[Svetlana Aleksijevits]

Hver torsdag begynner jeg litt senere på universitetet, og jeg har derfor gjort det til en vane å løpe en mil før jeg pakker sekken med matpakke, pc og bøker. Jeg løper kanskje ikke så mye resten av uka, tiden strekker seg liksom ikke til, forsvinner i bøker som skal leses, matematikkøvinger som skal forberedes, statistikkoppgaver som skal gjøres, labjournaler som skal skrives og, må jeg innrømme, øl som skal drikkes og venner som skal treffes, men de to ekstra timene på torsdag morgen får jeg uansett ikke brukt til noe annet. Til nå har det vært fint vær, vakre trær, høst og soloppganger i rosa og tropisk oransj, Når jeg kommer tilbake hører jeg på radio mens jeg går i dusjen og lager frokost. I dag var det Nobelprisen i litteratur de snakket om. De snakket om at den burde bli mer folkelig. Jeg tenkte: tenk om de hadde bedt om det samme om de andre Nobelprisene. Tenk om man skulle be Nobelprisene i medisin og fysikk om å være mer folkelige. Jeg tenkte: Hva er vitsen med en høytragende pris dersom den skal være folkelig? Et oxymoron. Middelmådighet har vi nok av fra før av, det er en grunn til at normalfordeling heter normalfordeling i statistikken. De fleste og det meste er rett og slett middelmådig. Det er nok av middelmådighet i livene våre, hvorfor kan vi ikke heller feire at noen faktisk er bedre enn oss andre? Hvorfor ikke kjenne litt på ydmykelsen av å ikke ha hørt om forfatterne som vinner prisen? De færreste av oss er særlig oppdaterte på hva som skjer innenfor fysikk, medisin og økonomi. De færreste av oss vet ikke en gang noe om grunnlaget for noen av disse prisene.

(Jeg husker i fjor, på denne tiden av året, da jeg gikk rundt på vinmonopolet med min ekskjæreste og skulle anbefale ham en rødvin, hvordan han prøvde å forklare meg hva Nobelprisvinnerne i medisin fra NTNU hadde vunnet prisen sin for, han som slet med naturfag på videregående skole-nivå prøvde å fortelle meg hva ekteparet Moser hadde funnet ut om hjernen. Hvordan jeg hørte på ham med et halvt øre, slik jeg så ofte gjorde da vi var sammen, nesten alltid hørte jeg på ham med et halvt øre, tenkte egentlig alltid på andre ting når han snakket. Noen ganger tenkte jeg for meg selv: Før eller siden må han komme til å oppdage at jeg faktisk aldri hører etter på hva han har å si. Men han skjønte aldri mitt bedrag. Ikke der vi gikk rundt på polet heller, og jeg så etter en amerikansk rødvin som den gang var min favoritt. Jeg sa hm, sier du det. Overbærenhet, ikke kritikk, han hadde ikke lenger noen betydning for mitt daglige liv.)

En ukes tid før Nobelprisen i litteratur skal deles ut har jeg noen venner på besøk for vin og middag. Jeg saumfarer bokhylla mi for bøker å låne bort til M. I en av hyllene kommer jeg over Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevits og sier: Se, jeg har faktisk denne boka. Antiatomkraftverkpropaganda, sier jeg. Konteksten er at jeg er for atomkraftverk og det var omtrent slik vennskapet vårt begynte: En høylydt diskusjon om atomkraftverk (og sexkjøpsloven). Om folk bare kunne mer fysikk slik at de virkelig forstod hva atomkraft er, da hadde de vært mindre redde, sier jeg stadig vekk. Jeg forteller M at at jeg skrev en artikkel for et miljøvernblad om kullgruver i Tyskland som de ikke ville trykke, og at teorien min om hvorfor var at jeg hadde stilt kritiske spørsmål til nedleggingen av atomkraftverk i Tyskland. Hvor absurd det er at miljøvernerne kjemper med nebb og klør mot kullgruver, når grunnen til at det blir flere kullgruver i Tyskland er at de har lagt ned atomkraftverkene, som er et resultat av motstand fra den samme gruppen av mennesker. 

Bønn om Tsjernobyl handler nemlig om ekte mennesker, mennesker som opplevde atomkraftverkulykken på nært hold. Aleksijevits har brukt journalistikk til å skrive sakprosa. Hun har intervjuet en haug med mennesker og skrevet en bok om dem. Tar jeg ikke feil, er det det hun også har gjort i de to andre bøkene som er oversatt til norsk. Hvor folkelig er ikke det? Jeg lurer på om de som tidligere på dagen ønsket seg mer folkelighet nå er fornøyde. Eller mente de en folkelighet som kan måles i antall mennesker som har hørt om prisvinneren? Hun er ihvertfall ikke en obskur forfatter. Svært leselig for alle. Historie og skrekkhistorier om strålingsulykker selger som hakka møkk. 

Jeg husker jeg leste den for litt over et år siden, da jeg besøkte H i Oslo etter å ha løpt Birken i Lillehammer. Vi gikk tur i Østmarka og trente yoga på stuegulvet etterpå. Hun lagde en fransk løksuppe med blåmuggost til middag. Vi drakk øl i Sofienbergparken og jeg fortalte min eks at jeg hadde vært i Lillehammer og han trodde jeg hadde vært der i anledning litteraturfestivalen, som om det å dra til et sted for å løpe ikke var en realistisk hendelse. Nei, det var for å løpe, sa jeg. Det var ikke for å dra på litteraturfestival, en litteraturfestival hvor Aleksijevits forøvrig var på programmet. Det var som om han så ned på det, bruker du kroppen, men ikke hjernen, som om det å bruke kroppen utelukker det andre, en for lengst avleggs (og ganske dum) holdning. Og dessuten: Som om litteratur ikke først og fremst handler om å lese. 

Når jeg kommer hjem senere på dagen legger jeg meg i senga og slukker lyset. Rullegardinen er allerede nede, jeg glemte å ta den opp da jeg våknet og det fortsatt var mørkt ute. Planten i vinduskarmen har stått i mørket hele dagen, den må stå i mørket litt til, for jeg skal ta en time på øyet før middag. Men først må jeg sjekke hvem som fikk litteraturprisen i år. Det er gått flere timer siden den ble delt ut, men jeg har gjort andre ting.