Jeg har alltid trodd at jeg har lest denne før. Det er i hvertfall det jeg har innbilt meg selv (og sagt til andre når jeg har disset empirewaist-litteratur). Jeg tror kanskje jeg har tatt feil. For da jeg leste denne nå igjen, i anledning pensum, kunne jeg ikke huske noenting. Jeg trodde jeg visste hva som kom til å skje med Catherine og Heathcliff. Jeg satt og ventet på at ting skulle skje som aldri skjedde, og jeg tror jeg har forvekslet disse to med et annet berømt kjærestepar innenfor engelsk litteratur, kanskje Jane Eyre og typen hennes, men jeg skal ikke si noe sikkert, for som sagt, jeg har jo trodd feil før. For alt jeg vet har jeg kanskje ikke lest Jane Eyre heller. Kanskje har jeg ikke lest alle bøkene til Jane Austen. (Jo, det har jeg og de handler alle sammen om det samme.) Kanskje har jeg ikke lest Ringenes Herre, jeg bare tror jeg har gjort det! Kanskje jeg ikke har lest Nabokovs Lolita heller, jeg bare går rundt og sier at det er yndlingsboka mi! Kanskje har jeg egentlig ikke lest noenting, jeg bare går rundt og innbiller meg det? Hjelp!
Neida.
Jeg har i hvertfall lest Wuthering Heights nå da, og jeg ble overrasket. For den gir meg merkelige vibber og jeg venter hele tiden på at noe skal skje, men det skjer ikke, og så er boka over og så... å. Men? Og det er det som er overraskende, at den bare går slik som den gjør uten at den kommer til et punkt. For jeg tenkte på forhånd at den kom til å være veldig typisk. Jeg hadde tenkt at den kom til å være Jane Eyre-ish (seriøst: jeg har faktisk lest den). Noe den ikke var i det hele tatt. (Og så kunne jeg sikkert skrevet en haug mer, men jeg tror kanskje jeg sparer det til eksamen.)
10. SATANS YNGEL av Sanne Munk Jensen ¤ ¤ (¤)
Denne skrev jeg om for Bokbloggturneen, altså kan du lese om den her.
11. MOCKINGBIRD WISH ME LUCK av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤ ¤Jeg skulle ta bybanen hjem, men kom på at jeg verken hadde mp3-spiller med ladet batteri eller noen ulest bok i sekken, så jeg spurtet inn på biblioteket og lånte den første og beste diktsamlingen jeg så, og det er jeg kjempeglad for at jeg gjorde. Jeg liker Bukowski, men jeg har aldri lest noen av diktene hans (jeg har bare lest korttekstene og novellene hans), ikke før denne lille tilfeldigheten, og jeg er så glad for det for jeg digget Mockingbird Wish Me Luck. Jeg digger tilogmed tittelen! Jeg brettet innmari mange eselører og er helt nødt til å EIE denne boka, jeg som hater å eie bøker. Jeg må ha denne og lese i den alltid. Spesielt et av diktene, the shower, er noe av det fineste jeg har lest noen gang! Å, herregud, så fint, jeg leste det for femtende gang og fikk fortsatt gåsehud!
12. DET RADIOAKTIGE av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ (¤)
Jeg vil så gjerne like alt det Nils-Øivind Haagensen skriver, bare fordi jeg elsker Adressebøkene sånn, men jeg gjør ikke det. Dette er, som Adressebøkene ikke er, en roman (Adressebøkene er dikt), en roman som ikke klarer å engasjere meg i det hele tatt. Jeg synes faktisk den er kjedelig og jeg klarer ikke å se noe.
15 kommentarer:
Haha, jeg leste også Wuthering Heights på uni i fjor, og jeg vet ikke hva jeg syntes om den akkurat da, men nå elsker jeg den! Boka har fått god til å velte og vrenge seg i hjerna mi og jeg mistenker hukommelsen min for å ha manipulert hele handlinga ettersom jeg nå innbiller meg at jeg LIKER Heathcliff. Ekle Heathcliff, som jeg hata intens under lesninga, har liksom fått en så menneskelig karakter hos meg at jeg bare synes synd på han som ikke visste hva folkeskikk var og hvordan man skulle te seg ovenfor den man elsker.
Uff, nei, han er skikkelig FÆL. Jeg prøvde liksom hardt å like han, men han er jo bare helt forjævlig.
Heathcliff var en jævel, men Catherine var da enda verre. Hun irriterte meg mer enn ham.
Hm, gjorde hun? Hvorfor det? Jeg likte henne ikke så godt selv, men mer på en nøytral måte. Eller, hun er kanskje litt barnslig når jeg tenker meg om. I grunnen så er både Heathcliff og Catherine ganske barnlige, de er som to barn som oppfører seg dritt fordi de ikke får viljen sin.
Wuthering Heights må være min favorittbok. Det var den første boka jeg leste flere ganger og på flere språk. Den blir egentlig bare bedre og bedre hver gang man leser den, i min mening.
Fra omtalen min:
"Catherine og Heathcliffe er to av de mest overfladiske, selvopptatte og ondskapsfulle karakterene jeg har møtt i litteratur noensinne. Jeg kan ikke huske sist jeg ble glad når en boks heltinne døde, men i Wuthering Heights var jeg ikke annet enn glad for å bli kvitt henne. Catherine var den mest irriterende karakteren i boken. Hun minnet meg om en sta unge, som for en hver pris måtte ha viljen sin - til og med i døden."
Nå er det en stund siden jeg leste boken, men jeg mener å huske at jeg hadde inntrykk av at Catherine ødelegger Heathcliff, at hun gjør ham til den psykopaten som senere prøver å ødelegge andres liv. Jeg hadde uansett ingen sympati for henne...
Klassiker dette! Og ganske så banebrytende litteratur. Trur jammen jeg skal lese den igjen! Altfor lenge sia sist. Fin anmeldelse! *smil*
Godt sagt Labben, det var noe lignende jeg mente.
Enig i at det er hennes feil at Heathcliff er som han er, men hun gjør det jo ikke med vilje? Hun sier jo til Nelly at hun må gifte seg med Linton for pengenes skyld, for pengene kan gjøre at Heathcliff senere kan få et godt liv. Det er jo en god intensjon? En god intensjon som Heathcliff riktignok ikke liker og er enig i vel og merke, og som gjør at han stikker av og blir borte alle de årene før han kommer tilbake som riking.
Så koselig å se spor etter deg inne hos meg *smil*. Humor er viktig! Anbefaler å lese 'Villette' av C.Brontë. Nydelig bok!
Åh, jeg lå nettopp fra meg Wuthering Heights for å sjekke epost/face/blogger -and what do you know! Den stalker meg.. Men jeg er helt enig med deg i det at man går og venter på at noe skal skje og så skjer det aldri! Er bare halvveis gjennom nå (skal lese resten i kveld og i morgen -kan ikke ha med ENDA en bok til England). Men ... jeg liker hvordan den er skrevet og lagt opp!
Skjønner at jeg burde skaffe meg Mockingbird wish me luck asap.
Tenk så futuristisk Emily Brönte egentlig var. Å skrive om slik på den tiden. Ironisk nok under pseudonym, men hey, kvinneverd har såvidt dukket opp i vår tid. Jeg gleder meg litt til å lese Anne Brönte og ikke minst alle diktene til søstrene. Gone With the Wind også er en slik bok, syns jeg. Skrevet og inneholder sterke kvinner, liksom.
Nå anser jeg Jane Eyre som en av mine favorittbøker (sammen med Abo Rasul, Bret Easton Ellis, Lolita, John Irving, Irvine Welsh, etc. som er en slags motsetning...), men tror det bare er fordi jeg er en sucker for usannsynlig romantikk. (Og jeg syns Mr. Rochester er fantastisk. Samt hele idéen om at forfatteren er slik en sterk kvinne i en tid der det ikke har blitt satt pris på. Men nå babler jeg igjen... De var jo så unge også! Merker det nå som jeg blir eldre, alt de fikk til i ung alder. Ja..)
At de fikk til ting da de var unge før, er jo fordi de ikke hadde internett og TV til å distrahere seg. Neida, det er jo ikke nødvendigvis så enkelt som det, men jeg tror det har ganske my å si.
Jeg har en evig skriveleif. Brontë blir alltid Brönte, sykt irriterende. Men ja. Helt enig i den. Er ganske obvious.
En forståelig skrivfeil (som jeg ikke la merke til før du sa det). Hvor ofte ser man en ë i forhold til en ö? Spesielt ikke de som ofte leser svensk (f.eks. meg).
Legg inn en kommentar