knekkebrød med gulost.
knekkebrød med lokal brunost (nei, egentlig ikke; den var lokal da jeg spiste den i Bergen, ikke lenger så lokal nå som jeg har tatt den med meg til Kristiansand).
skogsbærsmoothie med ekstra mye bjørnebær <3 <3 <3
Bokvennenen 1/12 (som forøvrig har en dritkul forsidetegning av Strindberg, digger det).
[...] if we do what we like, we always do what is good for us. Doctors and wise men may object, but let us leave doctors and wise men to their own dismal philosophy. For ourselves, who are ordinary men and women, let us return thanks to Nature for her bounty by using every one of the senses she has given us.
-Virginia Woolf
nystekte rundtsykker.
kremost naturell.
agurk.
kaffe.
vann.
mango.
avocado.
salat.
et gammelt Hjemmet-blad som vi fant liggende og hvor vi leste om Sossen Krohg og hennes superutsvevende liv som faktisk gjorde at jeg fikk lyst til å lese selvbiografien hennes Hekletøy med store hull. Sykt fin dame som var sammen med barnebarnet til Christian Krogh (som jeg løy på meg under muntlig eksamen i norsk på videregående at jeg hadde lest; ungdomssløvsinnet gjorde at jeg aldri rakk å lese Albertine enda den var på særmemnet mitt) i femtifem år, som hun møtte på en utkledningsfest utkledd som blomsterpotte mens han, Guy Krohg (halvt fransk, seff), var utkledd som en sultan, mens hun, Sossen, fortsatt var gift med en annen (ektemannen bare: whatever), og så ble hun og Guy gift, helt til han døde, selv om de (eller kanskje nettopp derfor?) hadde elskere på si begge to. Skikkelig romantisk!
Siden det er påskeferie og ypperlig anledning til å lese bøker (på enten hytta, i hagen eller ved en solvegg i byen) og jeg ikke leser noe særlig krim, tenkte jeg at jeg skulle anbefale noen gule bøker. Med andre ord blir det anbefalinger av litt av hvert som ellers ikke har noe særlig til felles annet enn fargen.
Aller først og skikkelig opplagt og aktuelt i disse dager, er Tore Renbergs Kompani Orheim. Den beste boka om Jarle Klepp spør du meg. Mye bedre enn både Charlotte Isabel Hansen og Mannen som elsket Yngve. Og fra en bok som har blitt til film til en annen: Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi. Digger filmen, digger boka. Kjempemorsom. Glemmer aldri gutten som er innestengt i pipa.
En annen bok av en finskspråklig forfatter, som også er gul, er Baby Jane av Sofi Oksanen. Sterk bok om to jenter i Helsinki som knapt forlater huset de bor i og selger brukte underbukser for å tjene til livets opphold. Jeg har tidligere skrevet om boken her.
Fra Finland til Sverige: Kristian Lundbergs Yarden, om vikarbyråarbeidere på kaia i Skandinavias skumleste by, Malmø. Apropos lasermannen, her slenger jeg inn en filmanbefaling, den danske filmen Skytten fra 1977. Uansett, vikarbyråer er djevelens verk.
Fra Sverige til Norge: Coveret til Ruth Lillegravens Mellom oss er gult og så fint at da jeg leste boka måtte jeg av og til stoppe opp bare for å kikke på det. Det er et lite kunstverk som godt kan ligge på benken med tomme kaffekopper til du setter deg ned igjen. Også er den jo en god bok. I mai i fjor skrev jeg om leseropplevelsen.
Deler av handlingen i Mellom oss tar oss med til Sør-Amerika, mens Victoria Durnaks Deep shit, Arkansans foregår i Nord-Amerika. Jeg-personen er på besøk hos besteforeldrene sine i Arkansas. Også denne bokas cover digger jeg. Rosa ørkenlandskap. Vel, anyways, Deep shit, Arkansas er en roman-ish greie full av referanser til populærkulturen og det digger jeg. Ikke fult så mange referanser til populærkulturen er å finne i Frode Gryttens Bikubesong, men de er nå der. Morissey. Jeg trenger vel ikke å skrive noe mer om denne boka.
Tre gule novellesamlinger til: Miranda Julys No One Belongs Here More Than You ('Something That Needs Nothing' er favorittnovella mi), Kjell Askildsens Samlede noveller og Haruki Murakamis Etter skjelvet. I sistnevnte er novella om froskemannen min favoritt. Når jeg tenker på det som har gjort sterkest inntrykk i meg hos Murakami, så er det denne novella om froskemannen. En annen bok som handler om vesener jeg ikke helt skjønner, er Humle & Honning av Pål H. Christiansen; en liten, kjempefin bok om kjærligheten som er lest på nulltid. Skal du lese én (gul) bok denne påsken, kan du godt velge denne.
Foretrekker du noe annet enn romaner, kan jeg foreslå Joe Saccos korte grafiske roman War's End om krigen i Bosnia, og diktboka Hvorfor er jeg så redd? av Nils-Øivind Haagensen. Eller hva med en barnebok? Aimee Sommerfelts Veien til Agra, den leste jeg hundre ganger da jeg var liten. Hadde egentlig glemt den, men bokelskere.no minte meg på den da jeg scrollet meg gjennom bøkene jeg hadde lest for å se hvilke som var gule (selvfølgelig gjorde jeg det slik, jeg husker da ikke hvordan covere ser ut på egenhånd).
Mens vi befinner oss i andre verdensdeler vil jeg også anbefale Thornton Wilders The Bridge Over San Luis Rey. (Den leste jeg faktisk da jeg fysisk befant meg i en anne verdensdel i fjor sommer.) I denne veves flere menneskers liv inn i hverandre etter at de alle går på en hengebro over et stup og denne ryker (slapp av, dette er ikke en spoiler, hele boka begynner med ulykken på broen).
I Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta faller folk på en annen måte. Ingen faller i Siri Hustveds Sommeren uten menn, men jeg anbefaler den likevel. Selv falt jeg i søvn da jeg leste Jon Fosses Jente i gul regnjakke fordi den var så jævlig kjedelig og alt som stod i den var bare 'Ja', 'Nei' og 'Kanskje.' Denne anbefales aboslutt ikke. Lar du den bli igjen på biblioteket, skal du nok få en god påske.
10. PINK SMOG: BECOMING WEETZIE BAT av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ Her har jeg skrevet om Pink Smog tidligere.
11. DIRTY THINGS av Stig Sæterbakken ¤ ¤ ¤ ¤
En samling essays. Liker stilen og estusiasmen over Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker, for det er en bok jeg også er svært begeistret for. Essayene jeg likte bedre enn de andre essayene, var Pynt dere! (jeg er skikkelig enig, det er forbudt å gå med joggebukser i vårt hjem) og Jorda er flat. Etter å ha lest Pynt dere! måtte jeg forresten se litt på musikkvideoen til Gwen Stefanis '4 In The Morning'.
12. ANLEGGSPROSA av Tina Åmodt ¤ ¤ (¤)
Jeg leser med stor glede spalten Tina Åmodt har i hvert nummer av Vinduet, Samtaler med sysselsatte, hvor hun skriver om mennesker med forskjellige yrker, fortalt i førsteperson. Det var pga. disse tekstene at jeg begynte på Anleggsprosa. Første gang jeg leste om Anleggsprosa var i et intervju i NyTid, men da stod det også at hun hadde gått på skriveskole, og jeg hadde ikke lest noen av tekstene hennes i Vinduet ennå, så det fristet med andre ord ikke å lese Anleggsprosa, selv om temaet var interessant nok. For bokens tema, en byggeplass og menneskene som jobber der, er interessant, jeg vil lese om det, men Anleggsprosa er og forblir bare kjedelig. Jeg skjønner at hun skriver om en heisekran, men jeg ser ikke for meg akkurat denne heisekranen selv om hun beskriver den, så hvorfor beskrive den i det hele tatt? Beskrivelsene er dårlige, og jeg blir heller ikke særlig kjent med menneskene på arbeidsplassen, tross det at bokens førstepersonsforteller ikke er fra et vikarbyrå, men fast ansatt.
13. DEN GUDDOMMELEGE KOMEDIE av Dante ¤
Én stjerne. Jeg er fullstendig klar over dens innflytelse på verdenslitteraturen (eller skal vi si den vestlige litteraturen?), men fy faen så jævlig kjedelig det var å lese den. Jeg måtte belønne meg selv med en sjokolade etter hver side lest. Neida, jeg gjorde ikke det, da hadde jeg blitt smelltjukk for boka er bare enda tjukkere. Jeg er glad den er over.
14. DET DYREBARE av Linn Ullmann ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Fin og sår bok med et flott persongalleri hvor alle menneskene sees forskjellig fra etter hvem som ser på dem. Vemodig er boka også. Dette er den første Linn Ullmann-boka mi, og det skal sikkert og visst ble flere. Jeg likte denne boka kjempegodt, selv om jeg er litt usikker på avslutningen av den (men det betyr likevel ikke så mye).
kaffe.
vann.
rosa grapefrukt.
honningmelon.
brød med røkt makrell.
brød med ost.
Fædrelandsvennen (hvor jeg bl.a. kunne lese om Cornelius Jakhelln og hans nominasjon til Sørlandets litteraturpris; en pris jeg forøvrig hadde tenkt til å gå på Kristiansand folkebibliotek og stemme til, men som jeg nå har funnet ut at jeg ikke kan gjøre likevel fordi jeg rett og slett bare har lest én av de nominerte bøkene, nemlig Gunstein Bakkes Maud og Aud, og den likte jeg jo alldeles ikke.)
søndag 1. april 2012
The first lie Julio told Emilia was that he had read Marcel Proust. He didn't usually lie about reading, but that second night, when they both knew they were starting something, and that that something, however long it lasted, was going to be important, that night Julio made his voice resonant and feigned intimacy, and said that yes, he had read Proust, at the age of seventeen, one summer, in Quintero. At that time no one spent their summers in Quintero anymore, not even Julio's parents, who had met on the beach at El Durazno, who went to Quintero, a pretty beach town now invaded by slum dwellers, where Julio, at seventeen, got his hands on his grandparents' house and locked himself up to read In Search of Lost Time. It was a lie, of course: he had gone to Quintero that summer, and he had read a lot, but he had read Jack Kerouac, Heinrich Böll, Vladimir Nabokov, Truman Capote, and Enrique Lihn, and not Marcel Proust.
That same night Emilia lied to Julio for the first time, and the lie was, also, that she had read Marcel Proust.
- Fra Alejandro Zambras Bonsai
PS:
Les denne boken, les, les, les! Den er så sykt fin, fin, fin.
