Det er logisk for meg

T ringer og spør om jeg er i Kristiansand mens jeg står og venter på en buss som skal ta meg til IKEA sånn at jeg kan kjøpe en kontorstol. Jeg sier jeg er i Bergen og har vært det i to uker. Hun sier at det er så vanskelig å følge med meg på siden jeg ikke har Facebook. Jeg sier at livet er mer spennende på den måten, og at hvis hun hadde visst at jeg var i Bergen og ikke i Kristiansand, så hadde hun neppe ringt meg. Hun sier at det er sant det, og siden jeg har henne på telefonen spør jeg hvordan det går med han hun har, eller kanskje hadde, noe på gang med. Hun forteller meg at det blir ikke noe, det står på stedet hvil. Hun forteller at hun skal møte ham i kveld. Hun forteller at hun skal på en date senere i uka, med en annen. Jeg har aldri vært på date, jeg forstår ikke greia, men jeg har heller aldri ønsket meg en kjæreste. Jeg levde hele livet uten å ønske meg en før jeg møtte han jeg er sammen med nå, som jeg ble sammen med uten å egentlig ønske meg en kjæreste. Det bare ble sånn. Jeg forstår at man setter seg mål og ønsker i verden, som f.eks. at man vil få en A på eksamen eller ta en doktorgrad, skrive en roman eller løpe maraton, men jeg forstår ikke at man setter seg som mål å finne seg en å leve sammen med. Som T. Det er ofte det som blir snakket om når jeg snakker med T. Det er hun som snakker om å ha mann, barn og hus med stakittgjerde rundt. Hun er også den som bor i hjembyen vår og alltid har bodd der.

Det er ofte sånn med folk jeg er venner med at jeg ikke har kontakt med dem i mange måneder, og så treffer dem. Det er ofte sånn at jeg, eller de, plutselig ringer en dag og spør om vi skal ta en øl. Selv med de beste av dem. Jeg har aldri vært særlig flink på å ringe dem som er langt unna og spørre om hvordan det går. Når jeg flytter på meg, så flytter hele jeg. Jeg glemmer bort dem og det jeg la fra meg bak. Jeg er helt til stede i her og nå. Enda verre har det blitt etter at jeg slettet meg fra Facebook.

Så du har slettet deg, er det det du har gjort, sa B. Hun hadde prøvd å tagge meg på et bilde. Jeg spurte hvilket bilde, og hun sa det var fra ukulelekonserten i sommer. Den, ja, sa jeg. Jeg hadde kommet litt sent, etter konserten. Da jeg kom hadde det blitt allsang i stedet. Jeg fikk en gul ukulele i hånda og følelsen av at jeg var med på noe gladkristent. Selv om det ikke var det, jeg har bare en generell avsmak for en sånn type fellesskapsfølelse. Den har mange navn. Folkehøyskole-ish. Sitte rundt bålet og synge mens en fyr sitter og spiller på kassegitar. Nå gjør vi noe sammen! Ja, nå har vi det koselig dere! Ugh. Jeg liker det ikke og synes som oftest at det er kleint og at det virker kunstig. Også denne gangen, der jeg satt med en gul ukulele i hånda og mest gledet meg til hele opplegget var ferdig sånn at vi kunne dra til I og drikke rødvin. Jeg lurer på om jeg så skeptisk ut på bildet. Antagelig, jeg klarer jo ikke å lyve.

Da jeg var på et seminar i det ene faget mitt her en dag, klarte jeg det ikke da heller. Jeg hadde skrevet meg opp på gruppe B fordi jeg hadde lyst til å fordype meg i emnene som nettopp den gruppa skulle presentere. Da seminarlederen spurte om vi kunne ta et annet emne enn det ene vi hadde, siden det var en annen gruppe som ikke kunne da og da, og trengte å gjøre det en annen dato, en dato som vi hadde, og de andre på gruppa mi sa at det ikke var noe problem, og da jeg ble spurt om det samme, er det greit?, sa også jeg: Ok, det er greit. Jeg sa Ok, det er greit selv om  det ikke var greit. Jeg hadde jo meldt meg på denne gruppa nettopp fordi jeg ville ha det emnet, ikke fordi gruppe A tilfeldigvis var full allerede. Jeg hadde gjort et bevisst valg. Seminarlederen kunne se at jeg ikke mente det jeg nettopp hadde sagt. Han sa at de skulle spørre en annen gruppe, og uansett var det jo ikke vårt problem. En av de andre på gruppa mi syntes jeg var vanskelig, men sånn er det blitt, jeg har blitt vanskelig. Ting er ikke bare greit lenger.

Jeg har også sluttet å komme med forklaringer på alt. Før måtte jeg alltid komme med en forklaring på hvorfor jeg gjorde sånn og sånn for at folk ikke skulle tro noe annet, at jeg var rar eller noe som gjorde sånn og sånn. Tenke sitt. Jeg måtte forsikre meg om at alt jeg gjorde var klart og logisk. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg bare rister det av meg, stuer det vekk, glemmer det. Det er ikke lenger viktig hva folk tror. Det er det samme for meg. De får bare synes at jeg er rar. Jeg synes ikke noe av det jeg gjør er rart, alt jeg gjør er logisk for meg.