adoptere. Javisst bør det være høye krav, men jeg tror mange kvalifiserte potensielle adoptivforeldre mister motet i prosessen.
Jeg er enig med deg i det at å få barn er (ofte) svært egoistisk, og blir dermed nesten målløs når argumentet blir brukt mot frivillig barnløse som jeg synes gjør verden en tjeneste.
Det er problematisk for meg å forstå er at folk som ikke får barn blir sett på som egoistiske fordi vi ikke bidrar til fremtidens arbeidskraft og pensjons-betalere. Siden verdens befolkning ennå er i økning så kan dette enkelt løses med arbeidsinnvandring, men jeg har merket meg at de som gjerne kaller barnløse «egoister» i nettdebattene gjerne er de samme som er svært innvandringsfiendtlige.
Apropos arbeidsinnvandring kan også være en løsning også for andre land med negativ befolkningsvekst, som Japan, men det er de ikke særlig åpne for (ennå).
Samtidig må vi sannsynligvis på sikt arbeide lenger og leve enklere.
Så forresten denne dokumentaren (http://tv.nrk.no/program/koid27002813/vitenskapens-verden-hans-rosling-om-befolkningseksplosjonen) om overbefolkning og den var litt oppløftende.
Et annet problem som må taes tak i er den ennå svært høye fruktbarhetsraten i sub-sahara som ikke blir nevnt så mye i dokumentaren over. Jeg har tro på utdanning av kvinner og informasjon om prevensjon, og effekten av dette vises nå i mange land som f.eks. Bangladesh (som er vist som eksempel i dokumentaren over).
Oi, dette ble et langt innlegg, men dette er jo en kompleks sak som vekker sterke følelser hos folk.

Ønsker deg en riktig god påske videre!

B