Om å kle på seg

I dag var det søndag og jeg stod i garderoben og skiftet til hverdagsklærne mine da jeg la merke til at kvinnen ved siden av meg tok på seg en kvapsete joggebukse. Jeg la merke til at jeg tenkte: skal hun virkelig ha på seg det? Hvordan kan hun gå med noe sånt? Jeg ser folk med joggebukser på stadig vekk, og kanskje tenker jeg den samme tanken hver gang jeg ser det, uten at jeg dveler ved den, som jeg gjorde denne dagen. Jeg tenkte at hvis jeg hadde tatt på meg en sånn bukse etter å ha løpt og svømt, så hadde jeg ikke merket at jeg hadde brukt formiddagen på å løpe og svømme. Jeg hadde følt meg som en slappfisk i stedet. Å treffe en venn på kafé, som jeg gjorde like etterpå, kunne jeg ikke gjort i et sånt plagg. Og jeg hadde i hvertfall ikke klart å sette med ned ved arbeidspulten for å lese heller, ikledd et slikt plagg.

Jeg kjenner folk som kan gjøre litt av hvert når de står opp om morgenen, uten at de har skiftet til ordentlige klær først. Jeg kjenner folk som skriver innleveringsoppgaver ikledd silkemorgenkåpe eller pysjbukser. Det klarer ikke jeg. Jeg står opp, steller meg og kler på meg. Før det har skjedd, skjer det ingenting. Jeg spiser ikke en gang frokost før jeg har fått på meg ordentlige klær. Det spiller ingen rolle hvor mange mennesker jeg skal møte i løpet av dagen; om det er hele skolen, syv mennesker, bare én eller ingen: jeg kler på meg uansett.

Klær skaper folk. Tar jeg på meg en joggebukse, eller forblir jeg i sovetøyet, er det som om hele hjernekapasiteten blir borte. Det er litt som tenkehjelmen til Peter Smart, bare motsatt. Han tar en fuglekasse på hodet, så tenker og knaker det oppi der og han finner opp en ny oppfinnelse. Når jeg er kvapsete kledd og ser ut som en dass, føler jeg meg som en dass. Jeg føler meg dårlig. Ikke dårlig som i kvalm, ikke helt frisk etc., men dårlig som i noe nedgradert, det gjør noe med selvfølelsen. Hvordan skal jeg klare å skrive noe bra, gjøre noesomhelst bra, når jeg ikke en gang kan kle meg bra? Det er som om jeg blir stigmatisert av joggebuksa. Det samme gjelder andre. Jeg klarer ikke å ta folk som går i joggebukse seriøst. Hvorfor skal jeg høre på noen som går i joggebukse? Har de så dårlig smak i klesveien, har de sikkert dårlig smak ellers også. Joggebukser får meg til å tenke på white trash. Det får meg til å tenke på forfall, på uintelligente mennesker, fast-food, tv, sofasliting og det som verre er. Det er så enkelt å ta på seg noe annet, noe skikkelig. Så hvorfor lar folk være?

Da kjæresten min og jeg bodde sammen, måtte jeg få ham til å love meg én ting, og det var at han aldri under noen omstendigheter skulle gå i joggebukse. Jeg kunne ikke leve sammen med noen som gikk i joggebukser. Jeg får frysninger av det. Å ta på seg joggebukser er å melde seg ut. Jeg leste en gang et essay av Stig Sæterbakken som handlet om akkurat dette. Han skrev at det å kle seg i joggebukse, selv om man bare er hjemme med den man lever sammen med, uansett hvor lenge man har vært sammen/gift, er det samme som å ikke ha respekt for dette andre mennesket. Jeg nikket meg enig og var glad for at det fantes flere som tenkte det samme om kvapsete joggebukser som meg.

Så hva mener jeg med ordentlige klær? Jeg mener ikke at man må fjonge seg sånn hver dag. F.eks. sminker jeg meg aldri, kanskje to ganger i året. Jeg går tilogmed ut på byen uten å sminke meg. Jeg går nesten aldri med smykker, kanskje en ring av og til. Jeg grer aldri håret. Ikke er jeg spesielt opptatt av mote. Jeg leser ingen moteblader. Jeg kjøper nesten aldri klær. Og så videre. Men det finnes et minimum. I mitt tilfelle er det svarte jeans/bomullsbukser og (blå) skjorte eller en svart genser. Det er ikke spesielt fjongt, ikke særlig kreativt heller, men det er ordentlig og viser i hvertfall et skille mellom seng, søvn og alt som hører den verden til, mot dagen, våkenheten, produktiviteten og alt på den andre siden.

(Ytterklær er en annen historie. Du ser aldri meg i allværsjakke. Når jeg tenker meg om, så er jeg kanskje litt snobbete. Det tok lang tid før jeg turte å vise meg i tursko andre steder enn i skogen/på fjellet. Eller i joggesko uten å jogge. Flip-flops o.l. har jeg aldri vært borti.)

Bøkene jeg leste i september

POESI
1. GOD MORGEN OG GOD NATT av Nils-Øivind Haagensen

PROSA
2. ALBERTE OG JAKOB av Cora Sandel
3. THE AWAKENING av Kate Chopin
4. KADDISH FOR ET IKKE FØDT BARN av Imre Kertész
5. MAMMA ER EN COUNTRYSANG av Cathrine Evelid

SAKPROSA
6. EVIG SØNDAG av Linnéa Myhre
7. THE NARRATIVE OF THE LIFE OF FREDERICK DOUGLASS, AN AMERICAN SLAVE av Frederick Douglass

DRAMA
8. A RAISIN IN THE SUN av Lorraine Hansberry
9. MÅKESPISERE av Cecilie Løveid
10. NOKON KJEM TIL Å KOMME av Jon Fosse
11. SEMMELWEIS av Jens Bjørneboe
12. VÅR ÆRE OG VÅR MAKT av Nordahl Grieg

--

DEN BESTE BOKA
Når jeg ser på denne lista, er det ingen av bøkene som utmerker seg som klare kandidater. Det var ingen bøker som (for å være pretensiøs) rørte i dypet av min sjel denne måneden. Sykt nedtur. Jeg leser jo fordi jeg vil oppleve nettopp dét. Tror jeg må lese noe Lorrie Moore snart for å gjøre noe med det. Men nå er det snakk om hvilken som var best, og da er det jo bare snakk om en sammenligning med de andre, og i så fall trekker jeg fram Alberte og Jakob av Cora Sandel. Den likte jeg såpass godt at jeg kunne tenke meg å lese de to andre bøkene om Alberte.

DEN KJIPESTE BOKA
Definitivt Mamma er en countrysang. Jeg forstår virkelig ikke hva som har skjedd i forlaget. Hvordan kunne det der bli utgitt? Det er ikke litteratur bare fordi det er en bok.

Tilværelsen

Det lukter taco i oppgangen når jeg går nedover trappene i støvlene mine. Jeg er på vei til en venn som nesten er min nabo, hun har flyttet til et hus rundt svingen. Jeg treffer på to gutter i trappa. Han ene har på seg en militæruniform som jeg aldri har sett før, i hvertfall ikke i virkeligheten, kanskje på film (eller tv). Vi gir hverandre nikk. Jeg har med en luftmadrass og en luftpumpe. Jeg er tørst, men har drukket masse vann, vet ikke hvorfor jeg fortsatt er tørst. Det regner ikke når jeg kommer ut, det er bare vått på asfalten. Vi tar en røyk på en benk når jeg kommer. Hun forteller hva hun har gjort. Jeg forteller hva jeg har gjort. Jeg har skrevet fire sider om meningsløsheten, kjærligheten, likegyldigheten. Hun har bodd i telt. Vi sitter på en regnjakke mellom oss og benken, den lukter bål og pølser av den. Det er mørkt ute, rundt oss, og det er høst. Jeg koker vann når jeg kommer hjem og drikker det med sitron oppi. Jeg rydder en tallerken fordi det ser ut som den skal velte fra stabelen med bøker den ligger oppå. Jeg skrur på en vekkerklokke, for i morgen skal jeg sykle og trene. På en lørdag. Så skal jeg lese mer. Jeg er på etterskudd, og jeg er ikke på etterskudd. Jeg ser på verdensklokken på telefonen. Oslo, sier den, ti på tolv. Jeg vil se klokken et annet sted i verden. Jeg ser på klokken i Albuquerque i USA. Der er klokken ti på fire på dagen. Jeg ser for meg sandfarger mot klar blå. Jeg lagrer tiden i Albuquerque sånn at den ligger framme sammen med Oslo. Lana del Rey synger om at det er sekstini millioner stjerner i Mississippi. Jeg husker på at jeg må lese DuBois i morgen. Det begynner å regne igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør.

Lykkelige er de som er sultne, for de skal bli mette!
(Luk 6:20-21, Matt 5:3,6)


Ja, sannelig. Tar dette bokstavelig, jeg. Er jeg sulten, kan jeg spise, og mat er det beste jeg vet <3

[...] Hendene er også kalde... det er en sykdom som kommer av mangel på ... 
   (Det banker på døren) 
... mangel på. Av mangel. En mangelsykdom.
- Fra Cecilie Løveids Måkespisere

En helg i Amsterdam, del 1

En av fløyene på hotellet vi bodde på het nesten Victoria Winge. Norges fineste dame.
rep

Vi drakk kaffe på et bakeri hvor det jobbet en finne som vi snakket svensk med.
ko


Og spiste valnøttbrød med fårepølse, pinjekjerner og blåmuggost.
nam

Vi gikk en tur i gatene og stoppet for å kjøpe én bit sjokolade til hver.
konfekt

Det gjorde vi flere ganger.

jo

En av bitene var et pinnsvin av hvit sjokolade fylt med nougat.

pi

Denne kåpen veier minst fem kilo.
sau

På streif langs kanalene.
gate

sand

Rosa klinebenk.
sitte

ro

Rosa innkjøring forbudt-skilt. 
farge

JFK.
klister

or

Hodeskalle.

sk

Anne Frank. Litterært alibi for dette innlegget: ja, jeg har lest dagboka hennes.

j

Har derimot ikke lest så mye i Bibelen. 
bare jobs

Gøy ord.

brile

I vinduet hos øko-slakteren. 

ku

Ost.

j

Å krysse gaten i Amsterdam er ekstremsport.
h


Nemo Science Center sett fra en kanalbåt. Fin.

We have brains to wonder 'why'.
- Richard Dawkins

Annerledessøvnen

Jeg sitter på toget og leser en New York Times-artikkel om søvn, søvnvaner, om den åttetimers nattesøvnen, som kanskje ikke er den beste måten å sove på likevel, åttetimerssøvnen som står der nesten som et kategorisk imperativ, som kjæresten min alltid maste om da vi bodde sammen. Du kan ikke stå opp så tidlig, da får du ikke nok søvn. Jo, jeg trenger ikke mer. Jeg kan godt leve på 5-6-7 timer med søvn, så hvorfor skal jeg gidde å sove i 8, likesom bare for å sove etter en norm. Hvis jeg kan klare meg med lite, hvorfor ikke? Så mye som det er å gjøre, sier jeg ikke nei takk til 2-3 "ekstra" timer.

En venninne av meg, som nettopp har flyttet til byen, spurte meg om vi skulle begynne å lese og drikke kaffe sammen. Hun jobber i utelivsbransjen og jeg tenkte meg med en gang at hun hadde en annen døgnrytme enn meg og at forslaget hennes ville bli vanskelig å utføre i praksis. Ja, vi kunne spise frokost på den bokkaféen rett rundt hjørnet der hvor du bor, sa jeg. Hvor tidlig står du opp? Hun svarte ti-tiden og jeg sa at jeg stod opp halv syv hver dag, kanskje tidligere, men aldri senere, og at jeg i ti-tiden alltid befant meg på forelesning, og så gikk hele planen hennes i vasken. Hun spurte så om når jeg la meg. Jeg sa at jeg la meg i tolv-tiden. Hun sa at da sov jeg ikke nok. Der var åttetimersmafiaen igjen. Jeg sa jo.

Jeg forstår ikke hvorfor folk prøver å si til meg at jeg ikke sover nok. De ville aldri sagt det hvis de ikke hadde visst at jeg sov så lite. Jeg går ikke rundt med mørke ringer rundt øynene og er irritabel. (Det siste der er jeg fra før av, det er en del av min utålmodighet.) Jeg forsover meg aldri. Jeg kommer ikke for sent. Jeg synes det å kommentere søvnmønsteret mitt havner i samme kategori som å kommentere andre folks spisevaner. Du spiser for lite, du sover for lite. Å kommentere matvanene mine er riktignok noe kjæresten min også gjør stadig vekk, og det er skikkelig irriterende. Men vi har levd sammen og delt kjøleskap og matbudsjett. Når alarmen min ringer, hører også han den.

I helga var jeg på vitenskapssenteret Nemo i Amsterdam, et vitenskapsmuseum for barn, men dog, jeg leste at tenåringer trenger ni timer med søvn, at åtte var vanlig for voksne, men at det fantes mennesker som klarte seg fint på fem-seks. Jeg følte meg litt mindre som en freak. Jeg tok et bilde og sendte det til kjæresten min. Litt etterpå sendte han meg en link til artikkelen om søvn. Rethinking Sleep. Kravet om å sove åtte timer sammenhengende hver natt skaper insomniacs og storforbruk av sovepiller. Fordi folk tror at det er det de må. De stigmatiseres til å tro at de er trøtte mennesker og at noe er galt når de ikke får sovet åtte timer hver natt, når det egentlig er helt ok å ha andre søvnvaner. Man kan ha first sleep og second sleep. Istedenfor å sove åtte timer sammenhengende hver natt, kan kan fordele søvntimene utover dagen og f.eks. sove en halvtime midt på dagen og våkne uthvilt og mer klar til resten av dagens oppgaver enn om man ikke hadde sovet den halvtimen. Alle som jobber hos Google har denne muligheten, for de har skjønt det. Spanjolene har skjønt det for lenge siden. Jeg tenker: for en strålende idé! Jeg kan stå opp halv syv, lese, og når jeg står overfor en oppgave som trenger å soves på, kan jeg bare ta en halvtimes nap i tolv-tiden og så er problemet låst! Fantastisk!

Fra før av er jeg fan av powernaps. Fem minutter søvn over en benk på lesesalen gjør faktisk underverker. Jeg kan sitte lenge og lese og gjespe og være ukonsentrert før jeg omsider likesom gir meg selv lov til å sove i fem minutter, og etterpå er alt alltid så mye bedre. Jeg er ikke lenger trøtt og føler meg mye klarere i toppen. Jeg burde bare ha latt meg selv sove i fem minutter med en gang. Jeg burde gjøre det til en vane. Og forlenge det til en halvtime hvis det virkelig gir så mange fordeler som artikkelen viser til. Håper bare jeg ikke begynner å snorke.