Om mål som involverer blåbær og lønnesirup

Dere vet en sånn "Ting å gjøre før jeg dør"-liste? Jeg har en sånn en, men jeg har aldri skrevet den ned til tross for at jeg elsker å skrive lister. Den ligger i stedet i hodet mitt, flyter rundt der og legger på seg flere imaginære bokser å hukke av med imaginære penner ettersom jeg tenker mer og mer på hva jeg vil bruke livet mitt til. Som om det i det hele tatt er noe man bestemmer selv. Livet altså. Jeg tror selvfølgelig ikke på skjebne, horoskop (selv om jeg leser Fe'vennen-horoskopet hver dag) og livslinjer i håndflaten (men likevel: livslinjen min er en brøkdel av hva som er normalt og jeg er sikker på at jeg kommer til å dø før jeg blir førti). Det jeg snakker om er alt det andre: helt normale (men ikke uviktige) ting som dukker opp. Mennesker for eksempel. (Eller eventuelt ting som ikke dukker opp. 100.000 NOK x 3 på skrapelodd for å nevne noe.) Og andre ting man ikke forutser.

Men tilbake til min imaginære liste: jeg må innrømme at det ikke står så veldig mye spesielt på den. Jeg har aldri skjønt fascinasjonen av strikkhopping og fallskjermer. Jeg forstår derimot hvis noen ønsker å ha avhukkingsfirkanter med steder de må besøke før de dør, men jeg tror ikke jeg har så mange av dem selv. Jeg tror faktisk ikke jeg har noen i det hele tatt. Det kan kanskje skyldes at jeg har vært veldig mange plasser fra før av, eller at det ikke er så viktig for meg hvor jeg er i verden (eller en kombinasjon av de to). Jeg brukte mange år av livet mitt på å tro det motsatte. At hvis jeg bare var der og der, så kom alt til å bli bra. Jeg kom til å oppnå ditt og datt. Men nei, sånn er det ikke.

Så hva er det jeg har på listen? Jeg hadde heldigvis ikke Gå på konsert med Michael Jackson på den. Nei, jeg hadde noe jeg nylig faktisk kunne hukke over slik at det ble en ting mindre å gjøre før jeg dør (egentlig ikke, jeg kjenner meg selv rett, det kommer flere ting inn på listen hele tiden). Det er noe jeg har prøvd å lære meg lenge. Etter utallige mange feilinger, ja, totale fiaskoer og desiliter med mel, så kan jeg, Kathleen Rani Hagen, tyve år, endelig se for meg den imaginære grønne tusjen hukke av avhukkingsboksen foran Lære å lage pannekaker! Kunsten å snu pannekakene akkurat når man skal snu dem - og hvordan. Og ikke nok med det, så var pannekakene jeg til slutt klarte det med veganske! Uten melk og bindingsmiddelet egg. Jeg har prøvd det før, men de pannekakene ble stygge og så lite gode at de nesten var uspiselige (selv ikke den hjemmelagde pestoen klarte å kamuflere det). Disse derimot var supergode, med banan og blåbær (som vi hadde plukket selv) i røra, og med lønnesirup, melis og enda flere (rørte) blåbær oppå. Et velfortjent måltid, for det er ikke hver dag i livet man oppnår et av sine mål!