Jeg vet ikke hvor, og jeg vet ikke når

[...]

Da hun som har flyttet hit og jeg hadde vært på visning, gikk vi inn på en kafé ved foten av fjellet for å drikke kaffe. Vi så straks at det var fullt der, alle sitteplassene var tatt. Det pleier alltid å være fullt der. Så så vi et kjent fjes. T. Jeg visste ikke at hun bodde i Bergen, men det gjorde hun. Hun flyttet hit i mai, sa hun. Hun presenterte oss for han hun satt med, jeg har allerede glemt navnet hans. Hun fortalte at hun skulle til Sør-Amerika, jeg hørte ikke hvor. Kan det ha vært Chile, eller Argentina? Det kan godt hende det var et helt annet land. Siden det var fullt i kaféen, gikk vi videre. Vi satte oss på en kafé lengre nede. Jeg bestilte en liten kaffe, hun en stor. Hun fortalte meg om en felles venninne av oss som hadde hatt brann i leiligheten under seg, så nå måtte de flytte. Det var nå nylig, jeg husker jeg leste om det gjennom Oslo-politiets twitterkonto. Vi begynte så å snakke om forsikringer. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket om forsikringer med folk i det siste. Jeg lurer på om jeg må ha noen, men jeg eier jo ikke så mye, men mye nok til at jeg ikke vil miste det. For eksempel sykkelen min, eller pc-en. Jeg har også noen klær som er veldig dyre. Du eier mer enn man tror, er det en forsikringsreklame som sier. Jeg har lagt merke til at jeg eier mindre enn jeg tror. De tre siste årene har jeg drukket kaffe av en Bialetti espressokanne og spist salat fra helt tette Tupperware-bokser til lunsj. Jeg har også silt ris og kokt pasta i en sil og skjært grønnsaker med en god kniv og kokt vann på en vannkoker. Alle disse tingene har jeg plutselig ikke lenger etter at han jeg bodde sammen med og jeg har flyttet fra hverandre. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal lage kaffen min, om jeg skal skaffe meg en presskanne eller en espressokanne. Jeg vet ikke en gang hvor man kjøper sånne ting. Jeg vet ikke hvor man kjøper Tupperware-bokser, og må jeg egentlig ha det, kan jeg ikke bare kjøpe en hvilkensomhelst plastboks? Eller vil salatdressingen da renne ut i ryggsekken min?

En av dagene kjøpte jeg en pose rosinboller for tyve kroner og levde på den en hel dag. Det eneste andre jeg spiste var et eple og en halv avokado med salt og pepper på. Hadde vi bodd sammen ennå, hadde det aldri skjedd. Da hadde vi spist ordentlig middag. Da måtte jeg ha spist ordentlig middag. En middag med grønnsaker og pasta eller ris. Kanskje kunne vi ha spist taco. Taco er ikke noe man spiser alene, jeg har i hvertfall aldri spist taco alene, muligens rester, men jeg har ikke åpnet en boks med mais for å ta litt av den alene, eller kuttet salat og paprika og agurk og lagt det i skåler for meg selv. Jeg har likevel kjøpt inn lefser, tacosaus og hermetikkbokser med mais, for en dag får jeg besøk, vet bare ikke helt når.