Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg må gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.