Ungdomsskolen

[...]

Da jeg var enda yngre enn femten år, circa tretten-fjorten år, deltok jeg med et dikt på Ungdommens kulturmønstring. I stedenfor å bidra med diktet ved å lese det opp høyt på en scene, skrev jeg det heller pent på et rosa ark som jeg ramte inn. Det fikk stå på utstilling sammen med de som hadde malt og hva enn de gjorde, jeg gikk ikke på utstillingen selv for jeg var så redd for at noen skulle se meg der og komme på at de nettopp hadde lest diktet mitt og så kommentere det til meg. Jeg leverte det bare i skranken før mønstringen, og hentet det i skanken etter mønstringen. Likevel slapp jeg ikke unna. En litt tjukk fyr med rødt hår kom bort til meg på skolen og sa han hadde lest diktet mitt og at han syntes det var bra. Jeg vet ikke om jeg sa takk eller hva jeg gjorde. Selv så tidlig i livet som da, hadde jeg en paranoia for at alt det folk sier til meg egentlig er ironisk. Det er som om det er en grunnleggende skepsis hos meg. Kanskje trodde jeg at han drev gjøn med meg, eller så ble jeg så smigret at jeg ble helt rød i fjeset og flau. Ingen av delene var noe jeg ville oppleve.

Jeg husker den gangen norsklæreren skulle lese opp et eksempel på en stil som var noe å etterfølge for alle de andre, ja, dette var en stil alle i klassen burde få høre. Allerede ved de tre første ordene skjønte jeg at den var min. Hun sa aldri hvem som hadde skrevet den til klassen, men jeg ble likevel flau, for jeg var helt sikker på at alle kunne lese på kroppsråket mitt under høytopplesningen at det var min stil. Som om alle var levende detektorere, kroppsscannere. Og muligens hadde jeg delvis rett, for da det ble friminutt kom ei jente i klassen bort til meg og sa: Det var din stil, var det ikke? Så jeg var altså synlig! Det var altså synlig at det hadde vært min stil! Ja, sa jeg. Hun sa så at den var bra. Jeg var litt flau, men også i grunnen veldig stolt over det hele. Ikke bare hadde læreren lest teksten opp høyt i klassen, men hun hadde også villet ta en prat med meg, og det denne praten inneholdt, var at hun ville sende inn teksten til en nynorsk skrivekonkurranse (teksten var på nynorsk), om det var greit for meg. Og senere videreformidlet hun meg om et skrivekurs i Tvedestrand, og hun skulle gjerne melde meg på der hvis jeg ville det. Det ville jeg, og også ei annen jente i klassen som hadde seksere i alt og som jeg den dag i dag husker best som "jenta som var for dødsstraff", etter en opphetet samfunnsfagtime. Hun hadde nemlig ment at det var det eneste riktige. Jeg husker jeg syntes det var helt forkastelig.

Ingen av de jeg kjente på ungdomsskolen har jeg holdt kontakten med etter at jeg sluttet der. Da jeg begynte på videregående, begynte jeg på helt ny frisk. Derfor ble jeg overrasket da jeg i voksen alder gikk inn på en kaffebar og bestilte en cappucino og en scones, og det var hun som kom og serverte meg den mens hun sa: Værsågod, Kathleen! Jeg hadde forestilt meg at mitt navn skulle være borte vekk for de fleste av dem nå, men det var det altså ikke. Jeg besøkte denne kaffebaren flere ganger etter det, og det har vært hyggelig, og av og til har det hendt at jeg har lurt på om hun er for dødsstraff ennå, eller om det bare var noe en fjortenåring sa.