KJERRINGER av Helene Uri

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!