Om det største i verden

Nå har jeg lest ferdig "Half-Earth: Our Planet's Fight for Life" av biologiprofessor Edward O. Wilson. Her skriver han om menneskets mangler og likevel enorme gudskompleks, om biodiversitet og hvorfor vi bør la minst halvparten av biosfæren være fri for menneskelig aktivitet. Selv om det til tider er trist og frustrerende å lese om vår vold på naturen, er det godt å lese en person med tyngde som mener det samme som jeg mener: At vi er altfor mange og at biodiversitet er viktig og verdifullt.

Jeg tilbragte selv helgen i et naturreservat. Jeg så en haug med fuglearter og rødlistede planter. Og det på en liten øy nederst i Oslofjorden. Det var stas! Det er så mye liv og røre i naturen, bare man ser etter. Ingenting er så fascinerende som den.

Det er rart og veldig å tenke på at alt som lever nå er et resultat av tidligere liv i millioner av år. Det er overveldende. Og så er vi kommet til et punkt hvor vi bare ødelegger og turer fram.

Jeg tror aldri jeg har lest noe så on-point som denne boka noensinne. Med fare for å høres ut som en misjonær, jeg synes alle burde lese den. Politikere, miljøvernere og hvermansen. Unge og gamle. Økonomer og økologer.

Apropos, ordet oikos er gresk og har med familie og hjem å gjøre. Økologi, studiet av hjemmet og slektningene våre. Vi har faktisk bare én planet å bo på, den burde vi ta vare på.

For å sitere Wilson selv: "To strive against odds on behalf of all of life would be humanity at its most noble."