I den siste Min kamp-boka er det en beskrivelse av Karl-Oves kones depresjon, hvordan hun en dag bare må ligge over på et psykiatrisk sykehus uten at han egentlig skjønner hvor alvorlig det er; han tror hun bare trenger litt hvile og han passer på barna deres i mens, men så blir hun bare der, hun er ikke klar til å komme hjem og det går opp for ham hvor alvorlig det er at hun er der. Hun, Linda, er virkelig på bunnen. Siden kommer det en beskrivelse av hvordan hun har det når hun er der, etterpå, og når jeg leser andre del av Helioskatastrofen, som handler om når hovedpersonen Anna har havnet på et psykiatrisk sykehus, er det som om jeg har lest det før, i Min kamp. Og JA, jeg vet det, man skal passe seg for å koble karakterer i romaner med forfattere og ekte mennesker, men hvem kan med hånden på hjerte si at de leser Linda Boström Knausgård uten å tenke på Karl-Ove Knausgård, det går bare ikke.Men likevel, at jeg føler jeg har lest om Anna før er ikke nødvendigvis negativt. Mens den deprimerte Linda i Min kamp er en karakter i en annen persons historie, har Anna sin helt egne historie i Helioskatastrofen. Første del handler om Anna som blir funnet og plassert i et fosterhjem. Fosterfamilien er veldig kristne, henger i bedehusmiljøet; jeg begynner straks å tenke på sørvestlandet i Norge, men Sverige har vel et tilsvarende bibelbelte. Anna lærer seg å stå på ski, det er det eneste hun virkelig liker. I menigheten tror pastoren at hun snakker i tungetale. Nabomenigheter kommer langveisfra for å høre henne. Hun blir sett på som spesiell. Men dette slår ikke ut som noe positivt for Anna. Skildringen av Anna er skildringen av et svært ensomt menneske.
Andre del av romanen handler om oppholdet på et psykiatrisk sykehus. Anna er fortsatt et ensomt og deprimert menneske. Boström Knausgård klarer å beskrive dette uten overdrevne vendinger, uten unødvendig staffasje. Det er ingenting som er tragisk og spesielt, for Anna er det bare slik, så utrolig tomt.
Her er et utdrag jeg likte godt:
Faren til Artan var død, og jeg levde. Artan levde og Urban. Faren min levde. Jeg telte de levende og samlet dem inni meg og selv om jeg ikke ville det så ble alt liv jeg hadde inne i meg omfavnet av lyset som brøt fram: Det er ikke mye man kan gjøre med lyset og mørket. Det finnes der og tar den plass det får seg tildelt. Man kan ikke styre over lyset og mørket.
Jeg har likevel ting å utsi på boka. Anna blir funnet og plassert i fosterhjem i en alder av tolv år, plutselig er hun bare der og det som har hendt før er uvesentlig, vi får ikke vite. Faren hennes er forsvunnet, men ganske snart får vi vite at han ble innlagt på sykehuset med akutt schizofreni. Dette skal være en slags henspilling på myten om Atene som ble født voksen og i full rustning ut fra Zevs' panne. Jeg har problemer med å forstå hva forfatteren mener med det. Det er heller ikke noe hun utdyper noe særlig godt, det virker nesten som om hun har hatt en idé som hun ikke har jobbet videre med. Jeg tenker først og fremst på Atene som gudinne for krig og kunnskap, en veldig sterk gudinne som aldri roter seg inn i noe tull, i motsetning til så veldig mange andre skikkelser fra gresk mytologi. Atene er ikke på søken etter noe, ingen bestemmer over henne og hun styrer med en stødig hånd; hun er en veldig stabil skikkelse. Atene har alt på stell, og det kan man trygt si at Anna ikke har. Det eneste de har til felles er en helt fraværende mor. Vi får ikke høre et knyst om moren til Anna. Det er som om hun ikke eksisterer. Det får meg til å tenke at faren er enda viktigere, og jo viktigere han er, jo verre er det at han plutselig er borte. Savner hun noen er det ham.
Det er mulig det jeg plukker på bare er pirk, for alt i alt er Helioskatastrofen en god og interessant leseopplevelse og jeg setter pris på at Boström Knausgård skriver om et alvorlig tema på en så lite pompøs måte som hun gjør. Dog er jeg ikke sikker på om hun har blitt bedre i romanform enn siden sist vi fikk noe fra henne, som var novellesamlingen Grand mal, men ta opp tråden, det gjør hun.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar