Bøkene jeg leste i november

PROSA
1. THE BLUEST EYE av Toni Morrison
2. BLODMERIDIANEN av Cormac McCarthy
3. BARE UKEDAGER av Cecilie Aurstad
4. EN PANTER I KJELLEREN av Amos Oz
5. GUDER UTEN MENNESKER av Hari Kunzru
6. HÆRVERK av Tom Kristensen
7. MARTIN BIRCKS UNGDOM av Hjalmar Söderberg
8. SVALENE I KABUL avYasmina Khadra
9. BARABBAS av Pär Lagerkvist

TEGNESERIE
10. ATHOS I AMERIKA av Jason

--

DEN BESTE BOKA
Debutboka til Toni Morrison var definitivt den beste. Blodmeridianen noe av det voldeligste jeg har lest. Og apropos så jeg No Country for Old Men denne måneden, basert på en bok av Cormac McCarthy som jeg ikke har lest, men fikk veldig lyst til å lese for filmen var så JÆVLIG bra. Må bare si det, selv om jeg er hundre år etter og folk flest allerede vet det. Likte forresten også den lille boka til Amos Oz også. Klok og nyansert om "begynnelsen" på Midtøsten-konflikten. yo

DEN KJIPESTE BOKA
Hærverk av Tom Kristensen. Makan! En dekadent firehundresiders bok om en fyllik som stadig vekk finner på unnskyldninger til å ta seg en dram. SYKT kjedelig. Egentlig bare en dårlig kamuflert nøkkelroman om alle som jobbet i Politiken på 30-tallet. Æsj. Det beste med boka var fanbrevet fra Knut Hamsun(!) til Tom Kristensen på baksiden av omslaget, som Hamsun skrev etter å ha lest boka. Forstå det den som kan. Jeg gjør ikke. 

BARE UKEDAGER av Cecilie Aurstad

Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees?  Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.

Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere. 

Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti. 

Post-eksamen 3

Feirer to vel overståtte eksamener, påfølgende god selvtillit og tanken seff skal du ta master, Kathleen, dette er jo dritlett!, med druer, lakris-te og å lese hvilkensomhelst bok jeg vil, og det ble Bare ukedager av Cecilie Aurstad. Å lese den er som å lese om meg selv da jeg var nitten år og om hvordan kjæresten min og jeg ble sammen. Litt hyggelig, litt stress, litt slitsomt, uromantisk/romantisk, og lettelse over at den forelskelsen er over. Jeg har én eksamen igjen, etter det skal jeg begynne å blogge skikkelig igjen. I mellomtiden: spørsmålsrunde!

Metope 

av Olaf Bull, 1927.så

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!

Dig vil jeg dypt og blivende bevare

i digtets evige, unge alabast!

Du solbevægede sværmerske! Med panden

pikelig vendt mod kveldens bleke guld,

vender du mildt en himmel mot en annen,

likesaa lys og øm og løndomsfuld!

Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,

hadde jeg magt til ét: at hugge ind

i mindets trodsige sten en myk metope

over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter

til sommersjøens luftige bølgesprut!

Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter

sin tonende grændse altid længer ut!

Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake

bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -

og luftens lysende bølger synker svake,

som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaane. Stjernerne er nære!

De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!

Engen har andagt - op af luftens fjære

stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,

aander en vind i rugens sølvgraa pels!

Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -

midt i et mulm af blaat kan øiet faa

et drivende stænk, en fugtig glans af honning,

og stille spør jeg dig "Ven - hvad tænker du paa?"

"Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -

paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!

Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,

veier i sjøen, bleke seil derute,

bølger, som strømmer mot stranden uten mig!

Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,

tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,

kommende kvelder her i sommerhaven,

uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,

jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!

Alle de ting, som nu ikveld er vore --

om faa, berusende aar staar stunden fore,

da taakerne glir, og øiet kan se klart!

Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!

Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!

Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være

en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,

at engene her, med korn og krat og trær,

og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,

dugges saa sødt af vore smaa sekunder --

bare den bjærken dér, hvor vor den er!

Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen

ligger i græsset støt og stadig staar

de svære hesjestængerne op i rognen,

og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,

vilde jeg bli til vangen her, med hø,

til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,

bare for slik, paa annen vis, at værge

den hellige haven vor, for dét: at dø -- !

Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes

er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -

den hastige, hete straalestund, det lykkes

at vække i mig en annen evighet!"

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,

en tydelig mand af kjød, fra taa til top,

kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme

noget, som bare er blik og sind og stemme,

i smertelig angst og anelse løst op!

Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke

dit duftige haar, med haanden din i min -

og øie til øie saan, staar Pan og Psyke

foran et hav af korn, i stjerneskin!

Ønsker meg dette:

Detalj av usynlig novemberlandskap
av Inger Hagerup, 1964.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker mot sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang et sted jeg skulle til. 
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg. 

If we think about culture as the production of intelligible form, then literature might be seen, not as an exceptional imaginary sphere or an after-the-fact reflection, but as an activity central to human making. 
- Susan Stewart, "The State of Cultural Theory and the Future of Literary Form" (1993)

Spørsmålsrunde 2

Nå er det full eksamenstid, og jeg tenkte å ha spørsmålsrunde! Sist var for to år siden. Da svarte jeg på alle slags spørsmål, men jeg tenkte nå at de kanskje kunne være mer litterære. F.eks. ydmyk meg med spørsmål som: Hvilken portugisisk forfatter liker du best? eller Har du lest noen kinesiske romaner i det hele tatt? eller Kan du si meg noe bra poesi fra Kambodsja? eller Hva synes du om The Great Gatsby? Jeg kan ikke komme på en eneste portugisisk forfatter jeg har lest, ingen poeter fra Kambodsja; jeg har ikke lest The Great Gatsby (ennå) og jeg kan kanskje telle på fingrene antall kinesiske romaner (til gjengjeld er en av dem en av mine favorittbøker!). Eller kanskje jeg kan gi noen boktips, helt enkelt og greit, hva er bra å lese i hengekøya, eller hvilken by som er min favoritt litterære by. Eller dere kan spørre om hva som helst, det er greit det også. Jeg elsker trivielle spørsmål og svar. Jeg svarer på spørsmålene i begynnelsen av desember, når siste eksamen er over. Ha en fin november (om dét er mulig) enn så lenge!
sokker

Astrid Lindgren

mio, min
mio












Bildekilde her. 

I dag er det 105 år siden Astrid Lindgren ble født. Jeg leste en gang et sted at da søstera hennes en gang var syk da de var små, hadde Astrid fortalt fortellinger til henne, og noen, som hadde hørt dem, hadde sagt at hun kunne jo bli forfatter, hun, jo, og at hun, Astrid, da hadde sagt med forakt at æsj, nei, det skulle hun ihvertfall ikke bli, det var sikkert og visst! HELDIGVIS skjedde ikke det. Hun ble det likevel.

Bokfrokost lix

glass.
persimon.
knekkebrød med cottage cheese og agurk.
grønn te med sitron.
En panter i kjelleren av Amos Oz. 

Glädjen är en fjäril
Som fladdrar lågt över marken
Men sorgen är en fågel
Med stora, starka, svarta vingar
De bära en högt över livet,
Som flyter nere i solljus och grönska.
Sorgens fågel flyger högt,
Dit där smärtans änglar hålla vakt
Över dödens läger.
- Edith Södergran, 1909

Bokfrokost lviii

sol


The Bluest Eye av Toni Morrison.
grønn te.
riskjeks, speilegg, cottage cheese og selleri.

God helg!

ATHOS I AMERIKA av Jason

Da jeg, for en stund siden (og etter å ha latt meg begeistre av Low Moon og andre fortellinger), fikk greie på at Jason faktisk er norsk (han heter egentlig John Arne Sæterøy), kunne jeg nesten ikke tro mine egne ører. Det er så lite ved seriene til Jason som får meg til å tenke på Norge. Landskapet får meg til å tenke på mindre kjente storbyer i land hvor storbyer ikke er noe spesielt. For eksempel Phoenix. Jeg begynte å tenke på banen vi tok der, ikke til noe spesielt sted, bare for å ta den. Eller den byen de er i i filmen Seven, som de snakker om på en diner mens det regner tett utenfor, og lyset er giftgrønnaktig, og de snakker om at denne byen er kjip, en storby som ikke er noe annet enn en storby, jeg kan ikke huske hvilken, men det understreker jo bare poenget. Og bilde av at de sitter der --den ene er i Gwyneth Paltrows skikkelse-- får meg igjen til å tenke på bildene til Edward Hopper, og det er noe jeg likegodt kunne ha tenkt på i direkte forbindelse med Jason. Det er noe med stemningen, hvordan lyset faller, blikkene. Jeg tenker også på film noir; privatdetektiver og kvinner i røde kjoler og trenchcoats. Den regla. Mange av novellene --ja, for Athos i Amerika er en samling fortellinger-- kunne uten tvil gått under krim-merkelappen, som f.eks. "So Long Mary Ann" og "Den smilende hesten."

I tittelnovellen er det imidlertid ingen tvil om hvilken by det er vi snakker om. New York. Athos, en av de tre musketerene, er på besøk i New York. Men han liker seg ikke så godt blant de store bygningene. Ikke at det gjør så mye, han er på vei tilbake til fransk jord. I mens sitter han i en bar og drikker rødvin og konverserer med bartenderen, som aldri har vært utenfor New York. Athos forteller om hvorfor han dro til Amerika i utgangspunktet, og om den store kjærligheten. Kjærligheten handler det også om i novella "En katt fra himmelen", som handler om Jason selv. Eller, den handler i hvertfall om en serieskaper ved navn Jason. Det får meg forresten til å tenke på en annen biografisk tegneserie jeg gleder meg til å lese, Rocky & Edith. Jeg er jo stor fan av Rocky. Å lese Rocky er som å lese om folk jeg kjenner. Det igjen er akkurat som å se TV-serien Girls. Det er som å kikke på venninnene mine. Slik er det imidlertid ikke med Athos i Amerika. Trivielle gjenkjennelser, nei! Det skjer mystiske ting i Athos i Amerika, og her er ikke vennegjengen, men hardbarka kriminelle, som nevnt en av de tre musketerene, Jason selv, kidnappere og en person uten kropp. Likevel blir det ikke for rart, det er som om situasjonene skal være slik, det er som om alt det spesielle som hender, er normalt. Det får meg til å tenke litt på Haruki Murakami. Jeg glemmer aldri den ene novella i samlingen Etter skjelvet som handler om mannen som kommer hjem til en stor, snakkende frosk i sofaen, som om det liksom er helt normalt med frosker i menneskestørrelse som snakker til deg, for det rare for denne mannen som kom hjem fra jobb, var nemlig ikke frosken i seg selv, men hvorfor han nå satt i nettopp denne stuen. Og denne novella igjen, får meg til å tenke på Kafkas novelle 'Forvandlingen.' Men nok om denne sammenligningen; bortsett fra at alle i Athos i Amerika er dyr, snakkende dyr alle sammen. Men dét er det jo ikke noe mystisk med, bare slik tegneserier (ofte) er. 

Bloggen har vært borte, nå er den tilbake

Bloggen min har i helga vært sporløst forsvunnet. Jeg vet ikke hva som hendte, bortsett fra at det ikke var noe jeg gjorde. Jeg fikk ikke en plutselig angst over hva jeg kan ha skrevet. Jeg har hatt bloggen i over fire år, og det er klart det er ting jeg skrev de første årene som jeg ikke mener nå. Men det var også meg en gang, og folk forandrer seg jo, det er noe alle vet. Jeg fikk heller ikke en toppjobb som tallskvinne for et stort, anerkjent firma og bestemte meg for å slette bloggen fordi en årslønn på syvhundretusen hørtes mer fristende ut enn å være en fri, sur og blakk litteraturblogger. Noen av dere har kanskje ikke merket det en gang. Jeg tenkte bare at jeg heldigvis har lagret en del av tekstene på pc-en min. Og på en harddisk. Jeg har hatt datamaskiner før som blacker ut. Derimot ikke en blogg. (Dette er jo faktisk den første bloggen min.)

Det var bare det jeg skulle si. Ha en fin uke!

(Men jeg kan jo benytte anledningen til å si at jeg finnes flere steder på nett. Romvesen heter jeg på både Twitter og Instagram.)

Prosesser

Vi kjøpte et par boots da høsten var i gang, de var til meg. Jeg gikk rundt i dem i Berlin, de var en smule for varme, eller Berlin var for varm, jeg fikk et råd om å putte salt oppi så de ikke skulle stinke sånn og jeg kjøpte seltin da jeg kom hjem, eller hva det nå heter; jeg trodde det var salt, strødde oppi, og kjæresten min sa: Det der er ikke ordentlig salt! Hvordan kunne jeg vite det, jeg spiser ikke salt, jeg spiser krydder. En gang fortalte biologilæreren, som forøvrig var gourmét (han pleide å dra til Baltikum for å spise trøfler, og en annen gang tok han med oss i skogen bak skolen for liksom å se på sopp og andre skogsvekster, men egentlig så skulle han bare plukke kantareller til seg selv i arbeidstiden), om en del av Afrika som ble kolonisert av europeere på den ene siden og arabere på den andre. Etterhvert ble den ene delen av befolkningen syke, mens den andre ikke ble det. Og svaret på det viste seg at den vestlige delen, de som var kolonisert av europeerne, ble syke fordi de hadde salt i maten, mens den østlige delen ikke ble syke fordi de hadde krydder i maten. Det var kanskje ikke akkurat sånn han fortalte den, men historien har blitt med meg, jeg forteller den til alle som salter maten sin foran meg, eller når jeg lager mat sammen med noen og de spør har du puttet salt oppi og jeg sier nei, for jeg tenker aldri på salt.

Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.

Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.

Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.

Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!

Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.

November always seemed to me the Norway of the year.
- Emily Dickinson

Bokfrokost lvii

Aftenposten K.
riskjeks med Cool Ranch-kesam og agurk.
grønn te med sitron.