Bittersøthet

Det har gått en dag ut i det nye semesteret og jeg har allerede lest en av pensumbøkene ferdig, på tide å skaffe deg et liv, som noen sa til meg i juleferien, ekkoer bak i tankene, men livet, hva faen er livet for noe, og jeg liker å lese, selv om jeg kanskje, ja, ikke bare kanskje, men helt garantert sikkert, leser for mye. Det har de påpekt, flere enn én person. På en side leser jeg for hvorfor skal jeg gjøre noe annet, hvorfor ikke likegodt lese, som en flukt fra alt det andre der ute, det ene er like meningsløst som det andre (så hvorfor ikke lesing); på en annen side leser jeg kanskje for mye om nettopp dette, jeg blir stadigvekk minnet på at det er akkurat slik det er, f.eks. leste jeg nettopp i Min kamp 6:

Alt er der, husene, trærne, bilene, menneskene, himmelen, jorden, men noe er likevel borte, for det betyr ingenting at det er der. Det kunne like gjerne vært noe annet, eller ingenting. Det er den meningsløse verden som ser slik ut. Det går an å leve i den meningsløse verden også, det er bare et spørsmål om å holde ut, og det gjør man om man må. Den kan være vakker, selv om man kanskje undrer på hva den er vakker i forhold til, siden den er alt vi har, uten at det gjør noen forskjell, det bryr deg ikke. Du har ikke festet blikket, du er ikke forbundet med verden, og kan, om alt stilles på spissen, like gjerne forlate den. De forbindelsene som holder deg igjen, som gjør at du likesom raser i lenkene, er knyttet til forventninger og plikt, har med verdens krav til deg å gjøre, og før eller siden kommer du til det punktet hvor du innser ubalansen i at du innfrir alle verdens krav mens verden ikke innfrir dine. Da er du fri, da kan du gjøre som du vil, men det som har gjort deg fri, meningsløsheten, tømmer også friheten for mening. 

Så sånn er det, hvorfor det ene, hvorfor det andre, ingenting spiller noen rolle, døden venter på alle og den er lik for alle som en, så jeg fortsetter som jeg gjør, fortsetter å lese bøkene mine, fortsetter å gå på biblioteket og låne bøker, lese dem, tenke mye på livet, jeg tror jeg tenker mer på verden enn jeg er med i den, ja, det gjør jeg; jeg ser på den, observerer den, og av og til snakker jeg om den og av og til blir det mottatt med kjeft, for hei du, du kan ikke være så dyster, livet er hva du gjør det til, du kan velge det gode og også jeg forstår det litt, jeg vet jo hva det gode er, det gode er: å spise frokoster, gjerne bringebær, tyrkisk yoghurt, müsli og en kanne grønn te; å huske på når middagen er over at hei, nå kan jeg jo drikke kaffe; å gå opp fjell, å være sammen med dyr (spesielt hester); å sanse snøen når den daler ned og når den har lagt seg tjukt på bakken; og på gode dager også å  snakke, samtale; det samme med juninetter. Jeg vet det jo. Men hva er poenget. Knausgård skriver videre at det er det man selv gir mening som betyr noe, men der glipper han for meg, det er ikke sånn jeg tenker, for hva er poenget med å gi noe mening, og så leser jeg videre før jeg går lei og tar fram PC-en og hører på Beach House mens jeg betaler regninger og verden er så jævla prosaisk.