torsdag 11. april 2013

Noen snakker om Kjersti

Igjen sitter jeg på en kafé og overhører en samtale mens jeg skummer meg igjennom den (for meg og mitt formål) uinteressante delen av introduksjonen til Shakespeares The Merchant of Venice (det som handler om teateroppsetninger); i dag er det noen som snakker om navnet Kjersti, de synes det er fint og et godt, norsk navn, men hvem er det som heter det egentlig, bare førti år gamle damer (sier han ene), og jeg tenker: JEG kjenner til mange Kjersti-er; en av dem er like gammel som meg, hun tegner de fineste tegningene, av eventyrskikkelser, prinsesser, frosker og bjørner; jeg vet ikke hvor mange flasker vin og hvor mange plater med mørk sjokolade med pistasjenøtter vi har delt, og heller ikke hvor mange kvelder og ettermiddager jeg har sittet hjemme hos henne og snakket om dustete forelskelser og gutter som ikke en gang er forelskelser, men bare gutter; og så er det en Kjersti som jeg hadde som lærer på folkehøyskolen som viste oss dokumentarer og kunstfilmer og som flyttet tilbake til Vestlandet fra Berlin for kjærlighetens skyld; og Kjersti Annesdatter Skomsvold, en av mine favorittforfattere i den norske samtidslitteraturen. Så sa han ene: En av barna mine skal hete Kjersti, og jeg tenkte, med mine fordommer om kjønn; jøss, en gutt som tenker på hva hans fremtidige barn skal hete, eller heller: jøss, en gutt som snakker om hva hans fremtidige barn skal hete med noen andre enn kjæresten. (Hvordan jeg vet at det ikke var kjæresten han snakket til: Han hadde noe tidligere snakket om hvor deilig det var å komme hjem til et varmt måltid hos mamma i forhold til å komme hjem til samboeren, for hun satt bare hjemme og spilte spill når han kom hjem.) Han skulle dessuten oppkalle et av barna etter moren, og en annen etter oldemoren. Så tenkte jeg på at jeg også har visst hva mine fremtidige barn skal hete i en årrekke, hvilket er absurd siden jeg ikke skal ha barn, men kanskje liker jeg tanken på at de finnes inne i hodet mitt, som idéer, at jeg gjør dem en tjeneste ved å aldri la dem bli til, og da er det ikke så absurd likevel.

1 kommentar:

Fivrelden sa...

Jeg gjør også det, samler samtaler. Har flere guttevenner og mange av dem er også klar over hva de vil at ungene skal hete. Så klart kan det endre seg når de får hilse på nurket. For eksempel ble en Ingeborg til Oline. Men i det store og det hele er det merkelig å ha navn klare flere år før man i det hele tatt vet om det blir unger. ;)