Så så jeg The Future, på en dataskjerm, fordi den ikke ble distribuert på kino i Norge. Om katten Paw Paw som Jason og Sophie skal adoptere, og om de to, paret Jason og Sophie, som bestemmer seg for å koble av internettet hjemme hos seg for å heller bruke tid på det de egentlig har lyst til, som å koreografere dans og redde miljøet. Dette er nå en stund siden og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av filmen, bortsett fra at det der med den snakkende katten bare var obskurt og teit, og at jeg generelt bare var skuffet over filmen. Likevel fortsatte jeg å være fan, fordi Me and You and Everyone We Know er en slags den perfekte film, og fordi jeg ved andre gjennomlesning av novellesamlingen No One Belongs Here More Than You likte den mye bedre enn første gang (dét er en trait man ikke skal kimse av, ja, og det faktum at jeg gadd å lese en novellesamling for andre gang), og fordi kunstdugnadsprosjektboka Learning to Love Yourself More er noe av det fineste jeg har vært borti. Derfor bestemte jeg meg for å trykke på kjøpsknappen på amazon.com da den foreslo for meg at jeg skulle kjøpe It Chooses You (snakk for dere selv, jeg elsker amazon til tross for at det er kulturpolitisk ukorrekt), som kom ut allerede i 2011 uten at jeg hadde hørt om den! Før nå.
It Chooses You ble til etter at Miranda July prokrastinerte sånn da hun skulle lage sin andre film (sier man om andre-filmer som med med andre-bøker: "den vanskelige andreboka"?), altså The Future. En dag prokrastinerte hun sånn at hun leste hele PennySavers-magasinet, en slags analog e-bay-ish greie som alle i Los Angeles får i posten hver tirsdag, og det fikk henne til å lure på hvem disse menneskene bak tingene til salgs var. Hvem var så desp etter 10 dollar at vedkommene gadd å rykke inn en annonse for en skinnjakke med den prisen, som forøvrig, stod det i annonsen, ikke var urokkbar, en eventuell kjøper måtte gjerne prute? For å finne ut av det bestemte July seg for å ringe til denne mannen bak skinnjakka og be om å få komme og se på skinnjakka og kanskje gjøre et intervju. Dette sa han gladelig ja til og det ble en så interessant opplevelse at July bestemte seg for å gjøre dette med flere av menneskene bak PennySavers-annonsene, en prossess som til slutt ledet til både The Future og altså denne boken (som forøvrig hvis tekst er ledsaget av de flotte fotografiene til Brigitte Sire, som ble med Miranda July på alle besøkene).
Som sagt, jeg likte ikke The Future, men It Chooses You derimot. Slik leste jeg den: Det hadde blitt sent på kvelden for et A-menneske som meg, jeg skulle bare kikke litt i den, bla litt i den, før jeg la meg, men det endte med at jeg satt oppe til jeg hadde lest over halvparten, og morgenen etter leste jeg den ferdig før jeg forsvant inn i dagen med andre gjøremål, uten at boka forsvant fra meg, uten at menneskene i den forsvant fra meg og uten at jeg helt la fra meg boka; jeg kom tilbake til den, hadde den med meg, kikket litt på bildene igjen, leste noen sider igjen av den som jeg jo nettopp hadde lest, bare fordi det var så fint. Jeg elsker skildringer av all verdens mennesker, mennesker som setter inn annonser i PennySavers for eksempel, slike dagligdagse, bagatellmessige ting, yet: noe ikke alle gjør/gidder. Hvem gjør hva og hvorfor? (En gang prøvde jeg å selge en Nirvana-T-skjorte på e-bay for 5 dollar, det funka ikke, ingen ville ha den, det var noe jeg gjorde da jeg var seksten fordi mulighetene for ellers å tjene penger var begrenset.) Miranda July prøver å finne det ut. Og det er jammen meg mange forskjellige mennesker hun (og Brigitte) møter på sin vei. En av dem hun møter beskriver hun som en mann som gjør at hun tenker at hun "more than anything I wanted to grab the hand of myself at sixteen, and the hand of my future daughter, and run." Det er nemlig ikke bare en haug med eksentriske, søte hverdagshelter hun møter, som den gamle Joe med postkortene han lager for hånd (D.I.Y.!) og skriver til kona seks ganger i året (Valentinsdagen, morsdagen, jul, påske, bursdag, bryllupsdag), eller Dina med alle tatoveringene og den søte datteren som synger en Miley Cyrus-sang for gjestene. Det er langt fra den ene siden av skalaen til den andre, og når boka (eller Miranda July) befinner seg på den ene siden av skalaen, minner It Chooses You mye om Learning to Love Yourself More (som er en bok jeg stadig vekk blar i, og når jeg gjør det, blir jeg alltid på en merkelig måte oppmuntret av at livet stort sett består av trivialiteter).
Nå er det gått flere døgn siden jeg leste boken, jeg har forflyttet meg fra en by til en annen, og selv om jeg ferdigleste den før jeg dro, før jeg, som en annen gammel dame, tok flybussen til flyplassen på Flesland altfor tidlig (jeg engster meg sånn når jeg skal rekke et fly, et tog, en buss, jeg er alltid ute i god tid, i altfor god tid, men på en annen side, gjør det noe? jeg har jo alltid med meg noe å lese), tok jeg den likevel med meg i bagasjen. Som om jeg liksom skulle til å lese den, som om jeg ikke hadde lest den ennå, la jeg den i bagen sammen med jeans og en haug artikler om Virginia Woolf (jeg holder på med en bacheloroppgave); kanskje ville jeg komme til å bla mer i den, vise den til noen (har du ikke skjønt det ennå: jeg anbefaler den), eller om ikke annet, og dette sier jeg ikke ofte, anti-materialistisk anti-boksamler som jeg er: nyte selve boken som ting, som en gjenstand, for det må sies, coveret er det fineste jeg har vært borti siden jeg leste Philip Hoares The Whales - In Search of the Giants of the Sea for omtrent nøyaktig tre år siden; i ruflete og mykt plastaktig materiale ligger den der og ber om å bli tatt på, hjulpet av bilder av katter og tigre, ja, jeg synes simpelthen at boken som gjenstand, ikke bare som litteratur, er så digg, at jeg med fornøydhet, med tid og stunder, etter at den stormende forelskelsen har gått over, kan legge den i bokhyllen, ved siden av en av de fire dvd-ene jeg eier, Me and You and Everyone We Know, og siden, i fremtiden, ta den fram igjen og oppleve også den på nytt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar