Plastic challenge, dag 1

Studentlaget til Spire ved NMBU har denne uka en plastic challenge: Bruk så lite plast som mulig i en uke. Plasten jeg bruker skal jeg samle sammen og ta med til veiing om en uke - den som har brukt minst plast vinner konkurransen. Å bruke mindre plast er noe jeg tenker på titt og ofte til vanlig (spesielt når jeg står i frukt- & grøntavdelingen på butikken), men jeg har egentlig ikke noen oversikt over hvor mye plast jeg faktisk kaster. Jeg tenkte derfor dette var en glimrende anledning til å finne ut av dette. Hvor stort plastsvin er jeg? Kommer jeg til å bli overrasket? Sjokkert? Skamme meg? Hvor vanskelig kommer det til å være å bruke mindre plast? 

Gjennom hele uka kommer jeg til å blogge om dette, så får vi se hvor stor plasthaugen blir til slutt. 

DAGENS PLAST

1. Q-tips. Ganske hendig at denne plast-utfordringen kommer på omtrent samme tid som jeg har bestemt meg for å pille meg litt mindre i øret med Q-tips. Det er en uvane som jeg synes er kjempevanskelig å legge fra meg. (Jeg har allerede prøvd lenge.) Men nå har jeg lest i fysiologiboka hvorfor ørevoks er viktig, og det at det er noe dritt å forbruke så mye plast, så nå må jeg jo bare slutte.


2. Yoghurt-beger. Hadde jeg giddet å planlegge denne utfordringen på forhånd, hadde jeg kanskje ikke kjøpt et beger yoghurt like før helga. Men hvis denne utfordringen skal få meg til å bli litt mer bevisst mitt eget plastforbruk, så er det bare å innrømme at jeg kaster mange av disse. Riktignok i plastsorteringen. Hva kan jeg gjøre? Må jeg slutte å spise yoghurt? Det er vel ingen som selger yoghurt i løsvekt? Må jeg lage min egen yoghurt med melkesyrebakterier?! Hvor kjøper man melkesyrebakterier?!

(Nå skulle jeg forøvrig til å skryte av at jeg sjeldent kjøper småyoghurter med plastskjéer pakket inn i plast med enda mer plast rundt, men jeg kjøpte faktisk en sånn forrige uke da jeg dro på kino etter å ha vært på lesesalen hele dagen. Det var et svakt øyeblikk.)


3. Plastemballasje. Rundt fire porsjoner fullkornsnudler, ikke bare én - heldigvis. Spiste den siste porsjonen til middag i dag.


(4. Plastflaske.) Jeg er usikker på om denne tells, det er jo pant på den. Dessuten kjøpte jeg den fra "snart utgått"-disken på butikken, den hadde uansett blitt kastet om jeg ikke hadde kjøpt den i siste liten. Denne blir ikke med i regnskapet, eller...?

Jeg føler ikke at jeg har kastet så veldig mye i dag, men jeg får nok et litt annet syn på dette når alle dager plusser seg sammen. Dessuten hadde jeg lesedag hjemme i dag, så jeg kunne lage mat på mitt eget kjøkken. I morgen skal jeg på forelesning, på møte i Oslo og kjæresten min kommer hjem. Vil da plasten som han kaster når vi spiser middag sammen være med i regnskapet mitt? Skal jeg late som om den middagen jeg får ikke hadde noe plastavfall dersom han lager middagen, litt som at kjøttmiddagene han lager ikke tells i min "maks én kjøttmiddag i uka*"-opplegg? (Også jeg har svin på skogen.) Det er mange ting å tenke på!











*Hvis det skulle være noen tvil: Med kjøtt regner jeg også med fisk. Men jeg regner ikke med kjøtt som er funnet i søpla. For noen uker siden fant vi f.eks. 4 kg bacon i søpla utenfor Rema 1000 på vei hjem fra fest.

Indonesisk litteratur på norsk

I forrige uke fant jeg ut ved en tilfeldighet at denne indonesiske romanen, Skjønnhet er et åpent sår av Eka Kurniawan, har blitt oversatt til norsk på Pax forlag, allerede i fjor - uten at jeg fikk det med meg. Jeg ble skikkelig gira da jeg fant det ut, har ment å lese mer indonesisk litteratur, men det er ikke så lett å få tak i. Jeg har også famlet litt i blinde, hvor begynner man, jeg har ikke de referansepunktene jeg ellers har (når jeg forholder meg til vestlig litteratur). Gleder meg skikkelig til å lese den, også fordi den har fått gode anmeldelser, bl.a. av NRK Bok. Jeg kommer garantert tilbake til denne her på bloggen når jeg er ferdig med å lese den! 

Bøker lest i februar

Driver ikke så mye med frokostbilder lenger, men her er altså et.
Boka? Charlotte av David Foenkinos, verdt å lese, selv om den ikke ble
nominert i kategorien Beste Bok Lest I Februar. 

SAKPROSA
1. GIRLS & SEX: NAVIGATING THE COMPLICATED NEW LANDSCAPE av Peggy Orenstein

PROSA
2. CHARLOTTE av David Foenkinos
3. VÄLKOMMEN TILL AMERIKA av Linda Boström Knausgård
4. NAPOLISLEKTEN av Domenica de Rosa
5. ALIENS & ANOREXIA av Chris Kraus
6. SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante
7. SKIRT AND THE FIDDLE av Tristan Egolf


Til tross for februars knapphet fikk jeg lest en del denne måneden. Det spørs om den gode flyten varer, jeg skal faktisk lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave dette semesteret. (For den som er interessert: Om hvordan økologi og evolusjon påvirker hverandre hos finker på Galápagos.) Blant annet.

Men hvem vet.

Uansett, tilbake til saken: Den suverene vinneren i kategorien Verste Bok Lest I Februar er Napolislekten. Maken til møkk. Boka hadde knapt noe med Napoli å gjøre (karakterene var mest i Roma) og og bokomslaget var grått, svart/hvitt og rødt. Tror forlaget virkelig at de klarer å lure noen til å tro at dette har noe som helst med Ferrante å gjøre?

I kategorien Beste Bok Lest I Februar er det derimot ingen suveren vinner. Ferrante er nominert sammen med både Boström Knausgård og Kraus. Men jeg tror Boström Knausgård vinner. (Jeg burde vite det, det er jo jeg som kårer - diktatorisk.*)















*Valgets kval - ikke noe å le av. Jeg skal begynne på master til høsten, men sliter med å velge. Det er så mye spennende i verden! 

F for fysiologi

Jeg treffer M mens jeg står i kassa på Boksmia og kjøper en tjukk bok om fysiologi, Physiology of Domestic Animals. Jeg har ventet på den i et par dager, sist jeg var innom var de utsolgt og jeg prøvde å lese en alternativ bok på nett, men likte det ikke. Den var rotete, alle de ulike delene av nervesystemet gikk over i hverandre. Denne er bedre, sier jeg til P når jeg kommer hjem, den er mye mindre rotete. They use it in vet schools everywhere, sier jeg fordi foreleseren har sagt det, men det er kanskje ikke helt sant, det han egentlig sa var: Denne bruker de på mange veterinærskoler. Jeg har googlet, de bruker den i Norge og de bruker den i Estland, kanskje også Polen, legger jeg til. Den er tjukk og koster mer enn jeg liker å bruke på én bok, men det er ikke et alternativ å ikke ha den.

Etter å ha betalt boka går jeg og finner M blant reolene. Kjøper du alle bøkene du ikke får lånt av meg, spør jeg. Jeg har sagt at hun kan låne mine bøker fra i fjor, men vi har ikke hatt anledning til å treffes. Neida, sier hun. Men når skal vi utveksle bøkene? Kan du ikke komme på feministmøtet neste onsdag, sier M. Jeg har ikke vært der på kjempelenge, jeg vet ikke helt hvorfor, er det naturvernet som tar så mye tid, er det kjæresten min som tar så mye tid, kanskje litt, men jeg vil jo ikke innrømme det, at jeg noen ganger heller har villet spise middag sammen med P på kvelden enn å gå på enda et møte. Jeg skjenker Chris Kraus en stille takk i mitt sinn, men glemmer å gå på Litteratur på Blå når det skal handle om henne. Jeg sitter i senga til P og leser og drikker vin mens han skriver ved pulten sin når jeg kommer på det, shit, jeg skulle vært på Blå i kveld. 

P drar til USA neste uke, sier jeg, så jeg har ingen unnskyldning, jeg kommer. Jeg skriver det til og med ned i almanakken, sier jeg til M. Etter noen dager får jeg vite at det skal være bannermaling til 8. mars på møtet. Jeg sier det til P dagen før han drar; jeg skal egentlig på feministmøte i morgen, men det skal være bannermaling. Han spør om det er min fobi for arts & craft som slår inn. Ja, sier jeg, det er helt jævlig. Jeg hater det. Tanken på å bruke en kveld på å male bannere gir meg samme ugne følelse som natta før dagen vi skulle ha sløyd da jeg gikk på barneskolen. (Hver tirsdag kveld i et helt år lå jeg og grudde meg til morgendagen.) Jeg klager min nød til M på facebook-chat: Jeg vet jeg sa jeg skulle ta med bøkene og komme på feministmøtet, og det er veldig bra med bannere altså, men jeg hater arts & craft, serr. M sier at jeg ikke trenger å male, jeg kan bare drikke vin og snakke. Jeg er ikke så sikker på det, sier jeg og forteller om en gang vi hadde bannermaling med studentlaget til Natur & Ungdom og Naturvernforbundet og jeg prøvde å slippe unna ved å stå på kjøkkenet og lage chili sin carne til alle, men likevel fikk jeg høre fra L etterpå: Kan du ikke male litt, du sitter bare der og drikker øl. M lover at hun skal sørge for at jeg slipper å male denne gangen, bare kom! 

--

I kjelleren til Urbygningen sitter vi og leser fysiologi. Boken prøver å påstå at menneskehjernen er det mest kompliserte systemet vi kjenner til. De skriver det tre ganger. Jeg sier meg uenig, er ikke dette litt arrogant, sier jeg til de andre og husker på hva biologen Edward O. Wilson skrev i en av bøkene sine, det er ikke hjernen, men hvordan alle organismer samvirker med hverandre som er det mest kompliserte systemet i verden. 

Alle synes det de selv holder på med er det viktigste, sier P mens vi slår følge hjem fra universitetet i slapseføret. Dessuten er mennesket så besatt av seg selv, ikke rart så mange tror at menneskehjernen er det mest kompliserte. Det tenker jeg siden, men det er en tanke jeg har fått fra et annet sted, det må være en av øko-filosofene. 

Så leser jeg om hjernen. Jeg leser om synapsene, overførselen av signaler fra en nervecelle til en annen. Jeg leser om serotonin og dopamin og tenker at det er dette som er å være forelska, noen nevrotransmittere som hopper fra en pre-synapse til en post-synapse ved hjelp av vesikler og exocytose i cellemembranen. Nevrotransmitterne som setter seg på reseptorer i post-synapsen og på den måten åpner opp ionekanaler. Det er dette som skjer. 

Men også så mye mer. 

Bokklubb?

Det slo meg her en dag at jeg aldri har vært med i en bokklubb, og at det er ganske rart. Nei, faktisk har jeg tenkt på det med jevne mellomrom opp innimellom. Som tidligere humaniorastudent har jeg deltatt på utallige seminarer og kollokvier og snakket om poesi, Derrida og modernisme, men det er liksom ikke helt det samme. Nå jobber jeg som litteraturkritiker, men det er jo noe jeg gjør alene for meg selv. Jeg tenkte derfor at det var på tide å delta i en. Siden jeg har hendene fulle med andre ting, gidder jeg ikke å lage en egen bokklubb med det første, og jeg lurer på om noen av bloggleserne mine allerede har en bokklubb som kanskje kunne tenke seg et medlem til?

Jeg leser nesten alt, bortsett fra krim og løkkeskrift-bøker. Både sakprosa og skjønnlitteratur. Er interessert i litt av hvert: Feminisme, filosofi, politikk, økonomi, økologi m.m. Jeg leser fort, så frekvensen på møtene kan godt være ofte (eller sjeldnere, det gjør heller ikke noe). Jeg har forstått at man gjør litt forskjellige ting i bokklubb, så jeg kan nevne at jeg er kjempeglad i vin (og øl) og er ganske god på å lage mat om jeg kan få si det selv (mitt repertoar inkluderer vegansk og vegetarisk mat, kjøtt og fisk), men at jeg er mindre god på baking. Jeg bor i Ås, så jeg ser etter noe i Oslo-området.

Høres det bra ut? Kontakt meg på kathleen.rani.hagen@gmail.com. Håper vi høres!

Her har jeg tatt en selfie sammen med med Virginia Woolf,
som forøvrig er av yndlingsforfatterne mine. 

Faksimile fra Klassekampen 8. februar 2017: Spiseforstyrrelsens kanon

Faksimile Klassekampen 8.2.2017. 

Spiseforstyrrelsens kanon

I disse dager vises teateroppsetningen av Linnéa Myhres «Evig søndag» på Trøndelag Teater. Jeg husker første gang jeg leste boka. Det var på toget over fjellet fra Bergen til Oslo, jeg var på vei til to ting: Til å besøke den daværende kjæresten min og til å få en spiseforstyrrelse selv. Jeg var i et avstandsforhold som skulle fortone seg slik: Helger hvor han sier at jeg kommer til å dø hvis jeg ikke spiser, hvorpå jeg svarer at det er det samme om jeg er død eller levende, tar toget tilbake til Bergen og fortsetter å sulte meg som før.

Å fortelle om hvordan en spiseforstyrrelse begynner er det mange som har gjort. Det finnes utallige bøker om jenter som blir syke, om hvordan de har det når de er syke, og til slutt om tilfriskningsprosessen.

«Evig søndag» er et sted midt imellom. Den handler om ei jente som er syk og deprimert. Hun beveger seg rundt i Oslo, vi blir fortalt om vanene hennes, hva hun spiser og hvordan hun spiser, hva hun gjør når hun føler hun har spist for mye. Vi vet at hovedpersonen er veldig nær forfatteren, tidligere kåret til Norges mest sexy kvinne. Vi tenker oss at hovedpersonen er tynn, pen og spennende – for det er hun jo. Å ha en spiseforstyrrelse er drittkjedelig, men det er vanskelig å forstå for en leser som er skjør og befinner seg i en livskrise.

I Kelsey Osgoods «How to Disappear Completely» (2013) avkler forfatteren mytene de syke omgir seg med. Hun tar opp hvordan historiene om de syke anorektikerne bygger opp en mystisk, glamorøs drømmeverden som de syke bare blir enda mer syke av, fremfor å vise den anorektiske tilværelsen slik den faktisk er: Dørgende kjedelig.

En av de mange historiene som går igjen, er historien om den unge, tynne – men ofte svært vakre – jenta som vandrer hvileløst rundt i bygatene på en slags leting. En av forfatterne Osgood avkler er Francesca Lia Block. Selv oppdaget jeg bøkene hennes som sekstenåring, da jeg hadde mitt første møte med anoreksi. I Blocks roman «Echo» (2001) beveger hovedpersonen seg fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, alt mens hun går rundt i Los Angeles på et eple om dagen. I poetisk språk romantiserer Block hovedpersonens spiseforstyrrelse: «I will not eat cakes or cookies or food. I will be thin, thin, pure. I will be pure and empty. Weight dropping off. Ninety-nine … ninety-five … ninety-two … ninety. Just one more to eighty-nine.»

Dette motivet finner man også i norsk litteratur, f.eks. i den kritikerroste «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren. Her går en ensom jente med merkelige matvaner hvileløst rundt i Bergen. I «Monstermenneske» av Kjersti Annesdatter Skomsvold er det ei jente som skriver og løper rundt i Bergen til hun blir bemerkelsesverdig tynn. Jeg husker svært godt denne lille delen av romanen, nettopp fordi jeg leste den da jeg selv var syk. Osgood beskriver det godt: «Oppriktig nysgjerrighet er anoreksiens erkefiende; den dulter deg ut av deg selv, mens anoreksi bare er opptatt av å få deg til å krølle innover, gni på kantene av Selvet ditt til fingertuppene dine blør» (red. overs.). Slik er den lesende anorektikeren – besatt av sin egen sykdom.

Jeg saumfarte biblioteket for bøker om jenter med spiseforstyrrelser, jeg slukte dem rått, sammenlignet meg selv med de andre syke jentene: Var jeg tynnere enn dem, var jeg en like bra anorektiker som dem, var det noen vaner de hadde som jeg ennå ikke hadde prøvd ut? Når Myhre skriver: «Idet jeg reiser meg fra sengen og kommer ut på kjøkkenet, blir jeg stående med hendene presset mot kjøkkenbenken og kjenne innsiden av hodet snurre. Jeg vet hvorfor. Jeg titter bort på medisinene og vitaminene som ligger urørt på kjøkkenbenken, den tomme tallerkenen i vasken. Jeg har ikke spist på 18 timer, og jeg har vært våken i 20», vil den syke tenke: Jeg må også klare å avstå fra mat i over 18 timer!

Slik leste og lette jeg etter tips. Jeg bygget også på myten om meg selv: Det er spennende å ha en spiseforstyrrelse, for alle disse andre jentene som både er pene og kan skrive har jo også hatt det.

I kjølvannet av TV-serier som «Jeg mot meg», er det blitt mye fokus på hvor bra åpenhet om psykiske sykdommer er. Jeg tror at det snarere er tvert imot når det kommer til anoreksi. Ikke én eneste av bøkene jeg leste som syk avskrekket meg fra å sulte, snarere hadde de motsatt virkning: De var som fyr på bålet. Når man er syk med anoreksi sammenligner man seg med andre syke. Man vil være den tynneste, den sykeste. En anorektiker er alltid i konkurranse med andre anorektikere. Den lesende anorektikeren konkurrerer med den skrivende anorektikeren. Hvem er det egentlig som har godt av disse bøkene? Det er i hvert fall ikke de syke. Forfatteren har i det minste et slags bevis på at hun har vært syk. De fleste har ikke muligheten til å skrive bok, og må klamre seg til identiteten som syk på andre måter - simpelthen ved å fortsette å være syk.

Da jeg var syk ble jeg sendt til Rådgiving om spiseforstyrrelser (ROS) av fastlegen. Der ble jeg møtt av en kvinne som spurte meg hvor stor prosent av tida min som gikk til å tenke på mat. Jeg løy og svarte 70 prosent. Sannheten var at det var det eneste jeg tenkte på. En av grunnene til at jeg løy var at jeg ikke ville være en person som dro til ROS. Jeg ønsket ikke en identitet som syk. Nå som jeg er frisk slår det meg at forfatterne av disse memoarene klamrer seg til en identitet som anorektiske.

Som et lesende menneske mener jeg selvsagt at all kunst og ytring skal være fri. Men jeg savner en annen tilnærming til bøker om spiseforstyrrelser. Jeg ønsker å stille spørsmål ved den ukritiske forestillingen om at all åpenhet om psykisk sykdom skal være så bra. Det kan være godt å vite at man ikke er alene, men det er av mindre verdi enn den faren det er å bygge på romantiseringen av anoreksi, som man ikke bare finner i litteratur, men også på Instagram-kontoer med beskrivelser som «recovering from anorexia» og «beat anorexia» og institusjoner i herskapelige villaer med samme navn som Hamsun-romaner.

Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det.