ATHOS I AMERIKA av Jason

Da jeg, for en stund siden (og etter å ha latt meg begeistre av Low Moon og andre fortellinger), fikk greie på at Jason faktisk er norsk (han heter egentlig John Arne Sæterøy), kunne jeg nesten ikke tro mine egne ører. Det er så lite ved seriene til Jason som får meg til å tenke på Norge. Landskapet får meg til å tenke på mindre kjente storbyer i land hvor storbyer ikke er noe spesielt. For eksempel Phoenix. Jeg begynte å tenke på banen vi tok der, ikke til noe spesielt sted, bare for å ta den. Eller den byen de er i i filmen Seven, som de snakker om på en diner mens det regner tett utenfor, og lyset er giftgrønnaktig, og de snakker om at denne byen er kjip, en storby som ikke er noe annet enn en storby, jeg kan ikke huske hvilken, men det understreker jo bare poenget. Og bilde av at de sitter der --den ene er i Gwyneth Paltrows skikkelse-- får meg igjen til å tenke på bildene til Edward Hopper, og det er noe jeg likegodt kunne ha tenkt på i direkte forbindelse med Jason. Det er noe med stemningen, hvordan lyset faller, blikkene. Jeg tenker også på film noir; privatdetektiver og kvinner i røde kjoler og trenchcoats. Den regla. Mange av novellene --ja, for Athos i Amerika er en samling fortellinger-- kunne uten tvil gått under krim-merkelappen, som f.eks. "So Long Mary Ann" og "Den smilende hesten."

I tittelnovellen er det imidlertid ingen tvil om hvilken by det er vi snakker om. New York. Athos, en av de tre musketerene, er på besøk i New York. Men han liker seg ikke så godt blant de store bygningene. Ikke at det gjør så mye, han er på vei tilbake til fransk jord. I mens sitter han i en bar og drikker rødvin og konverserer med bartenderen, som aldri har vært utenfor New York. Athos forteller om hvorfor han dro til Amerika i utgangspunktet, og om den store kjærligheten. Kjærligheten handler det også om i novella "En katt fra himmelen", som handler om Jason selv. Eller, den handler i hvertfall om en serieskaper ved navn Jason. Det får meg forresten til å tenke på en annen biografisk tegneserie jeg gleder meg til å lese, Rocky & Edith. Jeg er jo stor fan av Rocky. Å lese Rocky er som å lese om folk jeg kjenner. Det igjen er akkurat som å se TV-serien Girls. Det er som å kikke på venninnene mine. Slik er det imidlertid ikke med Athos i Amerika. Trivielle gjenkjennelser, nei! Det skjer mystiske ting i Athos i Amerika, og her er ikke vennegjengen, men hardbarka kriminelle, som nevnt en av de tre musketerene, Jason selv, kidnappere og en person uten kropp. Likevel blir det ikke for rart, det er som om situasjonene skal være slik, det er som om alt det spesielle som hender, er normalt. Det får meg til å tenke litt på Haruki Murakami. Jeg glemmer aldri den ene novella i samlingen Etter skjelvet som handler om mannen som kommer hjem til en stor, snakkende frosk i sofaen, som om det liksom er helt normalt med frosker i menneskestørrelse som snakker til deg, for det rare for denne mannen som kom hjem fra jobb, var nemlig ikke frosken i seg selv, men hvorfor han nå satt i nettopp denne stuen. Og denne novella igjen, får meg til å tenke på Kafkas novelle 'Forvandlingen.' Men nok om denne sammenligningen; bortsett fra at alle i Athos i Amerika er dyr, snakkende dyr alle sammen. Men dét er det jo ikke noe mystisk med, bare slik tegneserier (ofte) er.