[...]

Hvem var det, sa jeg da vi stod på trikken og han hadde avsluttet en samtale, det var Maria; Maria, sa jeg, kanskje med en forakt i stemmen, en anelse forakt; jeg kunne nemlig se meg selv utenfra, jeg stod liksom med en ekstra meg bak skulderen min, alltid, en som likesom betraktet meg selv og fortalte meg at sånn kan du ikke være, du har ingen grunn til å uttale navnet hennes med den lille undertonen av forakt, for hvorfor, du kjenner henne ikke en gang, hun har alltid vært grei når dere treffes, men du, altså jeg som stod på trikken ved siden av denne mannen som jeg hadde blitt sammen med en gang, uttalte likevel alltid navnet hennes med en viss forakt, en forakt som var der fordi jeg følte en slags sjalusi hver gang jeg tenkte på henne, som mitt andre jeg, mitt betrakter-jeg, alltid sa var ubegrunnet, fordi: hvorfor? Du har ingen grunn til å være sjalu, ok, hun er søt (veldig søt!), men det er jammen meg mange jenter du kjenner, så hvorfor akkurat hun, hvorfor er det akkurat hun du retter din sjalusi mot? Og det jeg-et som stod der på trikken, jeg, jeg kunne aldri svare på det, jeg hadde aldri noe svar på det, og jeg hadde fortalt ham det flere ganger; jeg er så sjalu på Maria, jeg vet ikke hvorfor, for ingenting av det hun har har jeg egentlig lyst på, eller kanskje jeg faktisk har lyst på alt hun er og har, et sted langt inni underbevisstheten og så er jeg sjalu og snakker nedlatende om henne fordi jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke har lyst på noe av det hun er eller har; og han mente ikke så mye om det, bortsett fra at han lo og sa at ingen orker vel å være sammen med henne, hun har ikke styr på noen ting og jeg tenkte inni meg at det har jo ikke jeg heller, det der er en dårlig grunn, og kanskje sa jeg det høyt også, men hva han svarte da husket jeg ikke, ikke der jeg stod på trikken heller, mange måneder etterpå og spurte om de pleide å henge, siden han hadde sagt i telefonen hva han skulle i kveld, en bursdagssammenkomst hos en gammel venn, som om hun hadde spurt (trodde jeg) hva han skulle i kveld fordi hun lurte på om han ville bli med på noe, kanskje en fest, og han sa at de aldri hadde hengt etter at hun hadde flyttet hit, hun har det så travelt, sa han, akkurat som du, hun skal alltid noe; trene, male, danse, og jeg sa: men du vet at hver gang jeg sier jeg skal noe annet til noen, så er det jo nettopp fordi jeg ikke vil være med på det de spør om, hadde jeg hatt lyst til det, hadde jeg ryddet vekk de andre tingene, jeg kan jo trene og lese en annen gang. Ja, jeg vet du gjør det, sa han og smilte av det, som om jeg nettopp hadde innrømmet noe jeg tidligere hadde benektet, jeg fikk i hvertfall den følelsen, før vi gikk av og jeg dro på meg vottene av strikket ull og la merke til at det ytterste rommet på sekken var åpent, noe som fylte meg med en liten skrekk, et blaff av hva har jeg inni den lommen som vil være helt fryktelig hvis noen har tatt det?, selv om jeg visste at smarttelefonen lå i innerlomma av parkasen og at lommeboka lå i dypet av sekken, ikke i ytterlomma; men tanken var kort, et blaff, for fort konstanterte jeg at det bare lå høretelefoner og markeringstusjer oppi, en blå og en grønn; jeg hadde vært på biblioteket og lest om retorikken, og igjen så jeg meg selv utenfra, det jeg-et som stod og betraktet meg selv gjorde narr av meg, se hvordan det har blitt, du bruker dagen din på å lese Roland Barthes og du er ikke en gang sikker på om du har skjønt noenting, har du ikke bedre ting å fylle dagene dine med, likesom fnyste mitt andre jeg, mens jeg som gikk ut av trikken, ut i snøen, var mest opptatt av å komme meg fort inn på Rema 1000 på andre siden av gaten og handle inn til middag.