Bøkene jeg leste i januar

Herregud, denne måneden har jeg apparently lest latterlig lite.

Nei, jeg har egentlig ikke det. Har lest en haug med noveller i Paris Review, holder på med siste bind av Min kamp, leser pensum, og her en dag var vi på posesalg på biblioteket og kjøpte en haug med litterære magasiner som jeg har dykket ned i. Sånn er dét, og den kommende tiden fremover nå skal jeg fordype meg i modernistisk prosa, for det skal jeg skrive bacheloroppgave om. Jeg skal bl.a. endelig få lest Marcel Proust og jeg skal gjenlese en av mine favorittbøker: Den fremmede av Albert Camus.

PROSA
1. BRIGHT SHINY MORNING av James Frey
2. EN NORSK SPION av Aslak Nore
3. THE ELEMENTALS av Francesca Lia Block
4. SUPEREGO av Jakob Ejersbo
5. SUGAR AND SPICE av Lauren Conrad
6. WINTERGIRLS av Laurie H. Anderson
7. THE NOTEBOOKS OF MALTE LAURIDS BRIGGE av Rainer Maria Rilkemellomrom

TEGNESERIE
8. JERUSALEM: CHRONICLES FROM THE HOLY CITY av Guy Delisleher og

DEN BESTE BOKA
Tegneserieromanen Jerusalem. Anbefales!ok

DEN KJIPESTE BOKA
En norsk spion av Aslak Nore. Kjedelig krimgreie med Afghanistan som kulisser. 

Bibliotheque Nationale

I am sitting and reading a poet. There are many people in the hall, but one doesn't feel them. They are in their books. Sometimes they move in the pages, like people who are sleeping and who turn over between two dreams. Ah, how good it is to be among people reading. Why are they not always so? You can go up to one and touch him gently: he feels nothing. And if you gently bump into your neighbor as you stand up, and excuse yourself, he nods toward the side on which he hears your voice, his face turns to you and does not see you, and his hair is like the hair of a person asleep. How good it feels. 
- Fra The Notebooks of Malte Laurids Brigge av Rainer Maria Rilke

[...]

På et tidspunkt gikk jeg lei, det var alltid sånn, og jeg visste aldri når det skjedde; at jeg var på noe, en eller annen tilstelning, en fest, en sammenkomst, en middag, noe, og så plutselig ble helt matt og følte for å ikke være der lenger, og det var aldri noe som tydet på det; jeg kunne sitte i en sofa og konversere med folk om hva som helst og det ville være hyggelig og jeg kunne le av ting og fortelle noe som de andre også lo av, mens jeg kanskje sippet til noe vin (i det siste hadde det vært rødvin) eller av og til strakte meg etter noe snacks på bordet (i dette tilfellet en skål med jumbo-oliven); jeg kunne, når jeg gikk tom for drikke i glasset, unnskylde meg og reise meg opp, gå på kjøkkenet og skjenke et nytt glass til meg selv mens jeg der fant meg noen nye å snakke med, og også det ville vært helt greit; eller jeg kunne få lyst på en sigarett og spørre en jeg visste røykte om han eller hun ville bli med ut, og vedkommende ville svare ja, mest sannsynlig, og vi ville gå ut, og kanskje noen flere også, og så stå ute og røyke en sigarett, og hvis samtalen var god kanskje stå der en sigarett til fordi ingen av oss ville bryte opp og gå opp igjen ennå fordi vi likte denne samtalen, og hvis den var riktig god og vi riktig riktig riktig likte denne samtalen, kanskje ta en tredje sigarett før vi følte at nå måtte vi gå opp igjen til de andre; og i gangen der oppe igjen ville jeg kanskje begynne å snakke med noen andre igjen mens jeg tok av meg skoene, for jeg var alltid treigest med å ta av meg skoene, det er alltid noe med mine sko som gjør det, eller med min mangel på mykhet kanskje, som gjør det vanskeligere for meg å bøye meg ned og ta av meg skoene, mangelen på mykhet i kombinasjon med dårlig balanse (hvor kommer den mangelen fra, egentlig), og så ville jeg gå inn til de andre igjen og starte en konversasjon på nytt. For så, plutselig bli fylt av en matthet og ikke lenger klare noen av disse tingene; ikke en trøtthet, for det var ikke dét, ikke av kjedsommelighet heller, ikke av at jeg hadde blitt for full heller, ingenting av det der, men noe annet; en matthet av det hele, en plutselig ikke-lyst, og da kunne jeg av og til bare finne på å gå min vei, selv om jeg visste at det var uhøflig, eller jeg kunne si hadet til verten eller vertinnen, hvis jeg kjente han eller henne godt, før jeg forlot stedet og gikk hjem, som denne gangen; jeg forlot stedet, men vi skulle jo snakke om Knaugård, var det ei jente som sa, jeg unnskyldte meg med at jeg var trøtt, og det var fair enough, for klokken var veldig sent, men jeg hadde følelsen av at nå måtte jeg gå, så jeg gikk, og jeg gikk mens snøen dalte ned, og det var mindre kaldt enn det hadde vært, som det alltid føles når det begynner å snø, vinteren blir mindre kald da, ikke grå og hard, men hvit og myk; og det lyste oransj ned fra gatelyktene, og i lommene hadde jeg en pakke sigaretter og en papirpose med smågodt, og jeg følte meg fram med vottene på etter en bit i papirposen, tok opp en kube med lakrisfudge og tygde på den mens jeg gikk nedover gatene, utenfor utestedene stod horver av mennesker, det var lørdag kveld, snart stengetid på byen; hvem har nachspiel, hvem blir med, eller jeg skal bare hjem, eller jeg blir med denne personen hjem, nei, det gjør du ikke; men det var bare noe jeg så, jeg var ikke med på det, jeg gikk nedover gatene med det tynne snølaget på bakken og hetten trukket over hodet og spiste biter av smågodt, en etter en forsvant innholdet i papirposen mens jeg gikk hjemover og tenkte kort at jeg burde være redd for dette, det er mørkt, jeg er kvinne og går alene rundt i Oslo midt på natta, jeg burde være redd, men jeg er aldri redd for det, jeg gjør det hele tiden uten å bli redd, av og til maser jeg på meg selv: være redd, vær redd, men nei, jeg er likegyldig til det, og jeg kommer alltid frem, smetter inn i en bakgård med hånda ned i lommen, føler meg fram til nøklene, tar de opp og åpner døra inn til oppgangen, går inn, opp trappa en etasje, åpner enda en dør med en annen nøkkel på knipet, går inn i ganga hvor varmen slår i mot meg, alltid, hver gang, hver gang forbauser det meg hvor varmt det er i denne leiligheten.

JERUSALEM av Guy Delisle

gaza

Jerusalem: Chronicles from the Holy City. Sier bare: Anbefales! Og mens vi først snakker om tegneserieromaner fra Israel/Palestina, så anbefaler jeg Joe Sacco også. God lesning!

[...]

Hvem var det, sa jeg da vi stod på trikken og han hadde avsluttet en samtale, det var Maria; Maria, sa jeg, kanskje med en forakt i stemmen, en anelse forakt; jeg kunne nemlig se meg selv utenfra, jeg stod liksom med en ekstra meg bak skulderen min, alltid, en som likesom betraktet meg selv og fortalte meg at sånn kan du ikke være, du har ingen grunn til å uttale navnet hennes med den lille undertonen av forakt, for hvorfor, du kjenner henne ikke en gang, hun har alltid vært grei når dere treffes, men du, altså jeg som stod på trikken ved siden av denne mannen som jeg hadde blitt sammen med en gang, uttalte likevel alltid navnet hennes med en viss forakt, en forakt som var der fordi jeg følte en slags sjalusi hver gang jeg tenkte på henne, som mitt andre jeg, mitt betrakter-jeg, alltid sa var ubegrunnet, fordi: hvorfor? Du har ingen grunn til å være sjalu, ok, hun er søt (veldig søt!), men det er jammen meg mange jenter du kjenner, så hvorfor akkurat hun, hvorfor er det akkurat hun du retter din sjalusi mot? Og det jeg-et som stod der på trikken, jeg, jeg kunne aldri svare på det, jeg hadde aldri noe svar på det, og jeg hadde fortalt ham det flere ganger; jeg er så sjalu på Maria, jeg vet ikke hvorfor, for ingenting av det hun har har jeg egentlig lyst på, eller kanskje jeg faktisk har lyst på alt hun er og har, et sted langt inni underbevisstheten og så er jeg sjalu og snakker nedlatende om henne fordi jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke har lyst på noe av det hun er eller har; og han mente ikke så mye om det, bortsett fra at han lo og sa at ingen orker vel å være sammen med henne, hun har ikke styr på noen ting og jeg tenkte inni meg at det har jo ikke jeg heller, det der er en dårlig grunn, og kanskje sa jeg det høyt også, men hva han svarte da husket jeg ikke, ikke der jeg stod på trikken heller, mange måneder etterpå og spurte om de pleide å henge, siden han hadde sagt i telefonen hva han skulle i kveld, en bursdagssammenkomst hos en gammel venn, som om hun hadde spurt (trodde jeg) hva han skulle i kveld fordi hun lurte på om han ville bli med på noe, kanskje en fest, og han sa at de aldri hadde hengt etter at hun hadde flyttet hit, hun har det så travelt, sa han, akkurat som du, hun skal alltid noe; trene, male, danse, og jeg sa: men du vet at hver gang jeg sier jeg skal noe annet til noen, så er det jo nettopp fordi jeg ikke vil være med på det de spør om, hadde jeg hatt lyst til det, hadde jeg ryddet vekk de andre tingene, jeg kan jo trene og lese en annen gang. Ja, jeg vet du gjør det, sa han og smilte av det, som om jeg nettopp hadde innrømmet noe jeg tidligere hadde benektet, jeg fikk i hvertfall den følelsen, før vi gikk av og jeg dro på meg vottene av strikket ull og la merke til at det ytterste rommet på sekken var åpent, noe som fylte meg med en liten skrekk, et blaff av hva har jeg inni den lommen som vil være helt fryktelig hvis noen har tatt det?, selv om jeg visste at smarttelefonen lå i innerlomma av parkasen og at lommeboka lå i dypet av sekken, ikke i ytterlomma; men tanken var kort, et blaff, for fort konstanterte jeg at det bare lå høretelefoner og markeringstusjer oppi, en blå og en grønn; jeg hadde vært på biblioteket og lest om retorikken, og igjen så jeg meg selv utenfra, det jeg-et som stod og betraktet meg selv gjorde narr av meg, se hvordan det har blitt, du bruker dagen din på å lese Roland Barthes og du er ikke en gang sikker på om du har skjønt noenting, har du ikke bedre ting å fylle dagene dine med, likesom fnyste mitt andre jeg, mens jeg som gikk ut av trikken, ut i snøen, var mest opptatt av å komme meg fort inn på Rema 1000 på andre siden av gaten og handle inn til middag.

Mennesker søger ikke altid lykke; de søger en skæbne.
- Karen Blixen

Bittersøthet

Det har gått en dag ut i det nye semesteret og jeg har allerede lest en av pensumbøkene ferdig, på tide å skaffe deg et liv, som noen sa til meg i juleferien, ekkoer bak i tankene, men livet, hva faen er livet for noe, og jeg liker å lese, selv om jeg kanskje, ja, ikke bare kanskje, men helt garantert sikkert, leser for mye. Det har de påpekt, flere enn én person. På en side leser jeg for hvorfor skal jeg gjøre noe annet, hvorfor ikke likegodt lese, som en flukt fra alt det andre der ute, det ene er like meningsløst som det andre (så hvorfor ikke lesing); på en annen side leser jeg kanskje for mye om nettopp dette, jeg blir stadigvekk minnet på at det er akkurat slik det er, f.eks. leste jeg nettopp i Min kamp 6:

Alt er der, husene, trærne, bilene, menneskene, himmelen, jorden, men noe er likevel borte, for det betyr ingenting at det er der. Det kunne like gjerne vært noe annet, eller ingenting. Det er den meningsløse verden som ser slik ut. Det går an å leve i den meningsløse verden også, det er bare et spørsmål om å holde ut, og det gjør man om man må. Den kan være vakker, selv om man kanskje undrer på hva den er vakker i forhold til, siden den er alt vi har, uten at det gjør noen forskjell, det bryr deg ikke. Du har ikke festet blikket, du er ikke forbundet med verden, og kan, om alt stilles på spissen, like gjerne forlate den. De forbindelsene som holder deg igjen, som gjør at du likesom raser i lenkene, er knyttet til forventninger og plikt, har med verdens krav til deg å gjøre, og før eller siden kommer du til det punktet hvor du innser ubalansen i at du innfrir alle verdens krav mens verden ikke innfrir dine. Da er du fri, da kan du gjøre som du vil, men det som har gjort deg fri, meningsløsheten, tømmer også friheten for mening. 

Så sånn er det, hvorfor det ene, hvorfor det andre, ingenting spiller noen rolle, døden venter på alle og den er lik for alle som en, så jeg fortsetter som jeg gjør, fortsetter å lese bøkene mine, fortsetter å gå på biblioteket og låne bøker, lese dem, tenke mye på livet, jeg tror jeg tenker mer på verden enn jeg er med i den, ja, det gjør jeg; jeg ser på den, observerer den, og av og til snakker jeg om den og av og til blir det mottatt med kjeft, for hei du, du kan ikke være så dyster, livet er hva du gjør det til, du kan velge det gode og også jeg forstår det litt, jeg vet jo hva det gode er, det gode er: å spise frokoster, gjerne bringebær, tyrkisk yoghurt, müsli og en kanne grønn te; å huske på når middagen er over at hei, nå kan jeg jo drikke kaffe; å gå opp fjell, å være sammen med dyr (spesielt hester); å sanse snøen når den daler ned og når den har lagt seg tjukt på bakken; og på gode dager også å  snakke, samtale; det samme med juninetter. Jeg vet det jo. Men hva er poenget. Knausgård skriver videre at det er det man selv gir mening som betyr noe, men der glipper han for meg, det er ikke sånn jeg tenker, for hva er poenget med å gi noe mening, og så leser jeg videre før jeg går lei og tar fram PC-en og hører på Beach House mens jeg betaler regninger og verden er så jævla prosaisk.

Bokfrokost lxv

knekkebrød med tapenade og agurk.
kaffe.

det siste bindet av Min kamp. 

BRIGHT SHINY MORNING av James Frey

Jeg husker da Crash var filmen alle snakka om, den som handler om en masse liv i Los Angeles som griper inn i hverandre, har en sammenheng, og Bright Shiny Morning handler også om en masse liv i Los Angeles; om tenåringene fra Ohio som har stukket av fra voldelige alkisforeldre; om uteliggeren Joe som bor på et toalett i Venice Beach hvis største glede i livet er en flaske Chablis; superstjerneskuespillerparet oppe i Beverly Hills; immigrantmexicanere, gamle penger, motorsykkelgjenger, caddier, forfylla tenåringsstjerner. Men livene deres involverer seg ikke direkte i de andres, som i Crash, det er ingen sommerfugl som slår et vingeslag på den ene siden, nei, de er knyttet til hverandre bare fordi de bor i samme by, den mest forurensede byen i USA, den med flest folk innlagt på institusjon, den med flest svømmebasseng og flest neseoperasjoner, den med flest gjenger; der hvor hver innbygger i gjennomsnitt har to biler hver, der hvor hver innbygger i gjenomsnitt spiser tohundrefemti taco i året, der hvor de har et banan-museum med over 20 000 banan-relaterte gjenstander. Alt dette og mere statistikk og fun facts til får vi servert av James Frey mellom fortellingene om disse menneskene, som alle virker som om de søker lykken på en eller annen måte. De vil noe alle sammen, og det får meg til å tenke at boka er veldig filmatisk. Crash er nemlig ikke den eneste filmen jeg tenker på når jeg leser, jeg tenker også på Short Cuts. Forskjellen er at fortellingene om familiene i Bright Shiny Morning kan gå over generasjoner, vi får vite hvordan foreldrene til Esperanza kommer seg over den amerikanske grensen og hvordan de blir lovlige immigranter, før Esperanza vokser opp og tar jobb som stuepike hos ei gammel kjerring som tror hun ikke kan engelsk (det er best sånn, så føler hun at hun har overtaket over sine svartbetalte ansatte). For eksempel.

Og kort er poenget da: Jeg har hørt denne historien før. Jeg har sett jeg vet ikke hvor mange filmer om forskjellige liv på samme sted som alle kontrasterer hverandre. Rik - fattig. Lovlig - ulovlig. Heldige - uheldige. Osv. Det er ikke noe nytt. Jeg leste et sted at en av anmeldelsene av denne boka da den kom ut kalte den banal. Jeg er enig. Det er litt banalt og jeg føler ofte jeg sitter og vet hva som kommer til å skje. Jeg har nemlig sett det på film hundre ganger før. På en annen side nøt jeg å lese denne boka. Jeg digget den. Hvorfor digget jeg den? Språket, flyten i språket, hastigheten av den, utelukkelsen av kommaer. Og Los Angeles selvsagt. Jeg blir aldri lei av å lese om Los Angeles. Byen er herlig absurd, så utenkelig og selvmotsigende, så rar og skitten og glamorøs på en gang. Jeg vil ha et stykke av den, og det gir Bright Shiny Morning, selv om den kanskje minner om en Hollywood-film du har sett før.

Closure

2012

Gjorde du noe som du aldri har gjort før?
Ja. For første gang i mitt liv bodde jeg alene og hadde mitt eget rom. I en alder av tjuetre skjedde det for første gang. Før det har jeg delt rom med søsken, romkamerater og kjæreste. Jeg fikk også mine første A-er, dro til Hellas hvor jeg aldri har vært før og dro på Litteraturfestivalen i Lillehammer hvor jeg heller aldri har vært før. 


Ble noen av dine nære venner foreldre i år?
Nei. 


Døde noen som stod deg nær?
Nei. 


Hvilke land besøkte du?
Året begynte i USA. Og så har jeg vært i Sverige, Nederland og Hellas. 


Er det noe du savnet i 2012 som du vil ha i 2013?
Ro og tilfredshet, men tror det er større sannsynlighet for at jeg vinner millioner i lotto. 


Hvilken dato vil du alltid huske fra 2012?
Eh. 


Hva er din største fremgang i 2012?
Jeg kan nå smykke meg med at jeg ikke lenger er B-student, men A-student. 


Største feilen?
Jeg bor på feil sted. 


Det beste kjøpet?
Definitivt iPhonen. (Eller, for å være helt ærlig, så kjøpte jeg to iPhoner i 2012...)

Gjorde noenting deg veldig glad?
Sikkert, men jeg kan ikke peke på noe veldig spesielt og utenom.


Hvilke låter kommer til å minne deg på 2012?
Alt av Lana del Rey. 


Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år?
Mer kynisk, mer nihilistisk og mer fandenivoldsk. Totusenogtolv var året jeg mistet troen på mening.


Hva ønsker du at du har gjort mer?
Skulle ønske jeg hadde vært mer sammen med hester.


Hva ønsker du at du gjorde mindre?
Skulle ønske jeg tenkte mindre. 


Ble du forelsket i år?
Nei. Tror det toget har gått. 


Favorittprogram på tven?
Mat-programmer. 


Beste boken du leste i år?
Lorrie Moores A Gate at the Stairs er den første jeg kommer på. 


Noe du ønska deg som du fikk?
Jeg fikk en smoothiemaskin til bursdagen min. Og en boksåpner til jul.


Noe du ønska deg som du ikke fikk?
Star Wars-T-skjorte. 


Hva gjorde du på bursdagen din i 2012?
Jeg var i Athen sammen med kjæresten min og jeg fikk endelig lov til å bestemme at vi (ikke bare jeg) skulle stå opp før klokken syv og gå på museum og opp et fjell før lunsj. Hurra! Og så var vi på konserthuset og så på ballett og drakk rødvin og spiste baklavah. Veldig fin bursdag. 


Er det noe som ville gjort året enda bedre?
Ting kan alltid bli bedre. Dumt spørsmål.


Hvilken kjendis var du mest sugen på?
Lana del Rey. 


Mest stolt over?
Jeg vet ikke. 


Høyeste ønsket akkurat nå?
Pensumbøkene på plass og at hverdagen skal komme helt i gang igjen. 

Bøkene jeg leste i desember

Trodde jeg skulle få lest sykt mye i juleferien, men det ble det ikke så mye av. Eller, eventuelt har det en annen forklaring: jeg har for det meste lest i en murstein av en bok: dokumentarboka Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden, om krigen i Irak. Så sånn er det. Uansett, godt nytt leseår!

PROSA
1. CARIBOU ISLAND av David Vann
2. COMPLICITY av Iain Banks
3. GOLDDIGGER av Alexia Bohwim
4. LANDLIG KOKEKUNST FRA DET SENTRALE FRANKRIKE: STEK AV RULLET, FYLT LAMMEBOG (FARCE DOUBLE) av Harry Mathews
5. OG VÆRET SKIFTET OG DET BLE SOMMER OG SÅ VIDERE av Pedro Carmona-Alvarez
6. THE OLD MAN AND THE SEA av Ernest Hemingway
7. THE RULES OF ATTRACTION av Bret Easton Ellis
8. WHO WILL RUN THE FROG HOSPITAL? av Lorrie Moore
9. YACOUBIAN-BYGNINGEN av Alaa Al Aswany

POESI
10. DARTH VADER-ESKALASJONEN av Anja Høvik Strømsted

SAKPROSA
11. USA. FOLKETS HISTORIE av Howard Zinn

DEN BESTE BOKA
Boka til Lorrie Moore, for hun er alltid best (selv om den ikke var Lorrie Moore på det beste).

DEN KJIPESTE BOKA
The Old Man and the Sea. Hallo, Hemingway, jeg vet, men den boka gjorde rett og slett ikke noe med meg.

Den første dagen

Jeg følger noen til toget og vet at det ikke finnes noen fasit, det er jo derfor vi er som vi er. Jeg legger den svarte kåpa i skapet, henger den på en kleshenger og senere, når det blir varmere tar jeg av skjerfet også og ser en episode, så to, så tre, og etterpå skriver jeg. Jeg skriver og gir meg selv løfter som skal gjøre ting enda bedre, hvorfor gi løfter til seg selv som skal gjøre ting verre, det er kanskje ingen grunn til å konstantere det opplagte. Jeg vasker klærne jeg glemte i vaskemaskinen på nytt fordi de har begynt å stinke, spiser en hel sjokoladeplate, vrir hjernen over et sjakkspill og skulle ønske jeg hadde brus i kjøleskapet, men må nøye meg med vann og en kopp te med fennikel i bl.a. mens jeg stadig vekk dytter ting fremfor meg, skyver dem fremfor meg. Jeg er fortsatt tørst, men det ser ut til at det ikke er så mye å gjøre med det i dag. Denne dagen er bare et mellomstopp, i morra begynner det igjen på ekte.

Godt nytt år!