[...]

På et tidspunkt gikk jeg lei, det var alltid sånn, og jeg visste aldri når det skjedde; at jeg var på noe, en eller annen tilstelning, en fest, en sammenkomst, en middag, noe, og så plutselig ble helt matt og følte for å ikke være der lenger, og det var aldri noe som tydet på det; jeg kunne sitte i en sofa og konversere med folk om hva som helst og det ville være hyggelig og jeg kunne le av ting og fortelle noe som de andre også lo av, mens jeg kanskje sippet til noe vin (i det siste hadde det vært rødvin) eller av og til strakte meg etter noe snacks på bordet (i dette tilfellet en skål med jumbo-oliven); jeg kunne, når jeg gikk tom for drikke i glasset, unnskylde meg og reise meg opp, gå på kjøkkenet og skjenke et nytt glass til meg selv mens jeg der fant meg noen nye å snakke med, og også det ville vært helt greit; eller jeg kunne få lyst på en sigarett og spørre en jeg visste røykte om han eller hun ville bli med ut, og vedkommende ville svare ja, mest sannsynlig, og vi ville gå ut, og kanskje noen flere også, og så stå ute og røyke en sigarett, og hvis samtalen var god kanskje stå der en sigarett til fordi ingen av oss ville bryte opp og gå opp igjen ennå fordi vi likte denne samtalen, og hvis den var riktig god og vi riktig riktig riktig likte denne samtalen, kanskje ta en tredje sigarett før vi følte at nå måtte vi gå opp igjen til de andre; og i gangen der oppe igjen ville jeg kanskje begynne å snakke med noen andre igjen mens jeg tok av meg skoene, for jeg var alltid treigest med å ta av meg skoene, det er alltid noe med mine sko som gjør det, eller med min mangel på mykhet kanskje, som gjør det vanskeligere for meg å bøye meg ned og ta av meg skoene, mangelen på mykhet i kombinasjon med dårlig balanse (hvor kommer den mangelen fra, egentlig), og så ville jeg gå inn til de andre igjen og starte en konversasjon på nytt. For så, plutselig bli fylt av en matthet og ikke lenger klare noen av disse tingene; ikke en trøtthet, for det var ikke dét, ikke av kjedsommelighet heller, ikke av at jeg hadde blitt for full heller, ingenting av det der, men noe annet; en matthet av det hele, en plutselig ikke-lyst, og da kunne jeg av og til bare finne på å gå min vei, selv om jeg visste at det var uhøflig, eller jeg kunne si hadet til verten eller vertinnen, hvis jeg kjente han eller henne godt, før jeg forlot stedet og gikk hjem, som denne gangen; jeg forlot stedet, men vi skulle jo snakke om Knaugård, var det ei jente som sa, jeg unnskyldte meg med at jeg var trøtt, og det var fair enough, for klokken var veldig sent, men jeg hadde følelsen av at nå måtte jeg gå, så jeg gikk, og jeg gikk mens snøen dalte ned, og det var mindre kaldt enn det hadde vært, som det alltid føles når det begynner å snø, vinteren blir mindre kald da, ikke grå og hard, men hvit og myk; og det lyste oransj ned fra gatelyktene, og i lommene hadde jeg en pakke sigaretter og en papirpose med smågodt, og jeg følte meg fram med vottene på etter en bit i papirposen, tok opp en kube med lakrisfudge og tygde på den mens jeg gikk nedover gatene, utenfor utestedene stod horver av mennesker, det var lørdag kveld, snart stengetid på byen; hvem har nachspiel, hvem blir med, eller jeg skal bare hjem, eller jeg blir med denne personen hjem, nei, det gjør du ikke; men det var bare noe jeg så, jeg var ikke med på det, jeg gikk nedover gatene med det tynne snølaget på bakken og hetten trukket over hodet og spiste biter av smågodt, en etter en forsvant innholdet i papirposen mens jeg gikk hjemover og tenkte kort at jeg burde være redd for dette, det er mørkt, jeg er kvinne og går alene rundt i Oslo midt på natta, jeg burde være redd, men jeg er aldri redd for det, jeg gjør det hele tiden uten å bli redd, av og til maser jeg på meg selv: være redd, vær redd, men nei, jeg er likegyldig til det, og jeg kommer alltid frem, smetter inn i en bakgård med hånda ned i lommen, føler meg fram til nøklene, tar de opp og åpner døra inn til oppgangen, går inn, opp trappa en etasje, åpner enda en dør med en annen nøkkel på knipet, går inn i ganga hvor varmen slår i mot meg, alltid, hver gang, hver gang forbauser det meg hvor varmt det er i denne leiligheten.