.JPG)
såå
vann.
grønn te.
mango.
Syngja av Lars Amund Vaage.
lørdag 4. mai 2013
fredag 3. mai 2013
HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi
Historien om Fru Berg er en novellesamling jeg ofte har tenkt på at jeg vil lese. Med jevne mellomrom har jeg sett den på bokblogger eller liggende framme på biblioteket eller etc. og tenkt på alle de gode anmeldelsene av den som jeg leste da boka kom ut for så lenge siden som i totusenogelleve. Samtidig har jeg kviet meg fra å lese den. Det sier seg jo selv, når jeg så mange ganger har sett den ligge på biblioteket uten å ta den med meg. Jeg har kviet meg fordi jeg har lest så mange norske samtidsnovelleforfattere som suger. Eller verre: Som er middelmådige. Som kanskje har én god novelle blant alle de ti som er i samlingen. Derfor har jeg kviet meg fra å lese Ingvild H. Rishøi, til tross for alle de gode anmeldelsene.Så fikk jeg norske Granta i hendene og i den var det en novelle av Ingvild H. Rishøi. "Vi kan ikke hjelpe alle", den siste novellen i denne perla av at litteraturmagasin. Der står novellen, sammen med tekster av bl.a. Alice Munro, Ian McEwan og norske Morten A. Strøksnes (som jeg er så fan av). Så jeg leste den. Og jeg likte den svært, svært godt. Noen dager senere gikk jeg på biblioteket og lånte novellesamlingen Historien om Fru Berg. Baksideteksten kunne fortelle meg at Fru Berg er en hamster, og det fikk det til å skurre for meg, for jeg har sett coveret til denne samlingen så mange ganger, av et par ben og en kjolekant, så jeg har alltid tenkt at det er hun som er Fru Berg. En dame som snurrer rundt med en kjole. Sånn fungere hjernen min.
Men altså, nå var Fru Berg en hamster.
Og denne hamsteren er det det handler om i den første novella i samlingen, tittelnovellen.
Men selvsagt handler det jo ikke egentlig om en hamster. Det handler om ei jente. Og en pappa og en mamma og en litt eldre jente som jeg tror er søsteren, eller er det stemoren, det er jeg sannelig ikke så sikker på lenger, men det har ikke noe å si. (Eller jo, kanskje, hvis man vil legge vekt på det.) Det handler om familierelasjoner, som alle av de fem novellene samlingen består av gjør (bortsett fra om muligens "The life and death of Janis Joplin"). Ofte skjer det at jeg er usikker på relasjonene. Et sted begynner jeg å lure på om gutten jeg nettopp har lest om kanskje ikke er en gutt likevel, men en hundevalp. Jeg mener, Fru Berg er jo en hamster.
Så er det en usikker kvinneskikkelse hvis utseende beskrives som "hun så ut som en indianer, hun var tynn og liksom fjern, hun var yngre enn meg, og håret hennes hang foran fjeset." Jeg tror lenge at jeg vet hvor jeg har henne, før novellen plutselig slår om og det blir underlig og ting skurrer; jeg tenker hjelp, nå er det noe galt. Noe kommer til å skje nå. Og det som skjer, vet jeg aldri på forhånd hva er. Jeg blir overrasket. Først er det som om novellene flyter, jeg leser, før jeg møter motstand. Jeg møter en motstand og denne motstanden er velkommen, det er en motstand som er en kvalitet i en novelle. Og alle de fem novellene har det. Selv om det må sies at to av sluttene kanskje skuffer meg litt, i to av dem dabber motstanden av på slutten, og så munner de bare ut i intet, å, er de over? Og da får jeg følelsen av at her er slutten for enkel. Men to av fem, det er under halvparten, og jeg er likevel imponert.Dette er solide saker, solide noveller. Jeg tenker: Hva var det jeg grudde meg til, Ingvild H. Rishøi er jo bra.
Men selvsagt handler det jo ikke egentlig om en hamster. Det handler om ei jente. Og en pappa og en mamma og en litt eldre jente som jeg tror er søsteren, eller er det stemoren, det er jeg sannelig ikke så sikker på lenger, men det har ikke noe å si. (Eller jo, kanskje, hvis man vil legge vekt på det.) Det handler om familierelasjoner, som alle av de fem novellene samlingen består av gjør (bortsett fra om muligens "The life and death of Janis Joplin"). Ofte skjer det at jeg er usikker på relasjonene. Et sted begynner jeg å lure på om gutten jeg nettopp har lest om kanskje ikke er en gutt likevel, men en hundevalp. Jeg mener, Fru Berg er jo en hamster.
Så er det en usikker kvinneskikkelse hvis utseende beskrives som "hun så ut som en indianer, hun var tynn og liksom fjern, hun var yngre enn meg, og håret hennes hang foran fjeset." Jeg tror lenge at jeg vet hvor jeg har henne, før novellen plutselig slår om og det blir underlig og ting skurrer; jeg tenker hjelp, nå er det noe galt. Noe kommer til å skje nå. Og det som skjer, vet jeg aldri på forhånd hva er. Jeg blir overrasket. Først er det som om novellene flyter, jeg leser, før jeg møter motstand. Jeg møter en motstand og denne motstanden er velkommen, det er en motstand som er en kvalitet i en novelle. Og alle de fem novellene har det. Selv om det må sies at to av sluttene kanskje skuffer meg litt, i to av dem dabber motstanden av på slutten, og så munner de bare ut i intet, å, er de over? Og da får jeg følelsen av at her er slutten for enkel. Men to av fem, det er under halvparten, og jeg er likevel imponert.Dette er solide saker, solide noveller. Jeg tenker: Hva var det jeg grudde meg til, Ingvild H. Rishøi er jo bra.
Favorittene mine er novellene "Historien om Fru Berg" og "Jentene mine." Den siste der minner meg om noe jeg har lest før, men jeg kan ikke huske hva, uansett er den svært god om den så skulle minne meg om noe annet jeg kanskje har lest før, noe med stemningen i den. Faktisk skjærer den på et tidspunkt et hakk i hjertet mitt, jeg synes den en vond å lese. Det er trist. Denne følelsen får jeg flere ganger når jeg leser Historien om Fru Berg, men kanskje aller sterkest i "Jentene mine."
Ingvild H. Rishøi har ikke gitt ut mange bøkene, men jeg håper hun kommer med flere gode noveller av like høy kvalitet som disse. I mellomtiden kan jeg jo lese den andre samlingen hennes, La stå, og håpe at den ikke er noe dårligere. (Men jeg kvier meg litt igjen, debutsamling liksom, det er jo sjeldent dét er noe tess. På en annen side vet jeg jo nå at denne kviingen min kan være svært ubegrunnet.)
Ingvild H. Rishøi har ikke gitt ut mange bøkene, men jeg håper hun kommer med flere gode noveller av like høy kvalitet som disse. I mellomtiden kan jeg jo lese den andre samlingen hennes, La stå, og håpe at den ikke er noe dårligere. (Men jeg kvier meg litt igjen, debutsamling liksom, det er jo sjeldent dét er noe tess. På en annen side vet jeg jo nå at denne kviingen min kan være svært ubegrunnet.)
Bokfrokost lxxxii
.JPG)
bli
Fædrelandsvennen.
Sannheten av Riikka Pulkkinen.
eple med kanel.
kaffe.
vann.
müsli og cottage cheese med smak av vanilje, eple og pære.
I dag er det fredag! Selv skal jeg ta toget til Oslo og kanskje gå på utendørskino på Schous plass i regi av Deichmanske bibliotek. Uansett et tips! God helg og #bokfredag!
torsdag 2. mai 2013
LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth
På tiden det tar mellom å entre flyet og sette seg ned på setet til det letter, rakk jeg å lese novellen "Tidlig høst" av Vigdis Hjorth, et av bidragene til det første nummeret av norske Granta (som er et magasin jeg allerede har rukket å rose opp i skyene ved flere anledninger). I det flyet lettet, endelig på vei til å ta meg med fra Bergen til Kristiansand, tenkte jeg at jeg sannelig måtte lese mer av Vigdis Hjorth, og hvorfor har jeg egentlig ikke lest mer Vigdis Hjorth, allerede? Jeg lagde en kort liste over Vigdis Hjorth og meg inne i hodet mitt: jeg har lest Fransk åpning, og den tror jeg skremte meg, for den skjønte jeg ikke noe av, men det er lenge siden jeg leste den, jeg må ha lest den da jeg var en mye mindre erfaren leser; og så har jeg lest den som hun har skrevet sammen med Arild Linneberg, den var jo morsom, javisst, men det er jo en tullebok; og så har jeg lest Jørgen + Anne = sant, det må jeg ikke glemme, selv om det er en barnebok, en god barnebok, og jeg hørte henne kåsere sammen med Demian Vitanza på litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, det var kleint, men morsomt, ja, Vigdis, det er jo hun som klarer å være klein og morsom på likt, på en god måte, uten at jeg bare blir flau; og så har jeg jo lest den faste spalten hun hadde (har?) i Bokvennen. Det er alt, og det er synd, konkluderte jeg og noterte meg bak øret det jeg allerede har sagt: jeg må lese mer av Vigdis Hjorth.Noen ganger, når jeg noterer meg slike ting bak øret, hender det at jeg ikke bryr meg om disse notatene (eller husker dem) før det har gått lang tid (ja, noen av disse bak-øre-notatene har jeg fortsatt ikke gjort noe med), mens andre ganger, som denne gangen, ordnes de ganske raskt. For bare et par dager etter at jeg landet på Kjevik flyplass, lånte jeg Leve posthornet! på biblioteket og leste den. Leve posthornet! handler om noen-og-tredve Ellinor som har kjørt livet inn på et kjedsommelig spor, noe hun innser når en av kollegene rømmer til Frankrike og hun finner en av dagbøkene sine fra årtusenskiftet. Lammestek på søndager og navn på menn hun har glemt, reiser hun har tatt til hvor, ja, samma det. Ellinors liv er monotont. Noen ganger får betraktningene hennes på verden og livet meg til å tenke på Camus' Den fremmede, denne distanserende holdningen hun har til det (verden og livet), som f.eks. i dette utdraget: Det satt en far og datter ved bordet. Jeg gjettet at det var far og datter. Datteren hadde fått vaffel. Faren stirret i peisen og lengtet et annet sted. Det er ikke lett å være i nået, tenkte jeg. Men kanskje de var det på sin måte. Også når Ellinor gjør seg tanker om døden: Men hva så? På kirkegården ender det før eller siden, hva betyr et år eller ti fra eller til når vi skal være døde så lenge, når alt strevet ikke er annet enn fluens når den surrer i edderkoppnettet og bare håper å komme ut fordi den stadig er i live. Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv? Når du lever i dag er det riktignok sannsynlig at du lever i morgen, så døden er litt utsatt, så man som ung har et stort håp og som voksen et mindre og i alderdommen et enda mindre og på dødsleiet et bittelite, hva slags håp er det som nedskrives time for time? Hvorfor ikke gjøre som Dag? Hvorfor holde på til jeg ikke holdt ut, hastende uten mål og mening, mett, trett, lei av alt og likevel sulten, dugde til ingenting eller hva som helst, overgitt til en tilværelse jeg ikke ble klok på. Dag død, hvorfor? Og hvorfor ikke? Drukne deg eller drukne deg ikke, død ender du uansett så hvorfor ikke legge på svøm i dag like gjerne som i morgen eller i overimorgen hvis det ikke var for at vannet var kaldere her enn i Frankrike og jeg allerede var kald på bena? Fordi det fantes et faktum jeg ikke kunne rasjonalisere bort; en urolig lengsel i kroppen, som en ulykkelig forelskelse jeg ikke kom over., hvor de siste linjene likevel innrømmer jaja, jeg lever nå jo, men hva skal jeg gjøre med det, og det Ellinor gjør, er å engasjere seg i motstanden mot det tredje postdirektivet som EU prøver å presse på Norge og som kan føre til at flere postansatte får fyken til fordel for vikarer fra ansettelsesbyråer.* Som baksiden av omslaget sier: Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011.
Og dette halvåret er både morsomt og alvorlig. Ellinors ironiske distanse er alvorlig, det er sånn hun lever og det er ikke alltid ønskelig: Igjen hadde jeg gått glipp av samtalen, den dreide seg vel om mors hofte. Ikke vær ironisk, arresterte jeg meg, det er slutt på ironien, sa jeg, det har vært nok ironi nå! Jeg ville ikke være distansert, jeg ville være involvert og til stede, men hvordan komme dit uten å forstille seg. Forstille meg, tenkte jeg, det er ikke man eller seg lenger, men jeg! Samtidig får den meg til å le, jeg må jo le i blant, nei, flere ganger, av Vigdis Hjorths treffende blikk, jeg tenker flere ganger, hva har jeg gått glipp av? Vigdis Hjorth. For på Twitter lirer de unge journalistene og de "kule" mediekidsa 140 tegn lange setninger med ironisk distanse fra seg konstant, og jeg blir matt av det. Jeg synes ikke det er noe morsomt og til slutt blir det så mye distanse at jeg ikke lenger skjønner hva de mener, hva mener de egentlig, ikkeno? Ellinor finner ut av ting. Hennes ironiske distanse rommer også et alvor. Og denne balansen mellom det morsomme og det alvorlige er noe jeg liker hos Vigdis Hjorth; sammen med stilen hennes, skrivestilen, som jeg må ha lest (og også hørt fra henne selv, i kåserier) men ikke riktig forstått og kanskje likt så godt før jeg så den igjen nå, i Leve posthornet! Det er den samme, men annerledes.
For Vigdis Hjorth er skarp, og jeg liker henne, såpass vet jeg nå, den tidligere usikkerheten er borte. Snart skal jeg foreta meg en ny reise, en lengre reise denne gangen; i morgen setter jeg meg nemlig på toget til Oslo og jeg ser ikke bort i fra at f.eks. Snakk til meg eller Tredve dager i Sandefjord blir reiselektyre denne gangen. Det blir i så fall noe jeg gleder meg til.
*Passende nok leste jeg Leve posthornet! på første mai, og selv om jeg ikke har et lidenskapelig forhold til denne arbeidernes dag, så må jeg innrømme at vikarbyråer er en uting og at jeg også ønsker dem til livs.
Bokfrokost lxxxi
.JPG)
sik
Fædrelandsvennen.
novellesamlingen Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi.
müsli, skummet kulturmelk, klementin og physalis.
kaffe.
onsdag 1. mai 2013
Samtale på stille lesesal
Jeg sitter på lesesalen på folkebiblioteket nede i sentrum og jobber med bacheloroppgaven i det en eldre fyr, pensjonist, begynner å spørre meg om hva det er jeg driver med, han ser at jeg nærleser Orlando av Virginia Woolf (ikke bare i ordets rette betydning, men også bokstavelig; jeg klør meg i hodet med den), tror først jeg studerer engelsk; nei, jeg studerer litteratur, sier jeg, litt ukomfortabel med at han snakker til meg, prøver å ha en samtale med meg på STILLE lesesal, ser han ikke at det er mange andre her som leser, som jobber, som skriver? Videre sier han at han en gang i tiden studerte tysk, da leste han Faust, hadde jeg forresten hørt om den?, først tror jeg han mener det, så skjønner jeg jo at han må være ironisk, men jeg sier uansett: Den har jeg lest. Han viser bøkene han holder på å pakke ned, en norsk-italiensk/italiensk-norsk ordbok; nå er jeg pensjonist og har mye å gjøre, så jeg holder på å lære meg italiensk. Jajaja pensjonist, kanskje han ikke treffer så mange folk i løpet av en dag (det gjør ikke jeg heller, som regel, men jeg har valgt det slik, jeg liker det sånn), jeg sier at det er jo flott da, og jeg har jo observert dem, de som kommer på biblioteket og tilbringer formiddagene med å oversette bøker med ordbøker som et ledd i læreprosessen til å kunne et nytt språk, det har også jeg gjort; det var en gang et halvår hvor jeg prøvde å lære meg fransk, da satt jeg ofte på biblioteket med en norsk-fransk/fransk-norsk ordbok og prøvde å lese Françoise Sagan på originalspråket (det var hardere enn jeg trodde), så gikk det over. Nå har jeg ikke lest fransk på kjempelenge.
Pensjonisten spør: Er det master du skriver? Nei, sier jeg, bare bachelor. Jaha. Pensjonisten sier: Skal du ta master etterpå da? Jeg sier njaaa og trekker unnskyldende på skuldrene, akkurat som da jeg traff veilederen min og han spurte om det samme ("Du skal vel ta master, det håper jeg"), som om det er noe jeg vet jeg burde, og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap, og at jeg har lyst på en jobb, og at jeg har lyst til å studere realfag også, og man kan jo ikke gjøre alt på en gang. Kanskje siden en gang, tenker jeg for meg selv, når jeg har fått meg fast jobb som bio-teknolog i matvarebransjen og bil og gård og hest og trenger nye fritidssysler.
Pensjonisten spør: Hva kan du bli da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det, trekker på skuldrene, jeg vet ikke. Han foreslår lærer. Alle gjør det. Joda, sier jeg. Man kan jo absolutt bli lærer, men det er ikke noe jeg vil. Det kommer aldri til å skje, men jeg lar pensjonisten tro at jeg ser på det som en mulighet, så slipper jeg å si noe mer.
Pensjonisten spør: Hvor mange bøker må dere legge opp til bacheloroppgaven? Jeg sier seks-syv stykker, men senere, når jeg ser tilbake vet jeg jo at det er mer enn det, men det kom jeg ikke på der og da, på STILLE LESESAL, og Orlando ville ha oppmerksomheten og det lå en stabel med andre bøker på pulten som jeg, før jeg satte meg ned, hadde plukket med meg for å låne med meg før jeg dro derfra, den ene var Zadie Smiths nyeste, NW, men på norsk, og så kom jeg på at det var en jo en masse tull med den norske oversettelsen av NW, så jeg ombestemte meg, lot den bli igjen på biblioteket da jeg dro, da jeg stod utenfor biblioteket og spiste et eple mens jeg ventet på at mamma og broren min skulle komme og hente meg med bilen siden kneet mitt var skadet, er skadet fortsatt i det jeg kommer på hvor mange tekster som er på pensum, i ettertid. Og da jeg stod der, begynte det å yre -- vårregn.
Og kanskje var det det, delvis, sammen med andre ting, f.eks. det faktum at det ble første mai, som fikk meg til å ville skrive noe om våren; noe jeg prøvde på daglig, men ikke fikk til. Jeg begynte en setning slik: Det går an å overse våren hvis man fordyper seg nok i noe, som jeg slettet. For hva skulle det bety som ikke allerede var opplagt. Dessuten leste jeg Vigdis Hjorths Leve posthornet! og der sa hun noe bedre om noe jeg ofte tenker på når det begynner å yre (jeg brettet selvsagt et eseløre, selv om det var en biblioteksbok), og da ville jeg ikke skrive noe om yret likevel. Jo mer (bra) jeg leser, jo mindre ønsker jeg å skrive selv (lenger). Jeg tenker: Det er ikke noen vits i å skrive når andre kan gjøre det så mye bedre. Det var også derfor jeg lot fristen til en skrivekonkurranse gå ut uten å gidde å forsøke å delta en gang (annet enn å plotte inn fristen på kalenderen på iPhonen slik at jeg skulle huske at konkurransen eksisterte). Jeg tenkte også på de menneskene som kom til å måtte lese teksten når de fikk den og at de kanskje ville føle at de kastet bort tid, for jeg vet jo svært godt hvor irriterende det er å bruke tid på å lese noe som er dårlig. Jeg tror ikke på noen livets mening og følgelig ikke på at tiden heller burde brukes på A heller enn B, men likevel: Å bruke tid på å lese noe dårlig føles ut som a waste of time.
Derfor lot jeg fristen passere.
Det ville uansett ikke bli jeg som vinner, tenkte jeg. Det er ikke jeg som kommer til å få noen novelle på trykk i et magasin og som kommer til å måtte lese den høyt for et publikum. Jeg vinner aldri noe.
(Ikke at det å skulle vinne noe betyr noe for om man skal skrive eller ikke, eller?)
(Skriver man, så skriver man jo.)
Det er forresten ikke helt sant, jeg vant nylig en pakke med ungdomssbøker i en instagram-konkurranse. Tre ungdomssbøker havnet i postkassa mi. Jeg har tilogmed lest den ene av dem. (Og etterpå la jeg den fra meg på en offentlig plass, og når jeg tenker på det tenker jeg at det var på toppen av Fløyen, men det var en annen bok i fjor vår jeg la der, jeg har ikke lagt fra meg noen bok der i år.)
Noen ganger må jeg spørre meg selv: Hvorfor skriver du/jeg? Noen ganger svarer jeg at det er for å få tiden til å gå.
Pensjonisten spør: Er det master du skriver? Nei, sier jeg, bare bachelor. Jaha. Pensjonisten sier: Skal du ta master etterpå da? Jeg sier njaaa og trekker unnskyldende på skuldrene, akkurat som da jeg traff veilederen min og han spurte om det samme ("Du skal vel ta master, det håper jeg"), som om det er noe jeg vet jeg burde, og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap, og at jeg har lyst på en jobb, og at jeg har lyst til å studere realfag også, og man kan jo ikke gjøre alt på en gang. Kanskje siden en gang, tenker jeg for meg selv, når jeg har fått meg fast jobb som bio-teknolog i matvarebransjen og bil og gård og hest og trenger nye fritidssysler.
Pensjonisten spør: Hva kan du bli da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det, trekker på skuldrene, jeg vet ikke. Han foreslår lærer. Alle gjør det. Joda, sier jeg. Man kan jo absolutt bli lærer, men det er ikke noe jeg vil. Det kommer aldri til å skje, men jeg lar pensjonisten tro at jeg ser på det som en mulighet, så slipper jeg å si noe mer.
Pensjonisten spør: Hvor mange bøker må dere legge opp til bacheloroppgaven? Jeg sier seks-syv stykker, men senere, når jeg ser tilbake vet jeg jo at det er mer enn det, men det kom jeg ikke på der og da, på STILLE LESESAL, og Orlando ville ha oppmerksomheten og det lå en stabel med andre bøker på pulten som jeg, før jeg satte meg ned, hadde plukket med meg for å låne med meg før jeg dro derfra, den ene var Zadie Smiths nyeste, NW, men på norsk, og så kom jeg på at det var en jo en masse tull med den norske oversettelsen av NW, så jeg ombestemte meg, lot den bli igjen på biblioteket da jeg dro, da jeg stod utenfor biblioteket og spiste et eple mens jeg ventet på at mamma og broren min skulle komme og hente meg med bilen siden kneet mitt var skadet, er skadet fortsatt i det jeg kommer på hvor mange tekster som er på pensum, i ettertid. Og da jeg stod der, begynte det å yre -- vårregn.
Og kanskje var det det, delvis, sammen med andre ting, f.eks. det faktum at det ble første mai, som fikk meg til å ville skrive noe om våren; noe jeg prøvde på daglig, men ikke fikk til. Jeg begynte en setning slik: Det går an å overse våren hvis man fordyper seg nok i noe, som jeg slettet. For hva skulle det bety som ikke allerede var opplagt. Dessuten leste jeg Vigdis Hjorths Leve posthornet! og der sa hun noe bedre om noe jeg ofte tenker på når det begynner å yre (jeg brettet selvsagt et eseløre, selv om det var en biblioteksbok), og da ville jeg ikke skrive noe om yret likevel. Jo mer (bra) jeg leser, jo mindre ønsker jeg å skrive selv (lenger). Jeg tenker: Det er ikke noen vits i å skrive når andre kan gjøre det så mye bedre. Det var også derfor jeg lot fristen til en skrivekonkurranse gå ut uten å gidde å forsøke å delta en gang (annet enn å plotte inn fristen på kalenderen på iPhonen slik at jeg skulle huske at konkurransen eksisterte). Jeg tenkte også på de menneskene som kom til å måtte lese teksten når de fikk den og at de kanskje ville føle at de kastet bort tid, for jeg vet jo svært godt hvor irriterende det er å bruke tid på å lese noe som er dårlig. Jeg tror ikke på noen livets mening og følgelig ikke på at tiden heller burde brukes på A heller enn B, men likevel: Å bruke tid på å lese noe dårlig føles ut som a waste of time.
Derfor lot jeg fristen passere.
Det ville uansett ikke bli jeg som vinner, tenkte jeg. Det er ikke jeg som kommer til å få noen novelle på trykk i et magasin og som kommer til å måtte lese den høyt for et publikum. Jeg vinner aldri noe.
(Ikke at det å skulle vinne noe betyr noe for om man skal skrive eller ikke, eller?)
(Skriver man, så skriver man jo.)
Det er forresten ikke helt sant, jeg vant nylig en pakke med ungdomssbøker i en instagram-konkurranse. Tre ungdomssbøker havnet i postkassa mi. Jeg har tilogmed lest den ene av dem. (Og etterpå la jeg den fra meg på en offentlig plass, og når jeg tenker på det tenker jeg at det var på toppen av Fløyen, men det var en annen bok i fjor vår jeg la der, jeg har ikke lagt fra meg noen bok der i år.)
Noen ganger må jeg spørre meg selv: Hvorfor skriver du/jeg? Noen ganger svarer jeg at det er for å få tiden til å gå.
Bokfrokost lxxx
.JPG)
yo
kaffe.
vann.
müsli, skummet kulturmelk og eple.
Leve posthornet! av Vigdis Hjorth.
I dag er det første mai og jeg skal spare meg fra å komme med slengkommentarer om arbeiderklasse, venstreside, sosialanarkister etc. Anyways, mai er mai, kanskje årets fineste måned! Det faktum fortjener en kaffe ute i sola uansett politiske standpunkt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)