Der vi ikke er - det som ligger utenfor

Vi møtes ved kaffemaskinen, matematikklæreren og jeg, hun spør hva jeg skal når jeg er ferdig med dette, "når du blir stor" sier hun på spøk, og jeg svarer jeg skal studere bioteknologi, og hun sier: På UiA da?, og jeg svarer nei, på NTNU, som om jeg allerede vet det, og jeg sier jeg gleder meg, for det gjør jeg jo, gleder meg til å lære nye ting, til å bli noe; gleder meg til å dra et nytt sted, et sted hvor det ikke regner hele tiden, mens kaffekoppen sakte fylles med espresso fordi jeg ikke klarte å finne knappen for vanlig kaffe, som kanskje tyder på at jeg er trøtt og at espresso er riktig valg likevel. Det er den dagen jeg forsover meg, blir sovende for lenge fordi jeg glemte å skru på alarmen på telefonen, men har likevel god nok tid til å komme meg til skolen tidsnok, det er bare det at jeg pleier å stå opp så mye tidligere, pleier å spise frokost sakte, lese, ordne matpakke, helle kaffe på termos selv om jeg noen ganger når jeg drikker av den tenker at jeg kanskje drikker for mye kaffe, kanskje jeg burde drikke mer vann, fordi jeg ser rundt meg i klasserommet, ser at det er flere som har vannflasker på pultene enn kaffekopper og termoskopper, det er noe annet enn på universitetet; kaffekopper overalt; og i pausene, som varte et kvarter, gikk folk i kantina og stilte seg i kø; kaffe skulle de ha, kanskje også noe å spise. Gå over plassen omgitt av den gule murbygningen, en firkant midt i, gå over den, over grusen, i regnet, fordi det regna alltid, det gjorde det; kjøpe kaffe, liten til ti kroner fordi jeg raskt lærte meg at en stor var for mye, gav meg skjelven, kaffekvalme, kaffekvalme som er den verste kvalmen, mye verre enn å være alkoholkvalm; når man har drukket for mye vin eller øl kan man drikke vann, ta en matbit, få litt frisk luft, gå litt, så går det over, men kaffekvalme kan man ikke gjøre noe med, hjelper ikke å drikke vann, hjelper ikke å spise, ingenting hjelper, man må bare vente til den går over.

Og så kjøpte man kaffe som man tok med seg over grusen igjen, tilbake, tilbake til notater og bøker og verdenslitteratur og filosofer og essays om alt dette, om mennesker som forelsket seg, om mennesker som var ulykkelige, om mennesker som så på stjernehimmelen, om mennesker som dro ut i krigen eller flyktet fra den, om mennesker som bygde byer og om mennesker som gikk under i byer; om mennesker som seilte oppover elver, om mennesker som reiste over havet, om mennesker som lengtet etter noe; om mennesker som tok hevn, om mennesker som ville vite alt, og av og til, noen få ganger, om mennesker som var lykkelige, men de var bare bipersoner og kanskje var de ikke så lykkelige likevel hadde vi bare kjent dem bedre, fått anledning til det; ville vi da kanskje akseptert at det å være lykkelig bare er en utopi, forestilling, at det ikke går an og at det å ha det mest mulig komfortabelt i livet ikke er det samme, å ha alt det som alle andre har, for du er ikke som alle andre, du er du.

Er det kanskje derfor jeg ofte ikke klarer å bestemme meg, eller så ofte ombestemmer meg, fordi aller først ønsker jeg at livet skal være slik og slik, jeg legger planer og tenker at sånn skal det være, kanskje fordi jeg har sammenlignet meg med noen andre, mer eller mindre bevisst; kanskje fordi jeg ønsker å vise til noen: se dette er meg, selv om det egentlig ikke er meg, kanskje for å hevde meg, og så, når jeg får tenkt meg om, når jeg lar det synke, har tenkt tanken lenge nok, er den ikke lenger så viktig og jeg tenker hva er poenget, burde jeg ikke heller gjøre det jeg vil, det jeg vil når jeg ikke tenker på meg ved siden av noen andre, når jeg ikke føler jeg må overbevise noen om noe; det er da jeg ombestemmer meg, kanskje for ente gang, og kanskje har jeg allerede sagt A og må gjøre B, men det blir sånn, det bare blir sånn fordi det ikke alltid er så lett å definere seg selv, ikke så lett som man tror.

En dag slår jeg følge hjemover med en kvinne som forteller meg at hun en gang gav opp det hun egentlig ville og ble sykepleier istedet, drakk whisky og ble ulykkelig, for selv om man ikke kan bli lykkelig, kan man jo få det ok, og hva er galt med det. En annen venn av meg sa en gang for lenge siden at hun hatet at folk sa at ting var helt greit, hva skulle man med helt greit, det skulle være bra, det beste. Men hva er det beste, hvor er grensen, når ønsker man over hodet på seg selv. Når ønsker man seg for mye til sitt eget beste, og man må passe på å ikke undervurdere seg selv heller, ende opp etterpåklok: Brukte jeg virkelig tiden på det. (Samtidig er det kanskje nettopp det som har fått deg dit du er i dag, det du vet om deg selv i dag og i morgen.)

Det som var viktig før, vil kanskje siden ikke være så viktig; En dag er det en mann som blir sint på meg fordi jeg har gitt bort skatollet til noen andre enn ham, hadde ikke jeg sagt at han skulle få det? Var det ikke jeg som hadde spurt ham om han ville ha det, som han svarte ja til, ville gjerne ha det, for lenge siden, så lenge siden at jeg trodde han hadde ombestemt seg, ikke ville ha det likevel og derfor gav jeg det bort til noen andre istedet, hvorpå han kontakter meg, spør om han kan hente det da og da, og jeg sier at jeg ikke eier det lenger, er ikke lenger mitt, har gitt det til noen andre, og han blir sint, irritert, sur, kjefter på meg over meldinger, men det får meg ikke til å føle noen ting, han er sint, ok, hva betyr det for meg, ingenting lenger, jeg gidder ikke å svare, trenger faktisk ikke å forholde meg til dette; ting jeg ville brydd meg veldig om før. Faktisk har jeg helt glemt det, det er en bihendelse, noe som forsvinner i alt det andre; i proteinsyntese, ekskursjonsplanlegging, astrofysikk, løping, skirenn, andre mennesker. Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en morgen, en morgen jeg ikke har forsovet meg og allerede har pakket sekken med bøker og matpakke, sitter og leser et skuespill av Sara Stridsberg, Medealand, en gjendiktning av myten om Medea, om Medea som er syk av sorg, som faktisk er syk av sorg, kjærlighetssorg; som nå, mer enn alt, over absolutt alt, ønsker seg fri fra Jason, hun vil bare være helt fri, unnslippe den makten han har over henne, som han naturligvis har fordi et kjærlighetsforhold handler om nettopp makt, makt over den andre; jeg vil gå så langt som å si at maktkamp er en av kjærlighetens bestanddeler, som også Stridsberg sier, sier hele tiden, i alt hun skriver; kjærligheten er å være ufri, å ikke være i stand til å velge helt for seg selv.

Det leser jeg en morgen før jeg går ut, det er en dag hvor det blåser, typisk Sørlandet; det blåser, men det regner ikke, er det fra havet vinden kommer, Skagerrak eller Nordsjøen, som jeg også tenker på i en fysikktime hvor fysikklæreren snakker om Hubble-teleskopet, hvordan de fikk den til å gå i en helt spesielt retning, i en helt spesiell kurs, slik at den oppdaget stjerner der hvor vi før trodde det ikke var noe, ikke hadde sett noe, og av en eller annen grunn bringer det fram i meg nettopp et minne fra Nordsjøen, om en reise i seilskute, hvor jeg stod ved roret og skulle navigere, holde stø kurs, sammen med en annen mann, kanskje mer en gutt, vi var nitten, en jeg var forelska i og skikkelig opptatt av, et menneske som jeg ikke bryr meg noe om lenger, vet ikke hva han driver med og det kan være det samme, vet ikke en gang om jeg er venn med ham på Facebook lenger; også han bare dukket opp i hodet mitt, som en biperson i et annet minne, minnet om at jeg en gang stod på dekk på en seilskute over Nordsjøen midt på natta, ikledd termodress, på vei til Orknøyene, og alt rundt var bare hav og stjernehimmel, vi hadde ennå ikke passert oljeplattformene.

Eller husker jeg feil, hadde vi kanskje allerede passert dem, var vi ikke på vei til Orknøyene, men på vei hjemover, tilbake til Bergen, hvor det var vår og rhododendronen blomstret i den botaniske hagen på Milde, røde, rosa; minner som ikke falmer, men som ikke lar seg plassere i noen riktig rekkefølge, er bare små bruddstykker som dukker opp en gang i blant, midt i en fysikktime, ved siden av noe annet jeg kommer på, noe jeg leste nylig, at forskerne hadde oppdaget et ekko etter det store smellet, hvordan oppdaget de det, hva var egentlig ekkoet, kan vel ikke være lyd, og betyr ikke det at noe har kommet fra et sted og så kommet tilbake, det som jo er ekko, og at universet da har en grense, en ende, at også den tar slutt et sted og utenfor er noe vi ikke vet, noe helt ukjent, eller kanskje et annet univers som ligger inntil vårt, rett utenfor.