ATHOS I AMERIKA av Jason

Da jeg, for en stund siden (og etter å ha latt meg begeistre av Low Moon og andre fortellinger), fikk greie på at Jason faktisk er norsk (han heter egentlig John Arne Sæterøy), kunne jeg nesten ikke tro mine egne ører. Det er så lite ved seriene til Jason som får meg til å tenke på Norge. Landskapet får meg til å tenke på mindre kjente storbyer i land hvor storbyer ikke er noe spesielt. For eksempel Phoenix. Jeg begynte å tenke på banen vi tok der, ikke til noe spesielt sted, bare for å ta den. Eller den byen de er i i filmen Seven, som de snakker om på en diner mens det regner tett utenfor, og lyset er giftgrønnaktig, og de snakker om at denne byen er kjip, en storby som ikke er noe annet enn en storby, jeg kan ikke huske hvilken, men det understreker jo bare poenget. Og bilde av at de sitter der --den ene er i Gwyneth Paltrows skikkelse-- får meg igjen til å tenke på bildene til Edward Hopper, og det er noe jeg likegodt kunne ha tenkt på i direkte forbindelse med Jason. Det er noe med stemningen, hvordan lyset faller, blikkene. Jeg tenker også på film noir; privatdetektiver og kvinner i røde kjoler og trenchcoats. Den regla. Mange av novellene --ja, for Athos i Amerika er en samling fortellinger-- kunne uten tvil gått under krim-merkelappen, som f.eks. "So Long Mary Ann" og "Den smilende hesten."

I tittelnovellen er det imidlertid ingen tvil om hvilken by det er vi snakker om. New York. Athos, en av de tre musketerene, er på besøk i New York. Men han liker seg ikke så godt blant de store bygningene. Ikke at det gjør så mye, han er på vei tilbake til fransk jord. I mens sitter han i en bar og drikker rødvin og konverserer med bartenderen, som aldri har vært utenfor New York. Athos forteller om hvorfor han dro til Amerika i utgangspunktet, og om den store kjærligheten. Kjærligheten handler det også om i novella "En katt fra himmelen", som handler om Jason selv. Eller, den handler i hvertfall om en serieskaper ved navn Jason. Det får meg forresten til å tenke på en annen biografisk tegneserie jeg gleder meg til å lese, Rocky & Edith. Jeg er jo stor fan av Rocky. Å lese Rocky er som å lese om folk jeg kjenner. Det igjen er akkurat som å se TV-serien Girls. Det er som å kikke på venninnene mine. Slik er det imidlertid ikke med Athos i Amerika. Trivielle gjenkjennelser, nei! Det skjer mystiske ting i Athos i Amerika, og her er ikke vennegjengen, men hardbarka kriminelle, som nevnt en av de tre musketerene, Jason selv, kidnappere og en person uten kropp. Likevel blir det ikke for rart, det er som om situasjonene skal være slik, det er som om alt det spesielle som hender, er normalt. Det får meg til å tenke litt på Haruki Murakami. Jeg glemmer aldri den ene novella i samlingen Etter skjelvet som handler om mannen som kommer hjem til en stor, snakkende frosk i sofaen, som om det liksom er helt normalt med frosker i menneskestørrelse som snakker til deg, for det rare for denne mannen som kom hjem fra jobb, var nemlig ikke frosken i seg selv, men hvorfor han nå satt i nettopp denne stuen. Og denne novella igjen, får meg til å tenke på Kafkas novelle 'Forvandlingen.' Men nok om denne sammenligningen; bortsett fra at alle i Athos i Amerika er dyr, snakkende dyr alle sammen. Men dét er det jo ikke noe mystisk med, bare slik tegneserier (ofte) er. 

Bloggen har vært borte, nå er den tilbake

Bloggen min har i helga vært sporløst forsvunnet. Jeg vet ikke hva som hendte, bortsett fra at det ikke var noe jeg gjorde. Jeg fikk ikke en plutselig angst over hva jeg kan ha skrevet. Jeg har hatt bloggen i over fire år, og det er klart det er ting jeg skrev de første årene som jeg ikke mener nå. Men det var også meg en gang, og folk forandrer seg jo, det er noe alle vet. Jeg fikk heller ikke en toppjobb som tallskvinne for et stort, anerkjent firma og bestemte meg for å slette bloggen fordi en årslønn på syvhundretusen hørtes mer fristende ut enn å være en fri, sur og blakk litteraturblogger. Noen av dere har kanskje ikke merket det en gang. Jeg tenkte bare at jeg heldigvis har lagret en del av tekstene på pc-en min. Og på en harddisk. Jeg har hatt datamaskiner før som blacker ut. Derimot ikke en blogg. (Dette er jo faktisk den første bloggen min.)

Det var bare det jeg skulle si. Ha en fin uke!

(Men jeg kan jo benytte anledningen til å si at jeg finnes flere steder på nett. Romvesen heter jeg på både Twitter og Instagram.)

Prosesser

Vi kjøpte et par boots da høsten var i gang, de var til meg. Jeg gikk rundt i dem i Berlin, de var en smule for varme, eller Berlin var for varm, jeg fikk et råd om å putte salt oppi så de ikke skulle stinke sånn og jeg kjøpte seltin da jeg kom hjem, eller hva det nå heter; jeg trodde det var salt, strødde oppi, og kjæresten min sa: Det der er ikke ordentlig salt! Hvordan kunne jeg vite det, jeg spiser ikke salt, jeg spiser krydder. En gang fortalte biologilæreren, som forøvrig var gourmét (han pleide å dra til Baltikum for å spise trøfler, og en annen gang tok han med oss i skogen bak skolen for liksom å se på sopp og andre skogsvekster, men egentlig så skulle han bare plukke kantareller til seg selv i arbeidstiden), om en del av Afrika som ble kolonisert av europeere på den ene siden og arabere på den andre. Etterhvert ble den ene delen av befolkningen syke, mens den andre ikke ble det. Og svaret på det viste seg at den vestlige delen, de som var kolonisert av europeerne, ble syke fordi de hadde salt i maten, mens den østlige delen ikke ble syke fordi de hadde krydder i maten. Det var kanskje ikke akkurat sånn han fortalte den, men historien har blitt med meg, jeg forteller den til alle som salter maten sin foran meg, eller når jeg lager mat sammen med noen og de spør har du puttet salt oppi og jeg sier nei, for jeg tenker aldri på salt.

Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.

Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.

Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.

Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!

Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.

November always seemed to me the Norway of the year.
- Emily Dickinson

Bokfrokost lvii

Aftenposten K.
riskjeks med Cool Ranch-kesam og agurk.
grønn te med sitron.

Bøkene jeg leste i oktober

PROSA
1. FUGLANE av Tarjei Vesaas
2. IRR! GRØNT! av Dag Solstad
3. ILDFUGLEN av Hedda R. Robertsen
4. JENNY av Sigrid Undset
5. KALLET - ROMANEN av Hanne Ørstavik
6. MENNESKET OG MAKTENE av Olav Duun
7. BARTLEBY, THE SCRIVENER av Herman Melville
taylor
SAKPROSA
8. HVIS JEG FORSVINNER, SER DU MEG DA? av Kristine Getz
9. RETT VEST av Morten A. Strøksnes
10. ANSWERED PRAYERS av Truman Capote
swift
DRAMA
11. DEATH OF A SALESMAN av Arthur Miller

TEGNESERIE
12. JAG ÄR DIN FLICKVÄN NU av Nina Hemmingsson
13. LAIKA av Nick Abadziz
--

DEN BESTE BOKA
Fuglane, som jeg har gjenlest. Første gang jeg leste den var jeg seksten og det var den samme følelsen og stemningen jeg fikk nå. Ellers, av bøker jeg ikke har lest før: Rett vest av Morten A. Strøksnes. Jeg hørte rykter om at han i disse dager er ute med Tequiladagbøkene, en reiseskildring fra Mexico, Texas og New Mexico. Den gleder jeg meg veldig til å lese. Elsker Texas, elsker New Mexico, elsker Mexico, elsker tequila! I tillegg likte jeg både Death of a Salesman og Jenny godt, gren jeg litt på slutten av Laika, og ble positivt overraska over Hanne Ørstavik. Så må jeg heller ikke glemme at jeg hadde noen fine litteraturopplevelser med 'levende bøker' på biblioteket. Alt i alt en god lesemåned ser jeg! Lite å klage på. 

DEN KJIPESTE BOKA
Jag är din flickvän nu av Nina Hemmingsson. Ok at hun gjør et godt portrett av et deprimert menneske, men jeg liker ikke at portrettet av et deprimert menneske går hånd i hånd med mannshat. Jeg kan ikke fordra mannshat. Vent, nå er jeg ulogisk. Valerie Solanas i Drömfakulteten er jo mannshater og ikke akkurat et lykkelig, tilfreds menneske, det betyr jo langt i fra at jeg misliker boken. Det er jo en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Der faller mitt argument for hvorfor jeg ikke liker Jäg är din flickvän nu. Jeg tror kanskje det er fordi Valerie Solanas ikke finner seg i noe, mens hovedpersonen i Jag är din flickvän lar seg "undertrykke". Hun klager over ting som at hun må sitte på fanget til gutter som hun treffer, eller at hun må barbere seg under armene o.l., men... hvem er det som tvinger henne til det? Hvis hun hater de tingene så mye, hvorfor lar hun ikke bare være? Hvis det er dét som gjør henne så sint (og det tror jeg når jeg leser denne tegneserieromanen), så føler jeg ingen sympati for henne. Jeg synes bare hun er patetisk. 

Høst i Berlin

I fjor på denne tiden av året var kjæresten min og jeg i Berlin. Jeg postet noen innlegg om turen i ettertid, men i fare for at det skulle bli too much, lot jeg være å poste det siste bildeinnlegget jeg lagde. Nå er det lenge siden jeg har snakket om Berlin, så jeg tenkte jeg skulle poste det innlegget. Her er det:

Etter at vi hadde vært på DDR-museet satte vi oss i en elvebåt på Spree. Der drakk vi Glühwein mit Schuss. Det er varm rødvin med krydder og sprit. Serveringsmannen spurte meg på tysk hvilken Schuss jeg ville ha og gav meg flere alternativer, men det eneste alternativet jeg skjønte hva han sa var rom, så jeg sa bare Rom, bitte! (Ikke at det gjør noe, jeg elsker rom, det er jo favorittspriten min.) Jeg tror kanskje det er litt gløgg med vin-ish, men jeg vet ikke for jeg har aldri smakt gløgg med vin. I hvertfall, så drakk vi Glühwein mit Schuss og kikket på neue und alte Berlin mens vi hørte guiden snakke på tysk.

Vi tok noen bilder.

Her er Humboldt Box.

Vi tok bilde av noen heisekraner. Heisekraner er noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av høsten. Høsten er også noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av en togstasjon. Store, tyske togstasjoner er også noe av det fineste jeg vet.

Under en bro på Spree.

Vi tok bilde av piletrær.

Og en vegg hvor det så ut som plantene ikke vokste oppover dem, men var malt på.

Vi møtte en annen elvebåt. Den vi satt på hadde bare én etasje.

Vi så en ugle!

Og vi så en helt svart trailer med påmalt, rød arabisk skrift og lurte veldig på hva for en trailer det var.

Vi så en mann i en liten båt.

Vi så en isbjørn på en båt.

Gjett hvilken by! Aten? Nei, Berlin!

Gjett hvilken by! Paris? Nei, Berlin!
kako

En annen dag var vi på det tyrkiske markedet og spiste tyrkiske pannekaker og nylagde børek (vi så på når de lagde dem). Etterpå spiste jeg hjemmelaget Pfefferminze und Banane-eis. Peppermynte er det beste jeg vet!

Vi så en kuppel.

Og tok bilde av oss selv fordi jeg mente det var synd at vi nesten ikke hadde noen bilder av oss sammen.

Vi så på tog og trikk.

Her er jeg på Humboldt Universität på kvelden.

Vi så en politibil fra Los Angeles, som så litt malplassert ut i et høstdekket Kurfürstendamm sammen med en haug tyske biler. Det er jo sommer hele tiden i LA, og ingen kjører vel Mercedeser og BMW-er der.

Levende bøker

Tidligere i høst skrev jeg en oppgave om Herman Melvilles langnovelle Bartleby, the Scrivener: A Story of Wall Street. Med andre ord ble jeg godt kjent med den. Jeg bestemte meg derfor for å låne den som levende bok på biblioteket. For der, på Bergen bibliotek, har man den siste uken kunnet gå i en skranke og låne en "levende bok", dvs. et menneske som har lært seg hele bøker utenat.

Så, jeg lånte Bartleby, the Scrivener, og vi satte oss i et hjørne av biblioteket og hun begynte å fortelle, som om det var hun som var bokas førstepersonsforteller. Og det var imponerende, og ikke minst en fin opplevelse. Jeg la merke til ting i novella jeg ikke hadde tenkt på før. Og jeg, som hater lydbøker fordi jeg blir så rastløs av dem, satt helt i ro og bare lyttet for en gangs skyld. Det er sjelden kost. Etterpå fikk jeg lyst til å låne enda en "levende bok", kanskje jeg går og låner Kjell Askildsens Thomas F's siste nedtegnelser til almennheten (som også er et verk jeg har et nært forhold til) i morra, eller/og Truman Capotes Answered prayers på lørdag. Til alle som befinner seg i Bergen for tiden, kan jeg bare anbefale dere å gjøre det samme. Det er mulig i to dager til!