Jeg vet ikke om jeg er redd for det

[...]

Ikke så lenge etter at jeg gjorde meg tanken om at taco ikke er mat man spiser alene, faktisk dagen etter, lagde to av dem jeg bor med taco til middag. De satt og spiste det mens de så på tv, jeg fulgte halvveis med, den andre halvparten av meg var rettet mot internett. Han ene begynte å fortelle om den gangen han nesten ble rana i USA, det var noe på tv som fikk han til å si det. Jeg spurte hvor da, og tenkte i hodet mitt at det sikkert var New York City, men nei, det var i Los Angeles. Det var bare nesten han ble rana, for politiet kom og dro fram en gunner. Jeg fortalte ikke om en venn av meg som faktisk ble rana for ikke så lenge siden. Det var ikke i USA, men like ved Sofienbergparken i Oslo. Dette var derimot noe jeg fortalte den gangen jeg trodde jeg skulle flytte til Oslo sammen med kjæresten min, til en leilighet i Trondheimsveien. Jeg brukte det som et argument for at vi burde skaffe oss en hund. Jeg har nemlig veldig lyst på en hund. Jeg har lyst til å gå på tur med en hund hver dag, og dra på fjellet hver helg med den. Jeg har nemlig ikke lyst på en liten byhund og gå i parken med, det jeg har lyst på er en stor huskyhund med stort territorie. En jeg er nødt til å være mye ute med, i skog og mark. Jeg snakker stadig vekk om den hunden, jeg forestiller meg at jeg snakker like mye om den hunden som noen kvinner snakker om barn (jeg har en venninne på min egen alder som, av alt i verden, ønsker seg mest en mann, barn og hus med stakittgjerde rundt), men innerst inne vet jeg jo at livssituasjonen ikke passer.

For det første bor jeg ikke lenger sammen med den mannen jeg maste om å ha en hund med. For det andre er jeg en omflakkende student, det vil si at jeg har ikke investert i min egen leilighet hvor jeg betaler såkalt "leie" til meg selv. Jeg leier rett og slett av noen andre, og der jeg bor er det ikke lov til å ha dyr. For det tredje vet jeg ikke en gang hva jeg gjør om et år. Antagelig flytter jeg igjen. Hvem vet hvor lenge en slik tilværelse kommer til å vare. Kanskje jeg tilogmed tar et semester i utlandet. Det er noe jeg har tenkt på at jeg kunne tenke meg. Og så videre. Jeg kan derfor ikke ha noen hund.

Min mamma synes nok dette er en lettelse. Hun er ikke så glad i hunder. Jeg tror kanskje hun er litt redd for dem, men det er kanskje ikke så rart siden hun og to av søsknene hennes en gang, da hun var liten,, ble jagd av en hund, og deretter fikk den tak i broren hennes. Jeg sier: heller hund enn å bli rana på gata, eventuelt voldtatt i et smug en sen natteskveld. Hvis jeg har en hund kommer jeg til å være helt trygg. Og det må vel også være en lettelse. Skulle jeg forresten finne på å telte på jernbanen i snøfyken, uten å legger merke til at det er skinner under meg på grunn av all snøen, kunne jeg også stole på at hunden ville vite at jeg gjorde noe som ikke var helt riktig. Det visste i hvertfall den første huskyhunden til Thor Heyerdahl, da han dro på tur ute i snøen med hunden sin som attenåring og det led opp mot snøstorm, i følge ham selv i boka I Adams fotspor. Hunden, med sin dyriske intuisjon, reddet dem begge fra den sikre død.

Og når jeg tenker på den kommer jeg på at i dag har Kon-Tiki-filmen premiere og jeg må gå og se den. Jeg lover å forholde meg til den med kritisk distanse, så mye pes som den har fått for å fremstille folk feil. Det er enkelt for meg å si som har lest mye om Thor Heyerdahl og Kon-Tiki før. På tross av det har jeg likevel ikke vært på Kon-Tiki-museet på Bygdøy, i hvertfall ikke som jeg kan huske. Men jeg kan huske å ha sittet på et gjerde rett utenfor sammen med ei jente jeg nettopp hadde møtt. Vi satt der og ventet på at jeg skulle bli plukket opp. Vi hadde vært hjemme hos henne og snakket om André Bjerke, Edgar Allan Poe, Ringenes Herre, The Pixies, Nirvana, Alicia Keys og Quart-festivalen. Dét var det to femtenåringer var opptatt av. Etterpå satt vi altså utenfor Kon-Tiki-museet og dinglet med bena og ventet. Jeg holdt på Samlede verker av André Bjerke som jeg hadde fått låne av henne. De neste ukene leste jeg meg gjennom alle diktene hans. De jeg likte best skrev jeg ned for hånd i egne notatbøker. Noen av diktene har jeg lest så mange ganger at jeg kan dem utenatt. Senere begynte jeg på musikk-, dans- og dramalinjen på videregående, og i dramatimene hadde vi en gang en oppgave som var å lære seg et dikt og lese det høyt foran hele klassen. Da var valget enkelt, det falt på et dikt av André Bjerke. Jeg tror også dette er den eneste gangen jeg har lest opp et dikt høyt for publikum, enda jeg senere i livet har fått forespørsler om å lese opp mine egne dikt på ulike arrangementer. Jeg har alltid måtte svare nei fordi det aldri har passet, jeg har alltid hatt andre planer lagt på de datoene de ber om. Jeg håper det snart er noen som spør meg igjen, sånn at jeg ikke kan ha det på meg at jeg muligens er redd for det, for jeg er nemlig ikke redd for det. Jeg har gjort ting på scenen foran et publikum mange ganger, helt siden jeg var en liten unge. Jeg har spilt piano og jeg har sunget og jeg har spilt i amatørteater og jeg har spilt gitar og jeg har spilt trommer, men kanskje er det en annen ting å lese opp høyt sine egne tekster, og kanskje er jeg redd, ikke i mitt bevisste jeg, men i en underbevissthet som ikke kan gjøre om noen av planene mine slik at de passer.