Antikvariatet var kirke før. Nå var det en kirke for bøker. Men det er grenser for hvor mange bøker som har tilhørt andre mennesker, man kan bla igjennom uten å bli litt kvalm. Som i det diktet jeg kunne, om hvordan man sitter og pløyer seg gjennom en bok, og så lukker boka og sette den i hylla, og kanskje, siden livet er så kort, så dør man før man rekker å åpne den boka igjen, og sidene i den, de enkelte sidene, innelukket i boka i hylla, ser kanskje aldri dagslys igjen, og derfor måtte jeg gå ut av butikken, fordi innehaveren så rart på meg, fordi jeg gjorde det jeg har begynt å gjøre i alle bokhandler på grunn av det avsindige diktet -- ta en bok ut av hylla og blafre med sidene sånn at alle sammen får litt lys, og så sette den tilbake igjen, før jeg tar ut den neste og gjør det samme, noe som er svært tidkrevende, selv om de ikke later til å ha så mye imot det i antikvariatene som i Borders og Waterstones osv. der de har en tendens til å mislike det hvis man bøyer eller brekker ryggen på nye bøker.
- Fra Jente møter gutt av Ali Smith