Litt kjønnsstatistikk for mai

Denne måneden leste jeg seks bøker skrevet av menn, og åtte bøker skrevet av kvinner, det vil si omtrent 50/50. (42,8 % menn og 57,2 % kvinner for å være nøyaktig.) Det meste av skjønnlitteraturen jeg leste var skrevet av kvinner, bortsett fra to grafiske bøker, og en roman av Omar El Akkad, American War. (Jeg holdt det jeg lovet i forrige måned.) Ellers stod mennene bak månedens sakprosa (men det skal sies at Third Culture Kids var en antologi med både kvinner og menn i, selv om redaktøren altså var mann).

American War må jeg si noe om. Jeg fikk den anbefalt på Twitter av flere da jeg etterlyste cli-fi-litteratur, og overalt på internett omtales den også som cli-fi-litteratur. Skuffelsen var dermed STOR da jeg leste den. Bortsett fra introen og bokas premiss, at den omhandler et USA som er i borgerkrig en gang inn i fremtiden (rundt 2090) på grunn av uenigheter om bruk av fossilt drivstoff, handler den svært lite om klima. Først tenkte jeg: Typisk menn å måtte ty til krig for å gjøre klima og miljø interessant. Men ok, la meg se hva den har å si da. Romanen viste seg å ikke ha noe særlig å si om klodens klimatiske omgivelser i 2090. Først og fremst beskrev romanen radikalisering og terror under krig, og det kunne romanen like godt ha tatt for seg ved å skrive om den faktiske borgerkrigen som var, fremfor å finne opp en ny. At sørstatene og nordstatene i USA hadde gått til krig på grunn av The Sustainability Act var bare en liten detalj som El Akkad ikke gadd å skrive noe mer om. Hvorfor The Sustainability Act ble opprettet, hva den innebar, hvordan omgivelsene i landet hadde blitt osv. ble knapt beskrevet.*  Etterpå leste jeg en haug intervjuer med Omar El Akkad, og stadig ble American War omtalt som en cli-fi-roman. Jeg tror det er derfor jeg ble så irritert. Å kalle romanen en cli-fi-roman er en overdrivelse. Hadde jeg lest den med et annet utgangspunkt, uten å tenke på den som en cli-fi-roman, hadde jeg kanskje likt den bedre. (Eller ikke, krig er jo veldig kjedelig å lese om - det måtte kanskje et lokkemiddel som klima og miljø til for at jeg skulle gidde å lese en roman om krig.)

Ok, det var den ranten. Ellers dro jeg på et forfatterarrangement med en mannlig forfatter. Det var i anledning utgivelsen av Robert Macfarlanes Underland. Macfarlane er visst en kjent og velrenommert forfatter i sjangeren naturlitteratur, men helt ny for meg. Forfatterintervjuet jeg overvar var interessant, men etter to kapitler inn i Underland kan jeg ennå ikke si at jeg er så veldig begeistret. Vi får se.

Ellers leste jeg hele to bøker av Adrian Tomine, og det blir neppe de eneste, for det var skikkelig bra. Her er en god anmeldelse av Killing and Dying. "Anbefales på det varmeste", som de sier.





*Apropos, er det noen forfattere som tar utfordringen å skrive om bompengekrigen?