Søndag mens jeg venter

Jeg går ned i kafeen som ligger under bakkeplan fordi den minner meg om en kafé i København, fordi regnet her også minner meg om den gangen vi var i København og satte oss på den kaféen; vi gikk og kjøpte to americanos, så gikk vi opp trappen ut i bakgården og satte oss under noen parasoller. Det var litt vått på stolene, men det gjorde ikke noe, for det var varmt og kom sikkert til å tørke snart. Vi røykte noen sigaretter da kaffen kom, det lå kjeks ved siden av kaffen, tror jeg. Jeg tror jeg kan huske det fordi jeg husker at vi var på denne kaféen, vi var der ikke mange ganger, kanskje to ganger, vi var i byen lenge og var oftere på den bokkafeen f.eks. eller en kafé rett rundt hjørnet, der drakk vi øl og jeg husker mye av det som skjedde på alle disse stedene som vi var så mye på, men likevel husker jeg også denne kaféen, under bakken. Jeg husker stemningen. Vi skulle snart dra. Jeg hadde på den svarte ullkjolen. Det var grått ute, det regnte jo. Det regnte i dag også, da jeg gikk forbi denne kaféen, kanskje var det derfor jeg kom til å tenke på en annen tid; jeg ble stående bak et tysk par og se på menyen. Det var ganske billig, det de serverte, men jeg var ikke sikker på om det var noe jeg ville ha. Jeg gikk videre noen meter, så stoppet jeg opp og gikk tilbake. Jeg gikk ned steintrappen, inn i kaféen, de spilte indisk strengemusikk. Bakgrunnsmusikk. Det var stearinlys på bordene, jeg følte dette ble litt for ... tja, jeg vet ikke, spirituelt-ish, for nært. Stolene og bordene der inne var av tre, malt hvite. Jeg gikk bort til disken og sa jeg skulle ha en kaffe, og en av de, sa jeg og pekte på bakverkene som lå på en gjennomsiktig tallerken på disken. Mannen bak disken spurte om jeg ville ha smør og syltetøy, og det ville jeg jo, jeg ville ha bringebærsyltetøy, ja, takk. Jeg satte meg ved et bord og kikket inn i bokhyllene. Det gjorde vi på den kaféen i København også, jeg husker en bok med grønt omslag, tror det var en bok med forskjellige ting man kunne gjøre, forskjellige praktiske ting, to sider per ting. Men den så vi en annen gang vi var der, ikke den gangen vi drakk americanos, men den gangen vi drakk kakao, det er også en dag det må ha regnet, ja, det regnet ofte der. Jeg kjenner en som klager over at det regner i Bergen hele tiden, men likevel er så glad i København og der regner det jo også hele tiden, eller vel, kanskje ikke hele tiden, men i hvertfall hver dag. Og så er det så klamt, klærne bare klistrer seg til kroppen, og hvis de ikke gjør det, så tenker man man burde hatt mer klær fordi det plutselig blir så kaldt, været der svinger sånn, man vet aldri.

Jeg ble sittende og lese i en bok. Jeg begynte på en ny en, jeg lånte den dagen før. En novellesamling. Jeg leste tre noveller mens jeg drakk kaffe og spiste scones (bakverket viste seg å være det) med bringebærsyltetøy og smør. Sconesen smuldret veldig, jeg måtte være forsiktig sånn at det ikke skulle gå i oppløsning. De var det man kaller lune. Etterhvert skiftet noen musikken. Til noe mer jazzete, men fortsatt bakgrunnsmusikk. Siden gikk jeg ut på gaten igjen, det hadde sluttet å regne, det var antydning til sol og jeg gikk rundt, ruslet, og satte meg ned på en benk i en park hvor jeg leste resten av novellsamlingen mens jeg røykte en sigarett. Deretter så jeg på klokken og gikk hjem. Jeg la novellesamlingen i den haugen av bøker som jeg har lest og som jeg må levere tilbake til biblioteket, og så tenkte jeg på at selv om jeg nettopp hadde lest den, så hadde jeg helt glemt hva den handlet om. Bare en masse mennesker i et nabolag som snakket med hverandre. En masse ingenting. Jeg tenkte at forfatteren som jeg følger på Twitter alltid er så krass mot alt og alle, og så skriver han denne boka som er kjempedårlig og fortjener en masse krassing mot seg selv for å ha skrevet en så middelmådig bok, og kommer på at jeg leste jo en anmeldelse av nevnte bok, og den var ganske ok. Kanskje ok som i middelmådig.

Så hendte det at noen jeg ikke har snakket med på mange måneder, men som jeg tenkte på her en dag, hadde sendt meg en e-post. Det var merkelige greier, og jeg ble glad. Jeg skrev tilbake umiddelbart.