Jeg vandret rundt på måfå på
biblioteket da jeg så denne boken. Navnet Annie Proulx virket kjent,
men jeg kunne ikke komme på fra hvor, og dessuten tiltrakk omslaget
meg, et bilde av en bilvei i ørkenen som bare går og går, som
forsvinner et sted i horisonten, hvor det også ligger noen fjell som
man aldri kommer til, og over den er himmelen klar blå, du har aldri
sett den så blå før, et landskap som gjorde dypt inntrykk på meg
den ene gangen i mitt liv jeg reiste gjennom det. Under tittelen
leste jeg dessuten undertittelen Nye historier fra Wyoming, og
på omslaget leste jeg: «Annie Proulx er en mester i å skildre
Amerika utenfor byene, utenfor mainstream. Hun viste det i
novellesamlingen Brokeback-fjellet, og
viser det igjen i Ville veier, med
nye historier fra Wyoming.» Aha, det er der jeg har navnet hennes
fra, det er hun som har skrevet novellen filmen Brokeback
Mountain er basert på. Og
Amerika utenfor byene, det vil jeg gjerne lese om. For jeg vet ikke
hvor mange bøker jeg har lest om vellykkede amerikanske
middelklassefamilier fra New York, østkysten generelt eller Midwest
den siste tiden. Sikkert er at det har vært mange. Å lese Ville
veier (Bad Dirt på originalspråket) var et befriende avbrekk. Ville
veier handler om trailer trash, rancheiere, cowboyer, indianere,
bartendere, viltvoktere, trailersjåfører og svorne republikanere
med gevær under armen. Ville veier handler om high school drop outs
som tar seg småjobber og flytter inn i bobiler og får fire unger
før de er tjue; om rancheiere som får det til (jeg begynner med en
gang å tenke på Bush og en dokumentar jeg en gang så hvor han gikk
rundt på ranchen sin i cowboyhatt og støvler, eller muligens det
var i filmen W) og
rancheiere som ikke får det til; om indianere som flykter langt fra
et alkoholisert liv i reservatene; om fraskilte menn som gror skjegg
og henger ved bardisken; om viltvoktere som ikke er nådige mot noen
som skyter et dyr for mye; om folk som sliter for livets opphold; om
gleden av å kjøre rundt i dette golde landskapet; og om sand og
døende kveg.
Det er et tøft
landskap, det er beinhardt, det går ikke bra med alle, det går bra
for noen; jeg har lyst til å bruke ordet realisme, samtidig skjer
det underfundige ting, ting som ikke er særlig realistisk i det hele
tatt, som f.eks. historien om hun som ønsker seg
en grevlingkåpe. Det skjer også svært overraskende ting; jeg skal
ikke røpe noe, men det har noe med et kveg på ville (av)veier å
gjøre, og så skjer det fæle ting som beskrives på en nøktern
måte, som om det bare var noe som måtte skje, hadde vi lesere
forventet noe annet, kanskje? Jeg tror ikke det var en eneste novelle
jeg ikke likte, men jeg vil gjerne trekke fram 'Dominoeffekten', 'Hva
slags møbler ville Jesus valgt?' og 'Mann kryper fram fra trærne.'
Ja, det er sant, helt fri for middelklasseamerikanere fra østkysten
er denne boka ikke, sistnevnte novelle handler faktisk om et
newyorker-par som bestemmer seg for å flytte til Wyoming, til livet
i vest. Livene deres blir naturlig nok helt annerledes etter det.
Wyomings prærie. Kilde: nationalgeopgraphic.com |
Annie Proulx hopper fra generasjon til generasjon, og mange av personene møter vi flere ganger. Noen av hovedpersonene dukker opp som bipersoner i andre noveller senere, og motsatt. Og alle sammen husker jeg. Jeg tenker ikke «Hvem var nå det igjen», jeg husker hvem de er, alle sammen. Spesielt Deb Sipple, spesielt han.
Da jeg bare hadde én novelle igjen av boka, gikk jeg for å spise lunsj med en venninne. Hun kunne fortelle om en annen venninne, en felles venninne av oss begge, som snart skulle dra til USA for å treffe en fyr, ja, de hadde noe på gang, en amerikaner, og jeg spurte hvorhen da. Hun kunne ikke svare på det, det var i en by hun ikke kunne huske navnet på, men det var stress å komme seg dit, det var ikke bare å sette seg på et fly. Og jeg sa: å, jeg vil også dra til USA, jeg vil bo i en campingbil i Texas og jobbe på en ranch! Hvorpå hun ristet på hodet, hva skal man med det. Jeg mente selvsagt ikke evigvarende, jeg hadde sikkert blitt lei, det hadde sikkert blitt et kulturkrasj uten like, om ikke med en gang, så etterhvert; noen tøffing er jeg heller ikke, og i et avsnitt i en av novellene i Ville veier beskriver Annie Proulx hvordan han som har et bibliotek hjemme blir sett på, ja, ikke at de ikke liker han, men at det er så fremmed for dem at noen kan ha en hylle med bøker hjemme hos seg, hvordan i helvete har han dessuten fått tak i alle disse bøkene? Og de setter jo pris på den ene boka som kommer fra samlingen, den som bartenderen går for å finne for å få slutt på alle spørsmålene om et visst emne som florerer i baren under et veddemål, et veddemål som jeg faktisk ikke husker hvem som vinner, men nå er det jo ikke det som er det viktigste, det er det veddemålet i seg selv som er. Og det er også livene til menneskene i Ville veier, det er det som skjer på veien dit de kommer fram som er det viktigste, hva som skjer senere kan Annie Proulx finne på å bare nevne i to setninger, som om: å, det er så lenge til, det trenger vi ikke bry oss om nå. Selv om de runger der, de få setningene, nesten som en slags skjebne.
5 kommentarer:
Flott skildring av en av de beste novellesamlingene jeg vet om selv, hun har forresten kommet med en tredje også, 'Fine just the way it is'. Selv om hun kanskje er aller best i det korte formatet er også romanene hennes gode, selv likte jeg 'Accordion Crimes' (Trekkspillforbrytelser) spesielt godt.
Oh, takk for tipset! Jeg hadde tenkt til å lese Brokeback-fjellet, men en roman kunne og vært interessant. Jeg lurer forresten på om jeg må lese henne på engelsk neste gang. Synes ikke Ville veier var noen dårlig oversettelse, men USA er så til stede i novellene at engelsk liksom hører til.
For en fin anmeldelse. Jeg har ikke lest noe av henne, bare sett filmen. Nå fikk jeg lyst til å lese henne. Husker da jeg så Bokprogrammet med Hans Olav Brenner og han intervjuet henne. Det var et veldig bra intervju.
Ha en fin kveld videre
Takk! Jeg har denne stående i hylla på engelsk, men måtte gi tapt pga. engelsken min som ikke holdt. Tenker å låne den på norsk nå.
Omtalene dine<3
Jeg leste et innlegg av Haruhi der hun linket hit og nå skal jeg også skrive opp novellesamlingen og lese den en gang.
Legg inn en kommentar