BRIGHT SHINY MORNING av James Frey

Jeg husker da Crash var filmen alle snakka om, den som handler om en masse liv i Los Angeles som griper inn i hverandre, har en sammenheng, og Bright Shiny Morning handler også om en masse liv i Los Angeles; om tenåringene fra Ohio som har stukket av fra voldelige alkisforeldre; om uteliggeren Joe som bor på et toalett i Venice Beach hvis største glede i livet er en flaske Chablis; superstjerneskuespillerparet oppe i Beverly Hills; immigrantmexicanere, gamle penger, motorsykkelgjenger, caddier, forfylla tenåringsstjerner. Men livene deres involverer seg ikke direkte i de andres, som i Crash, det er ingen sommerfugl som slår et vingeslag på den ene siden, nei, de er knyttet til hverandre bare fordi de bor i samme by, den mest forurensede byen i USA, den med flest folk innlagt på institusjon, den med flest svømmebasseng og flest neseoperasjoner, den med flest gjenger; der hvor hver innbygger i gjennomsnitt har to biler hver, der hvor hver innbygger i gjenomsnitt spiser tohundrefemti taco i året, der hvor de har et banan-museum med over 20 000 banan-relaterte gjenstander. Alt dette og mere statistikk og fun facts til får vi servert av James Frey mellom fortellingene om disse menneskene, som alle virker som om de søker lykken på en eller annen måte. De vil noe alle sammen, og det får meg til å tenke at boka er veldig filmatisk. Crash er nemlig ikke den eneste filmen jeg tenker på når jeg leser, jeg tenker også på Short Cuts. Forskjellen er at fortellingene om familiene i Bright Shiny Morning kan gå over generasjoner, vi får vite hvordan foreldrene til Esperanza kommer seg over den amerikanske grensen og hvordan de blir lovlige immigranter, før Esperanza vokser opp og tar jobb som stuepike hos ei gammel kjerring som tror hun ikke kan engelsk (det er best sånn, så føler hun at hun har overtaket over sine svartbetalte ansatte). For eksempel.

Og kort er poenget da: Jeg har hørt denne historien før. Jeg har sett jeg vet ikke hvor mange filmer om forskjellige liv på samme sted som alle kontrasterer hverandre. Rik - fattig. Lovlig - ulovlig. Heldige - uheldige. Osv. Det er ikke noe nytt. Jeg leste et sted at en av anmeldelsene av denne boka da den kom ut kalte den banal. Jeg er enig. Det er litt banalt og jeg føler ofte jeg sitter og vet hva som kommer til å skje. Jeg har nemlig sett det på film hundre ganger før. På en annen side nøt jeg å lese denne boka. Jeg digget den. Hvorfor digget jeg den? Språket, flyten i språket, hastigheten av den, utelukkelsen av kommaer. Og Los Angeles selvsagt. Jeg blir aldri lei av å lese om Los Angeles. Byen er herlig absurd, så utenkelig og selvmotsigende, så rar og skitten og glamorøs på en gang. Jeg vil ha et stykke av den, og det gir Bright Shiny Morning, selv om den kanskje minner om en Hollywood-film du har sett før.