Bøkene jeg leste i september, del 2

5. MNEM av Simon Stranger ¤ ¤
Denne fikk jeg anbefalt av ei venninne, personlig på sms, så da måtte jeg nesten gå og låne den. Fiffig at i løpet av tiden jeg leste boka, dukket ordet 'mnemoteknikk' opp flere ganger andre steder i livet; enten så var det dét, eller så begynte jeg bare å legge merke til ordet.

Kart over Simon Strangers fiktive by Nem.

Nå da. Boka handler om en fiktiv, europeisk by, og Simon Stranger skriver om små hendelser som fører til den neste som fører til den neste, av type sommerfugl-effekt, noe jeg er ganske opptatt av. Eller dvs. at det er noe jeg tenker på med jevne mellomrom. Jeg tenker f.eks. på hva om jeg ikke hadde tatt på meg akkurat den T-skjorta den dagen, da hadde ikke A kommentert den i Cs påsyn, og da hadde ikke C kunnet si at det var kult at jeg likte det bandet, og da hadde ikke vi kommet i snakk og hadde ikke vi kommet i snakk, hadde ikke jeg fått akkurat den plata anbefalt, og hadde jeg ikke fått den plata anbefalt, så hadde jeg ikke hørt den sangen som jeg begynte å synge høyt på et halvt år etterpå på en festival og tiltrukket meg Ds oppmerksomhet, og da hadde ikke vi to sittet på kafé to år etterpå og drukket kaffe og snakket om bøker, og hadde ikke det skjedd, hadde ikke jeg lest den boka som fikk hjertet mitt til å svulme osv. (Dette var bare et eksempel, om enn et dårlig ett, men kun fordi jeg ikke vil utbrette den virkelige historien av tilfeldigheter som utgjør mitt liv her.) Mnem handler altså om dette. Men til tross for det, så klarer ikke boka å engasjere meg. Jeg brukte fryktelig lang tid på denne boken, enda den var av den lettleste typen, rett og slett fordi dens evne til å engasjere var så liten at den nærmest kjedet meg og jeg ofte kviet meg fra å plukke opp denne hver gang jeg hadde lyst til å lese (og plukket opp andre bøker i stedet).

6. ET LESKUR FOR VINDEN av Mia Berner ¤ ¤ ¤
Poesien til Mia Berner minner meg om prosaen hennes, og ikke misforstå meg: jeg elsker prosapoesi, men diktene til Mia Berner kjeder meg litt. Jeg vil heller ha den rene prosaen hennes. F.eks. som i Tretten eller Fordi der er slik jeg ror.

7. EG VIL AT NOKON SKAL VENTE PÅ MEG av Anna Gavalda ¤ ¤ ¤
Alle de siste bøkene jeg har lest av Anna Gavalda har enten vært noe dritt eller middelmådige (muligens går det ut på det samme). Alle bøkene hennes er det, bortsett fra Saman er ein mindre aleine, som er så fin, så fin. Ene og alene pga. den er det at jeg gir henne nye sjanser hele tiden. Men sorry ass, Eg vil at nokon skal vente på meg er middelmådig den også. Riktignok er den bedre enn f.eks. Lykka er ein sjeldan fugl, men 'helt greit' er ikke noe å trakte over.

Eg vil at nokon skal vente på meg består av mange noveller som alle handler om kjærligheten på en eller annen måte. Jeg synes imidlertid at alle novellene bare er forskjellige versjoner av én. I grunnen føles hele forfatterskapet hennes slik. At alle bøkene hennes bare er oppgulp av den ene og samme historien. Nei, det er ikke noe vits i å sløse mer tid på Anna Gavalda.

8. NOVEMBER av Gunvor Hofmo ¤ ¤ ¤
Jeg likte begynnelsen av denne diktsamlingen, bl.a. diktet Det skjer... Deretter begynte hun å lovprise det såkalte hellige folk og Israel og da fikk jeg helt avsmak og gikk over fra å tenke litterært til politisk i stedet.