Om pokemon, lakris og Tibet

Dette begynner å bli en vane, men siden jeg allerede har skrevet tre innlegg om denne detoxen, kan jeg likegodt fortsette videre. I dag er det dag 9. Jeg kjøpte en eske IFA- lakrispastiller i går fordi jeg hadde sett en reklameplakat for IFA-fruktpastiller(!). Jeg tenkte da jeg så den: sykt lenge siden jeg har spist IFA-pastiller, det spiste jeg alltid da jeg var liten, etter at jeg hadde funnet ut at det ikke var sigaretter after all (noe jeg trodde en lang stund), jeg må ha det nå (reklameplakaten lyktes delvis). Men etter å ha kjøpt eska kom jeg på at det er jo sukker i dem, så nå ligger det en uåpnet pakke IFA-lakrispastiller i veska og jeg kan ikke spise pastillene før fem dager til – minst. Detoxen har nemlig blitt forlenget fra elleve til tretten dager, siden jeg drakk et glass økologisk blåbærsaft fra Søbogaard til middagen her en dag. Verdens beste saft, men saft = masse sukker = godteri, så det førte til to detoxstraffedager til.

Ikke vær så streng, sier folk, du jobber jo ikke i militæret.

Jeg skal bare bevise for meg selv at jeg konsumerer ting fordi jeg har lyst på det der og da, ikke fordi jeg er avhengig og blir arg av å ikke få det. Det er en slags frihetsfølelse å vite det.

Men ok, over til noe litt annet. Min skjønnlitterære detox har siden sist gitt meg en teori om hvorfor pokemonen Pikachu heter Pikachu. Jeg leste nemlig om dyrene på det tibetanske platået og et av dyrene som bor der er et lite dyr som er i slekt med kaninen, det ser ut som det er en krysning mellom et marsvin og en mus, den graver ganger under jorden og kalles himalaisk musehare – eller det mer korrekte navnet svartleppepika. Det forklarer hele saken. Pokemonen Ekans heter jo Ekans fordi det blir Snake baklengs og det er en slangepokemon. Magicarp heter Magicarp fordi den er en karpe (men den er ikke særlig magisk, sykt dårlig pokemon). Meowht heter Meowth fordi det er en kattepokemon, og Dragonair fordi det en en dragepokemon, osv. Veldig logisk.

Apropos det tibetanske platået på verdens tak, her begynner elvene Brahmaputra, Den gule elven, Indus, Ganges, Irrawadd og Yangtze. Her begynner også Torbjørn Færøviks bok Kina, hvor han følger Yangtze fra begynnelse til ende, fra det tibetanske platået til dit hvor elva renner ut i havet (akkurat hvor dette er kan jeg ikke huske nå), en av de få bøkene jeg leste da jeg gikk på folkehøyskolen; det må ha vært det året i mitt liv hvor jeg leste færrest bøker(!), møtte flest normale mennesker (dette får folk tolke som de vil), gikk mest i jeans og hettegenser, sov flest timer og spiste flere ferdigpizzaer enn druer (jeg spiste kanskje fire frossenpizzaer det året, det er ikke så mye, men gjennomsnittlig altså mye mer enn resten av mitt liv). Det var med andre ord ikke det året jeg fant ut hvem jeg var, men det året jeg fant ut hva jeg absolutt ikke vil være. Uansett, jeg leste denne boka og kan anbefale den. Les den.

Og siden vi er inne på temaet og det var så få bøker jeg leste de åtte månedene på folkehøyskolen, betyr vel det at jeg kan huske alle bøkene jeg leste da? Ja, det kan jeg faktisk, og her er lista:

-Marekorset av Jo Nesbø. Jeg hater krim; den eneste grunnen til at jeg leste denne var at jeg akutt trengte noe å lese og dette var det noen hadde å tilby meg. Jeg leste den ikke en gang ferdig.
-Echo av Francesca Lia Block. Jeg vet ikke om den telles, for den leser jeg hele tiden om og om og om igjen, og da jeg leste den på folkehøyskolen var det sikkert for tiende gang. Forøvrig prakket jeg den på gud og hvermann, men ingen likte den.
-Violet & Claire av Francesca Lia Block. Det samme med denne som den forrige.
-The Catcher In The Rye av J.D. Salinger (jeg leste den på norsk, men husker ikke i forbifarten hvordan de ulike norske titlene lyder). En av de få bøkene jeg lånte på biblioteket.
-Kina av Torbjørn Færøvik. Nevnt.
-Isdronningen av Alice Hoffman. Julie anbefalte og lånte meg denne. Jeg hatet den.
-Glassklokken av Sylvia Plath. Også en bok jeg hadde lest mange ganger før.
-Norwegian Wood av Haruki Murakami. Fantastisk.
-Markens grøde av Knut Hamsun.

Jeg tror det var alle bøkene jeg leste på de åtte månedene. Jeg skjønner ikke hvordan jeg klarte det. Det er én bok i måneden i gjennomsnitt. Til sammenligning leser jeg ellers ca. 40-50 bøker i året. Selv da jeg var seks år gjorde jeg det. Selv da jeg var tolv år og hadde en hest og en haug med hjemmelekser gjorde jeg det. Selv nå når jeg har heltidsjobb gjør jeg det (enda jeg har skjønnlitterær detox akkurat nå). Jeg kan ikke fatte og begripe hva jeg gjorde på folkehøyskolen som gjorde at jeg bare leste én bok i måneden. Uæh. Sykt trash. Jeg får frysninger.

Uansett, nå skal jeg skru av radioen (jeg har hørt Marion Ravn plukke ut sanger på P3 i to-tre timer snart, sykt leim musikksmak hun har), spise knekkebrød og avocado, drikke grønn te (apropos: i går kveld satt jeg under diverse varmelamper i sentrum med en bunch folk som drakk øl og kaffe og røykte sigaretter, og jeg klarte å bare drikke te! Det er første gang i mitt liv. Skills!) og lese om regnskogen. Si ju!

(Ok, nå valgte Marion Ravn en Tori Amos- sang, bortsett fra at det ikke er Tori Amos, jeg har bare hørt Tori Amos' cover av den før, dette er visst den originale. Tori Amos sin er sykt mye finere.)

(Ps, det var visst Stevie Nicks som hadde originalen, sa de nå.)

(Nå skrur jeg av.)