MIRAKLENES TID av Karen Thompson Walker

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.

Bokshopping

Denne lista har jeg tatt fra en av mine favorittbokbloggere, Bøker, boller og sukkerspinn.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?
Nei, kjøper nesten ikke bøker.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?
Jeg hater loppiser, men har en kjæreste som digger dem, så jeg kjøper av og til bøker for ti kroner før jeg får fnatt og må få tak i kaffe og kake. Ellers kjøper jeg e-bøker til lesebrettet.

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?
Positive omtaler fra folk hvis smak jeg stoler på (altså tilnærmet lik min egen, eller fra forfattere som har skrevet ting jeg liker).

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?
Oppvekstsromaner, haha. Neida. Men jeg leser nok mest romaner. Og jeg er veldig opptatt av nord-amerkansk litteratur, og for tiden utforsker jeg krim. Nå gikk jeg utenfor sjangerbegrepet og spørsmålet om det, men jeg tror spørsmålet var ment å bli svart på på denne måten.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?
Nye til lesebrettet.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?Circa 30-40 dollar. På e-bøker. Og kanskje en femtilapp på loppiser.

Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?
Nei, for jeg kjøper nesten ikke noe i det hele tatt, så det er ikke så mye å begrense.

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?
Flere måneder! Av og til år!

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?
Billige, men det kommer ann på. Noen bøker må jeg bare ha for enhver pris fordi jeg må lese de NÅ, ikke når de blir billige. Og helst paperback, for de er diggere å bla og brette og skrive i og er ikke irriterende å ha i veska.

DET ER IKKE VÅR, DET ER GLOBAL OPPVARMING av Rune F. Hjemås

Jeg satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

    der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten»

et ord som skilte fornuften fra moralen

for staten har sin egen fornuft

slik kundera skriver at også smerten har

      en fornuft som ikke er fornuftig

men jeg ble avledet av noe annet

for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen

med arabiske skrifttegn og streket under setningen

      «eu har befunnet seg et sted på skalaen

mellom internasjonal organisasjon og stat,

        men er vanskelig å plassere klart»

      jeg feilleste det siste som plassere på et kart

    og likte feillesningen bedre

for det er noe med kart og kalendere

et skille som av og til blir borte

når jeg lengter tilbake, men ikke vet

om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

We have a sane part of our minds and an insane part. We negotiate between those two parts.
– Haruki Murakami

Arme riddere

De verste fagene jeg visste da jeg gikk på grunnskolen var de praktiske fagene. Jeg var aldri særlig praktisk anlagt. Jeg hata sløyd; sagflisstøv i neseborene to skoletimer i strekk, kjedsommeligheten av å pusse med sandpapir og redselen for å skade fingrene -- sløydlærerne manglet en finger eller to, alltid, hver eneste av dem. Jeg lå våken hver tirsdag kveld og grudde meg til morgendagen, de to første timene med sløyd. Ikke var jeg glad i kunst og håndverk heller; husker han jeg var forelska i mobba strikkelappen min, som lagde et stort, stygt hull i det store lappeteppet hele klassen var med i; og symaskinene som aldri ville samarbeide med meg og at jeg alltid måtte rekke opp hånda og spørre om hjelp (en sjeldenhet, noe jeg aldri gjorde i teoretiske fag) samtidig som jeg var redd jeg hadde ødelagt den og kom til å få kjeft. Og maling, jeg hata å male, jeg har mislikt å male siden jeg gikk i barnehagen; alt sølet, spesielt med vannmaling, og misfornøydheten over at fargene ikke ble som jeg ville de skulle være, begrensningen som lå i fargene rød, blå og gul, den alltid stygge grønnfargen jeg fikk ut av gul og blå, den ble aldri min favorittgrønnfarge; og for ikke å snakke om leire og hekling og sølvsmiing, hvor jeg etset fingrene mine i et eller annet stoff og det klødde og klødde. Gym er et kapittel for seg selv. Det beste med å være ferdig med skolen, er å aldri ha mer gym. Hver gang jeg tenker på at jeg aldri mer skal være med på en gymtime, blir jeg glad i hele sjela. Det er som en enorm byrde har lettet fra skuldrene. Hver gang jeg trenger å se lyst på livet, tenker jeg bare på at jeg aldri, aldri, aldri mer skal ha en gymtime i mitt liv. Å, halleluja.

Og så var det heimkunnskap. Et fag jeg hata så mye at det hendte jeg feiket på meg sykdom for å slippe. Jeg løy til min mamma, som egentlig nok skjønte det når jeg var syk eller ikke, men alltid lot det passere for det måtte virkelig være noe fælt når jeg løy på meg at jeg var syk.

Jeg hadde matallergier da jeg var liten og hadde med meg melding i meldingsboka om det til lærenen, som fnøs av det, det kunne ikke være sant, men det var sant, jeg tålte ikke sitrusfrukter, kylling, gulrøtter, nøtter. Han trodde bare at jeg var vrang og ikke ville smake. En gang skulle jeg lage brun saus, men den ble hvit. Den hadde samme smak som den brune, men det var feil farge, jeg måtte lage en ny. Og så husker jeg at hun ene heimkunnskapslærenen gjorde noe som var så jævla urettferdig at jeg nesten begynte å grine. Jeg husker ikke hva det var, men det var så jævla urettferdig. Kanskje fordi jeg gjorde alt galt. Jeg gjorde alltid alt galt i heimkunnskap. Jeg var helt ubrukelig. Stakkars de som var på gruppa mi. Jeg fikk ikke lov til å røre i bakverket. Kanskje når det var på tide å rulle bollene (men etterpå kunne alle se hvilke jeg hadde rulla).

Alle andre digga heimkunnskap, men jeg hata det. Jeg ville helst regne matte og skrive stil. Jeg ville heller lese nynorsk og gjøre forsøk og undersøke hypoteser i natur & miljø, lese om den kalde krigen og Cuba-krisen og om U- og V-daler og erosjon. Jeg ville heller pugge alle Europas hovedsteder og engelske gloser. Jeg ville tilogmed heller pugge tyske uregelmessige verb enn å ha heimkunnskap og gym. Å, herregud, så utafor jeg var i praktiske fag. Jeg følte meg som en loser. Det var så vanskelig. I ettertid har jeg skjønt at mye av det vi lærte i heimkunnskapen var nyttig, men jeg fikk det ikke med meg. Da jeg flyttet sammen med kjæresten min gjorde jeg ting på kjøkkenet som var helt ute av det. Det var så mange enkle, elementære ting jeg ikke visste. Jeg visste f.eks. ikke at man skulle sile melet når man baker. Det står jo aldri i noen oppskrifter! Hvordan skulle jeg vite det?!, sa jeg. Det er noe alle vet!, sa han. Ikke jeg.

En gang tegnte heimkunnskapslærenen, en middelaldrende dame, tre brødskiver på tavla. På den første tegnte hun ikke noe på brødskiva. Det var en brødskive uten smør. Heimkunnskapslæreren sa: Denne brødskiva er veldig sunn, men ikke noe god å spise. Den midterste brødskiva hadde litt smør på seg. Litt bedre å spise enn den første, og nokså sunn fortsatt. Den tredje brødskiva tegnte hun masse smør på. Hun sa: Denne brødskiva er kjempegod å spise, men veldig usunn. Jeg hadde knapt spist smør i mitt liv, for smør var noe av det ekleste jeg visste. Jeg begynte ikke å like smør før jeg var godt over tjue. Ja, det er ikke før nylig at jeg har begynt å smøre smør på kuvertbrød til fiskesuppa, og det er de eneste gangene jeg spiser smør. Jeg fortalte historien om heimkunnskapslærenen med forferdelse etterpå. Tenk at folk likte smør på brødskiva! Og så så mye! Det gjorde stort inntrykk på en spinkel jentunge.

Noe annet som også gjorde inntrykk var da jeg fant ut hva den gule greia i midten av tolvøres var laget av. Jeg som hele tiden hadde trodd at det var en eggeplomme. Og så var det ikke det, det var vaniljekrem! Og da kunne jeg plutselig spise den likevel, for det var ikke egg (egg var og er fortsatt noe av det ekleste jeg vet). Å, nam!

Men uansett hvor mye jeg hata heimkunnskap, så klarte jeg å lære noe. Det finnes nemlig et unntak. Jeg lærte meg å lage arme riddere. Jeg syntes det var så godt at jeg begynte å lage det hjemme. Senere fant jeg ut at det er det samme som french toast. Jeg lagde det flere ganger, blanda en miks av egg, melk og sukker og helte over skiver av loff i stekepanna. At det var ok å lære å lage arme riddere i heimkunnskapen når pommes fries var bannlyst, skjønte jeg ikke, for jeg visste jo at lyst brød og sukker ikke var noe sunt. For om jeg aldri ble noe særlig flink med gjøremål på kjøkkenet, så var jeg ganske god på ernæringslære. Kilojoule og kcal og forskjellen på enkle og doble karbohydrater og umettet og mettet fett og transfett og hvordan alt sammen funket inni kroppen.

Jeg tenkte på de arme ridderne her en søndagskveld da kjæresten min bestemte seg for å lage arme riddere da han så hva vi hadde: en kartong melk, egg og en halv loff som vi kjøpte i en nærbutikk på Hortemo. En søndagsåpen nærbutikk på Hortemo! Den hadde ikke en gang et navn jeg husker, for den var ikke med i en kjede! Vi kjørte forbi og måtte rett og slett besøke den, for butikker uten kjedenavn er svært eksotisk for oss som aldri har bodd på landet. Den hadde tilogmed en dør inn til en videobutikk med 18-årsgrense! Det var spennende. Vi kjøpte loff og skiver med ost før vi kjørte videre. Senere spiste vi arme riddere, med marmelade med hylleblomst i, og blåbær- & bringebærsyltetøy, mens jeg hadde en blåbær- og morellpai i ovnen. For jeg kan lage pai nå, den ble ikke så verst. Jeg lærte det av meg selv, det var jo ikke så vanskelig.

Iain Banks, sci-fi og vepsefabrikker

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi. 

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen.

Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

PS: Forøvrig dukket denne bloggposten opp på min bloglovin senere samme dag som jeg leste Walking on Glass (etter bærplukking og smoothie, det var det vi skulle ha bananene til): Sci Fi for Non-Sci Fi Readers! For et sammentreff! Det må være noe mer enn tilfeldigheter. Noen vil at jeg skal lese sci-fi. Jeg kan forøvrig nevne at The Age of Miracles av Karen Thompson Walker allerede ligger i bokstabelen min. Øverst faktisk! Det kan heller ikke være noen tilfeldighet! Hjelp, tenk om . . . !

Sommerrapport 3

Henger på Kilden under Supersonic Live.

Innvendig arkitektur på Kilden.

Kjæresten min spiller ute på Supersonic Live.

Siden forrige sommerrapport har jeg sett The Amazing Spider-Man på kino (har vært forelska i Peter Parker siden jeg så den første filmen sommeren for ti år siden), spist alle markjordbærene på Odderøya, bada i Fevik & lunsja på Apotekergården i Grimstad (jeg er jo tross alt en østlending, i hvertfall på papiret og av slekt), spist softis med sjokoladetrekk i Lillesand, bakt morellpai, bakt blåbærpai, passet katten og tatt inn posten mens mamma og pappa er på ferie, løpt bymarka rundt (17-18 km omvei fra Ravnedalen til Eg og deretter hjem), vært på Supersonic Live på Kilden, hvor jeg bl.a. så First Aid Kit (det var kjempebra og nå hører jeg på Emmylou hele tiden, å, for en fin sang!), Sivert Høyem og Sharon Van Etten, og nesten ikke lest noenting bortsett fra Babettes gjestebud av Karen Blixen, og så begynte jeg nylig såvidt på Iain Banks Walking on Glass. Forventningene er høye etter fantastiske og drøye The Wasp Factory.

Filologen

En gang i juni kom Filologen 02/12 ut og jeg fikk et eksemplar i posten fordi jeg hadde en tekst på trykk i det. Så kom det en lang tid hvor jeg ikke kunne finne det, men under en biltur nå nylig, hvor vi kjørte oss vill i Fevik, fant jeg det i kartrommet. Jeg tenkte derfor jeg skulle vise det fram nå. Teksten Ikke alles tid finnes også et annet sted her på bloggen. Filologen er forøvrig et tidsskrift for Humanistisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og dette nummeret er viet til skjønnlitterære tekster.

Ett år

 
Bildekilde: h-avis.

Bokfrokost xlix

fra hagen

morellpai (som jeg har laget heeelt selv, fra scratch!, jeg har tilogmed plukket morellene selv, fra hagen, før fuglene fikk gjort det denne gangen).
Babettes gjestebud av Karen Blixen.

Der er ingen voldsommere hensynsløsere, selvkjærligere Lidenskap enn Kunstnerens. Den kjenner ikke Grændser, Ret eller Synd. Den griber etter sin Lysts Maal med Gigantarme, fordi den troer den har et Gudehjerte. 

- Henrik Wergeland

Sommerrapport 2

Et av de sykt få bildene av kjæresten min og jeg.

Den siste uka som har gått har jeg feiret 60-årsdag, spist rægår & spiralloff i parken, besøkt kolonihagene på Kongsgård, gått opp på Prekestolen, løpt den gamle postveien over Groheia (som, for de som ikke liker å løpe, anbefales som sykkeltur), spist jordbær med fløtesaus og hjemmelaga oreokake på jobb, bada i sjøen og brent meg på brannmaneter (jeg følte jeg var med i et real life Pacman-spill), lest Strindberg på bussen, vært sammen med kjæresten min i 4 år og drukket øl på Fiskebrygga. Veldig kristiansanssommer, og jeg liker det. Det gjør ikke noe at været er litt labert (det regner i hvertfall ikke). De to siste somrene har jeg tilbragt i utlandet, så dette har jeg savnet. Nå forbereder jeg meg på å logge meg inn på Samordna opptak den kommende uka og finne ut hva høsten bringer. Jeg er spent! Kanskje skal jeg kjøpe meg en sykkel også, det har jeg ikke hatt siden min forrige ble stjelt i totusenogseks, under Quartfestivalen, enten under nachspiel en, nachspiel to eller nachspiel tre, jeg vet ikke. Jeg var der jo ikke. Tjallabais!

Kjæresten

This is my boyfriend går ikke når jeg skal presentere kjæresten min på engelsk, for han er ikke en boyfriend, han er en mann på godt over tretti, og jeg er heller ikke en girlfriend, hans girlfriend, for en mann på godt over tretti er ikke sammen med ei jente. Jeg er så gammel nå at jeg liker best å tenke på meg selv som en ung kvinne, ikke ei jente, og dessuten sier mødrene til barna sine: Slutt med det der, ellers blir dama bak disken sint, og jeg blir forlegen for jeg blir ikke sint på barn, muligens irritert, men ikke sint, og i hvertfall ikke under denne episoden, for jeg var i godt humør, det er tiden for godt humør, selv om det er hva noen vil kalle en laber sommer; lite sol, mye grått (uten at det nødvendigvis betyr regn), ikke helt de høyeste temperaturene, men jeg liker den likevel, sommeren, finner masse å gjøre selv om det er litt grått ute og bare femten grader. Det var en forfatter som sa at å kjede seg var en fornærmelse mot en selv, og jeg sa meg enig, selv om det av og til hendte inntil da at jeg kjedet meg, men etter det kjedet jeg meg aldri mer, for det ble for dumt, så enig var jeg.

Dette er min forlovede er også en setning som ikke går an; jeg har aldri sagt den, for jeg hater ordet forlovede, når jeg hører folk omtale kjærestene sine som deres forlovede, tenker jeg det høres ut som om noen vil skryte over hva som kommer til å skje, som om det å være gift er mer gildt enn å «bare» være sammen (jeg leste en gang at gifte par er mindre deprimerte enn par som bare er samboere fordi sistnevnte lever i en større usikkerhet, men samtidig leste jeg også en gang en undersøkelse om at par som ikke er gift har mer sex enn par som er gift*), eller det er uthult og tomt, et ord som ikke rommer mening lenger etter at jeg har støtt på så mange som sier de er forlovet, men ikke vet når de skal gifte seg, eller de sier de er forlovet, men ikke skal gifte seg (det siste der har jeg bare hørt om hos par i den ytterste periferien av min bekjentskapskrets, så dumme mennesker kjenner jeg heldigvis ikke godt); eller de er forlovet, men skal gifte seg tretti år inn i fremtiden, da er det ikke nødvendig å deklamere at man er forlovet, synes jeg, det høres bare ut som om de må forsikre alle oss andre om at forholdet deres holder stand, ja, det holder stand og det er ekte kjærlighet, men siden vi ikke gidder å gifte oss, må vi bevise det ved å si at vi er forlovet. Hvis det holder slik stand, hvorfor ikke bare holde det for dere selv? Hvorfor si så mye om det i det hele tatt, hvorfor ikke bare være sammen? Og apropos det, så er det et annet ord jeg heller ikke liker, et ord som jeg synes er like ille som forlovede, og det er samboer. Jeg har bodd sammen med kjæresten min i tre år og aldri tatt ordet i bruk, aldri; det vrenger seg i hele meg bare på tanken av å bruke det ordet; folk som sier jeg har en samboer, grøss! Tenk at noen velger å bruke det ordet når de skal omtale kjæresten sin, det mennesket som man har valgt å leve sammen med! Samboer, hele ordet stinker av usikre kvinner som fikk barn da de var altfor unge og som bare har tatt inn den første mannen som gadd inn i huset sitt fordi de ikke orket tanken på å leve uten en mann lenger; eller noe lignende, ja, ordet samboer får meg generelt til å tenke på forhold som er inngått mellom mennesker ikke fordi de har så veldig lyst til å leve sammen akkurat de to, men fordi alternativet, å leve alene, er kjipt, ja, et forhold som er innstiftet med et ønske om å ha det komfortabelt, ja, la oss bli samboere for det er mye billigere å lage én middag for to enn to middager for to, om du skjønner; et forhold basert på fornuft, komformitet, rasjonalitet, alle de ordene, noe som er nøye overveid, vi kom fram til at dette var lurt, vi vil bo sammen fordi det lønner seg.

Ikke at jeg ikke liker at noe lønner seg, det er klart det er billigere å dele leien på en ettromsleilighet sammen med en, enn å dele leien på en toromsleilighet sammen med en venn, en man ikke sover med, to som har samme lelilighet, men hvert sitt rom, men jeg vil ikke gå rundt og si at det er det jeg har, en samboer, for det er ikke det jeg først og fremst har, det jeg først og fremst har er en kjæreste; han jeg er sammen med er min kjæreste, det er det beste ordet, han er meg kjær, og vi har bodd sammen i tre år og jeg fridde en gang, men orker ikke tanken på bryllup (tanken på å lage bryllup gjør meg helt stresset, jeg vil heller gjøre andre ting, lese en bok f.eks.), vi er ikke samboere eller forlovede, vi er kjærester. Av og til hender det jeg kaller ham min mann, det er noe jeg har fra engelsk, det har ingenting med det man sier når man er i et ektepar å gjøre, kone og mann, jeg sier det bare fordi han er en mann og han er «min» (i gåsetegn, fordi man kan faktisk ikke eie noen), det er kanskje ukorrekt språkbruk, de som er gift ville kanskje irritere seg over det, si at det er feil, at jeg måtte ha holdt meg til kjæreste, eller kanskje sagt samboer (men det nekter jeg, som sagt, å si), som om de hadde enerett på ordet mann i det hele tatt, som om det er et ord man må være priviligert til for å bruke, alle de (heterofile) kvinner som er gift. Men språket, som lever sitt eget liv i meg, mener noe annet.

*Videre kunne denne undersøkelsen fortelle at de som hadde aller mest sex, var de som ikke var i et par i det hele tatt.

Prekestolen

 Her en dag gjorde vi noe jeg har tenkt lenge på at jeg har lyst til å gjøre: å dra til Prekestolen! Vi spratt opp fra sengene grytidlig (vel, noen spratt opp, andre måtte dra seg opp), pakket ryggsekkene med rundstykker, rislunsj, bananer, epler, kaffe, sjokoladekjeks og Walters mandler, og kjørte avgårde til Vestlandet. Så gikk vi opp i et landskap som egentlig bare må oppleves selv. Det eneste litterære jeg kan si i dette innlegget, er at vi etterpå kjørte på Obstfeldervegen på vei til en bensinstasjon. Senere spsite vi Smash-boller på Shell, dét var en skuffende opplevelse (men den eneste skuffende opplevelsen).

Steder i Kristiansand #6: Kolonihagene på Kongsgård

Her en dag, på en av de sjeldne varme sommerdagene, tok vi oss en tur til kolonihagene på Kongsgård. Hver søndag i sommer har de nemlig åpent for folk som ikke bor der. Jeg har bodd i Kristiansand nesten hele livet, men hadde aldri vært der før. Jeg visste faktisk ikke om dette stedet før for to år siden. Så da var det ikke bare min kusine fra Indonesia som var turist, men vi andre også, i vår egen by.

bær
Rips. 
krem

vafler

bær igjen
Stikkelsbær.
brøgspot.no/2012/07/steder-i-kristiansand-6-kolonihagene-pa.htder-i-kristiansand-6-kolonihagene-pa.

Tørkede epler som vi kjøpte på det lille markedet ved et av hjørnene mellom stiene.

 energi

Solcellepanel.
strøm

Mange fuglekasser i kolonihagene. Siden folk ikke bor der fast, er det sikkert ikke mange katter der. I motsetning til f.eks. hagen til mamma og pappa, der bor det en sadist av en katt. Bare i dag hadde han visst bitt av hodet på en fugl og en mus. Jeg så det ikke det, jeg ble fortalt det, men jeg har sett ham drepe en mus før. Da brukte han først en time eller noe bare på å "leke" litt med den, deretter skadet han den litt for så å "leke" enda litt til med den, og så til slutt spise den opp. Han kunne lett bare drept den med en gang, men det gjorde han ikke. Han måtte ha det litt morsomt først. Dette bevitnet jeg med gru en gang mens jeg hørte på radio og malte garasjen og tenkte at man kan jo ikke blande seg inn i naturens gang, og apropos dét, naturen, jeg har alltid tenkt at dyr bare dreper i enten selvforsvar (for seg selv eller flokken sin) eller for å skaffe seg mat, men etter å ha sett på katten tror jeg ikke lenger det. Han dreper for moro skyld, det er jeg helt sikker på.

 ssss

En slange oppå et av takene.
boa

What would be so wrong with arranged marriages? There the coldness was put in the parents' hearts right up front rather than grown later, so unpleasantly, in the hearts of lovers.
- Tassie i A Gate at the Stairs av Lorrie Moore

Bokfrokost xlviii

fro
grønn te.
kirsebæryoghurt og müsli.
Gjennom natten av Stig Sæterbakken.

URAK av Marco Demian Vitanza

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.